På utrygg avstand fra lidelsen

Det er rart hvordan tankene mine kan begynne å vandre under en flyreise. Denne gangen handlet de om et vanskelig tema som jeg egentlig vet minimalt om, nemlig lidelse. Jeg skrev tankene ned, egentlig bare for å sortere dem for min egen del. Tenkte jeg ikke skulle publisere dem, siden jeg ikke har erfart det emnet jeg skriver om. Samtidig kan det være flere som meg, flere uerfarne som kan trenge den påminnelsen jeg selv fikk på flyet til Stavanger forrige uke. Det at man ikke har erfart noe, vil ikke dermed si at man ikke skal forholde seg til det.

Mye av utgangspunktet for mine tanker ligger i at jeg nettopp har lest Jostein Sandsmarks bok "Pass på liten og på stor", som han skrev til sin 13 år gamle datter Sara etter hennes død i januar i år. Kjenner meg igjen i den type lykke man bare kan finne i en familie som elsker hverandre. Samtidig stiller jeg meg - fullstendig uerfaren, skrekkslagen og naiv - utenfor vinduene inn til smerten det er å miste en datter og en lillesøster. Jostein Sandsmark klarer det kunststykket det er å skape slike vinduer mens han skriver.

Jeg leser, selv om det gjør vondt, om andre menneskers lidelse. Hvorfor? Kanskje for å forstå litt mer av det uforståelige. Kanskje for å forberede meg selv.

- For jeg er egentlig ikke berettiget til å snakke om lidelse, jeg som aldri virkelig har kjent den. Lidelsen er en nyhetssending. En facebookstatus. En venns tårer. Minner fra en mormor. Bilder av en bestefar. Små arr i hjertet etter sårede følelser. Boka jeg leser. Livene til mennesker jeg er glad i.

Lidelsen er febrilske tanker om hvordan man kan lindre og trøste. Samtidig som man lurer på hvordan man selv kan slippe unna. Hvordan man kan unngå det uungåelige.

Lidelsen er som en kjendis. Jeg vet hvem han er, hva han heter og hvordan han ser ut. Jeg vet hvilket språk han snakker og kan ane hvilken virkning han kan ha på folk. Men jeg har aldri møtt ham. Jeg kjenner ham ikke.

Men en eller annen gang vil han finne meg. Jeg slipper ikke unna. Med mindre det er jeg som skal forlate denne verden før mine nærmeste. Kanskje vil flyet der jeg nå sitter (seterad 13) mens jeg skriver, styrte på vei til Stavanger. Så vil jeg raskt, og kanskje uten smerte, klare å lure meg unna den uforutsigbare (og samtidig alt for forutsigbare) ingrediensen i livet: å lide.

I en eller annen form. Til en eller annen tid. Lidelsen kommer.

Jeg kan få tvangstanker som befaler meg til å ikke snakke om mitt velsignede liv, spart for den verste smerten. Tankene sier at lidelsen vil høre meg snakke, at han vil tro jeg savner hans nærvær. Men jeg ønsker å skrive om den likevel. Fordi jeg vet det ikke er noe jeg kan si for å stoppe livets gang.
- Ikke det at jeg er fryktløs. Nei, jeg kan mange ganger kjenne på angst over å ikke vite. Jeg vet ikke hva neste øyeblikk bringer med seg av ulykke eller velsignelse.

Så hvordan kan jeg forholde meg til denne brutale tilstedeværelsen i livet? En skygge av noe som følger etter meg, uten at jeg vet hvor lenge det er til den tar meg igjen.

Angst for det som kan ramme meg. Kanskje er angsten for det som kan ramme mine nærmeste enda større. Selv om jeg vet at det som rammer meg likevel vil ramme dem også.

Jeg kan psyke meg ned. Slutte å glede meg over alt og alle jeg elsker i livet mitt. Slutte å drømme om en fremtid som kanskje aldri kommer. Jeg kan bli en kvinne som ikke setter pris på livet, av frykt for å miste det. En kvinne som nekter å leve lykkelig alle sine dager, i tilfelle "alle" ikke blir så mange som hun håper.

Jeg snakket med en venninne som kjenner lidelsen bedre enn de fleste. Lidelsen kom på besøk helt uventet, uten så mye som å ringe på først. Brått. Brutalt. Livsforandrende. Venninnen min sa noe jeg alltid vil huske: hun er glad for at hun levde i takknemlighet og glede over livet og sine nærmeste før lidelsen kom. Å bekymre seg ville ikke utsatt det uungåelige og forferdelige. Det ville heller bare fått henne til å angre på at hun ikke satte pris på det lykkelige livet før det ble totalt forandret.

Jeg vet ikke hvordan det er å gå gjennom ild og vann og likevel stå oppreist etterpå. Jeg vet ikke hvordan det er å møte den svarteste lidelsen og likevel klare å leve videre. Men jeg vet hva jeg kan gjøre for menneskene rundt meg i dag.

Ekteparet Sandsmark har startet en folkeaksjon som heter "Skynd deg å elske!" (Bli medlem av gruppa med samme navn på facebook). Den handler om at vi må forte oss å vise kjærlighet og omsorg mot hverandre før det er for sent. Jostein Sandsmark siterer Saras tante i begravelsen: "Man kan aldri elske noen for høyt!". Si "jeg er glad i deg", heller en gang for mye enn en gang for lite. Si det med ord, med en klem, med et lyttende øre eller en hjelpende hånd.

Hvis noe skal skje meg uten at jeg får tatt farvel med mine nærmeste, vil jeg de skal vite at jeg har gledet meg over livet. I mine 24 år tror jeg helt sikkert at jeg har opplevd mer kjærlighet, glede og godhet enn mange på denne jorda får gjennom et langt liv. Jeg vil fortsette å glede meg over hver dag, hver minste lille gave Gud gir meg, hver eneste verdifulle person han sender meg. Jeg vil gi og motta kjærlighet mens jeg kan, - og kanskje kan jeg, på tross av min åpenlyse manglende erfaring, klare å bruke mitt overskudd til å lindre andres lidelse. - Mens jeg håper og tror at noen vil være der for meg når det en gang blir min tur.

Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! (Rom.12,15)

Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal.6,2)

Elsk hverandre inderlig av hjertet! (1.Pet. 1,22b)

En fars betydning for oss jenter

Det er farsdag. En dag man gjerne forbinder med kake, gaver og hjemmelagde kort, eller (den mer moderne versjonen) søt status på facebook med rosende ord og et nostalgisk bilde, - alt til ære for pappa. For mange er denne dagen en etterlengtet mulighet til å si takk til en far som som alltid har stilt opp. For andre kan dagen være en sorgfull påminnelse om en far som har gått bort. - Og dessverre: Noen opplever farsdagen som falsk, fordi de ikke føler de har så mye å takke faren sin for. Kanskje tvert imot.

Jeg skriver dette innlegget dedikert til min fantastiske pappa (Jada, jeg vet det er obligatorisk å bruke slike adjektiv på farsdagen, men i dag skal jeg til og med begrunne det godt). Kanskje kan det også være en tankevekker for andre (eventuelt kommende) fedre med døtre?

Mine blogginnlegg er ofte inspirert av samtaler jeg har hatt med folk. Denne gangen får farsdagen meg til å tenke på en samtale jeg hadde med noen unge kvinner for en stund siden. Vi snakket om forholdet vi har til fedrene våre. Samtalen lærte meg noe om den viktige rollen en far kan spille for datterens selvbilde. Det viste seg nemlig at vi hadde hatt ganske ulike forhold til fedrene våre i oppveksten. Ikke så store kontraster som dem jeg nevnte innledningsvis. Nei, alle hadde vi hatt en relativt "normal" oppvekst etter norsk standard, og alle vil nok ha mye å takke fedrene sine for på farsdagen. Likevel var det et viktig behov noen av fedrene hadde "glemt" å fylle hos sine døtre: Behovet for mannlig bekreftelse.

Når det er snakk om god barneoppdragelse blir det ofte lagt vekt på at gutter trenger mannlige forbilder (far), mens jenter trenger kvinnelige forbilder (mor). Det er nok også enklere for fedre å forholde seg til sine sønner; de har kanskje like interesser og snakker "samme språk". Døtre er full av "kvinnelig kompleksitet" og blir derfor ofte forvirrende å forholde seg til. Det er lettere å la moren ta seg av jentenes følelsesmessige behov.

Det er nok veldig mye sant i dette. Enkelte saker er rett og slett best å ta opp med mamma. Men man må ikke glemme det faktum at far ofte er den aller første mannlige relasjonen en jente får. Og nettopp mannlige relasjoner er noe av det som har størst påvirkningskraft på kvinners liv, på godt og vondt (uansett hvor selvstendige og feministiske vi ønsker å være, så tror jeg de fleste kjenner seg igjen i den påstanden). 

Dårlige erfaringer med menn vil påvirke vår evne til å stole på andre, men de kan også i stor grad påvirke hvordan vi ser på oss selv. "Er jeg pen nok?", "Er jeg flink nok?", "Er det noen som vil ha meg?" "Fortjener jeg bedre?". Vi kan ha gode venninner og mødre som gjør alt de kan for å bekrefte oss, - og det kan være til stor hjelp. Likevel er det ikke nok. For hva synes egentlig menn om deg? Erfaringene du har kan gå langt tilbake. Men for de fleste av oss vil den mest grunnleggende erfaringen være den du har fra din egen far.

Jeg skal ikke begrunne mine tanker om dette emnet med dokumentert forskning (selv om det helt sikkert finnes massevis). Jeg vil rett og slett fortelle litt om hvordan min pappa er.

Pappa er absolutt ikke perfekt. Han har gjort sine "bommerter", og han har sikkert ofte vært frustrert i kampen om å forstå sine tre døtre (broren vår var nok litt enklere å hanskes med). For eksempel den gangen han, lett henslengt og brutalt ærlig, fortalte sin fem år gamle datter (meg) at akvariefisken hennes hadde dødd. Flommen av tårer og fortvilelse var nok ikke forventet. Pappa kunne ha holdt en lang tale til meg om at dette ikke var noe å gråte for. Han kunne ha prøvd å forklare naturens gang, og at man ikke egentlig kan være glad i en akvariefisk. I stedet tok han følelsene mine på alvor. Han tok meg på fanget og tørket tårene mine, fant en passende gravstein som vi pyntet med skjell, og så begravde vi min kjære "Minimum" i fjæra.

Menn og kvinner vil nok alltid snakke ulike språk. Jeg kan ikke forvente at kjæresten min skal forutsi alle mine følelsesmessige reaksjoner, heller ikke at han skal forstå dem fullt ut. Men jeg forventer at han tar følelsene mine på alvor. Fordi jeg kjenner en mann som gjør det. 

Pappa kan også bli sint. Noen ganger har han fullstendig rett til det, andre ganger er det kun på grunn av at han selv er stresset. Ikke noe unormalt i forhold til de fleste fedre. Men pappa ber om unnskyldning hvis han har vært unødvendig krass. Det har han gjort fra jeg var bitteliten. Å oppleve at en voksen mann kan ydmyke seg til å be deg om unnskyldning, viser at han har respekt for deg som person. At en liten jente kan oppleve en slik respekt fra en mann, sier noe om hvilken respekt hun vil forvente å få fra menn i fremtiden.

Av en eller annen grunn virker det som at en kvinnes selvbilde henger (alt for) nært sammen med om hun føler seg vakker. Bekreftelsen på om man er "fin nok" kan være helt avgjørende for hva man tror man fortjener av menn, og kanskje også av livet ellers. Igjen er det ofte faren din som kan komme med de første, grunnleggende bekreftelsene på akkurat dette.

Jeg husker spesielt en episode fra da jeg gikk første året på videregående. Noen venninner av meg hadde rettet ut mitt krøllete hår, noe som gav meg en ganske annerledes "look". Flere av dem var overbegeistret over hvor fin jeg ble med den  nye hårsveisen. Vi var alle spent på hvordan pappa ville reagere når vi viste ham forandringen. Reaksjonen fra pappa skulle bli sitert flere ganger i venninnegjengen senere. Han så på meg og smilte, før han sa "Ho Gunnlaug e no fin uansett!". Han nektet å svare på om jeg var finest med eller uten rett hår, fordi han mente jeg var fin nok i meg selv. 

Pappa har alltid vist sin beundring for døtrene sine, og overøst oss med gode ord. Det gjelder ikke bare hvordan vi ser ut, men først og fremst for dem vi er. Han tar meningene våre på alvor, og kan til og med søke råd og innspill fra oss i viktige saker. Han er avventende med å si sin mening, fordi han ønsker å høre hva jeg tenker først. Min stemme er verdt noe, og jeg fortjener en mann som vil ta mine meninger på alvor. Det vet jeg, for det har faren min lært meg. 

Jeg kunne fortsatt å skrive i takknemlighet for alt det faren min har gitt meg. Etter denne samtalen med de andre jentene, fikk jeg for alvor øynene opp for hva en far kan bety. Jeg har tatt min oppvekst for gitt. Nå vet jeg at en jente kan gå gjennom livet uten å høre faren sin si at hun er vakker. Uten å høre faren sin si unnskyld. Uten å oppleve at hennes følelser og meninger blir tatt på alvor. Og uten å føle at hun er god nok i seg selv. Får dette konsekvenser for hennes selvbilde og hennes forhold til menn i voksen alder? Det tror jeg. 

Mens jeg sitter midt i denne samtalen, tikker det inn en melding fra pappa på telefonen: "Takk for trivelig telefon tidligere i kveld! (...) Ønske deg en fredelig natt, gode datter. P". I en alder av 24 år kjenner jeg fortsatt at det gjør godt med slike bekreftelser.

Fedre er ikke perfekte. Slik livet og relasjonene våre forøvrig ikke er perfekte. Men jeg er ekstremt velsignet over å ha en far som har lært datteren sin at hun er verdifull og vakker i seg selv. Han har gitt henne en grunnleggende visshet om at hun fortjener en mann som tar følelsene hennes på alvor, som kan si unnskyld når han gjør noe feil, og som verdsetter hennes meninger. En slik far unner jeg alle dere døtre der ute. Til alle nåværende og kommende fedre: Ikke undervurder den betydningen du kan ha for din datters liv!

Gratulerer med farsdagen, pappa! 

Kan det bibelske samlivssynet være aktuelt i vårt moderne samfunn?

TV Norge har nylig hatt premiere på sin nye realityserie, "Gift ved første blikk". Programmet går ut på at single menn og kvinner lar fagpersoner finne deres "match", for deretter å gifte seg uten å ha møtt vedkommende før bryllupet. Konseptet har raskt blitt en "snakkis" i min vennekrets. Mange spørsmål dukker opp, med tanke på kjærlighet, samliv og ekteskap. Er egentlig arrangerte ekteskap så ille, i forhold til den nedslående statistikken for det moderne samlivet i dag?

Jeg tror ikke "gift ved første blikk" kommer til å bli den nye måten å finne seg en livspartner på. Men det er interessant når en realityserie kan få folk til å se på samfunnsforholdene med nye øyne. Ingen av dem jeg har pratet med (inkludert meg selv) ønsker seg et arrangert ekteskap. Samtidig har flere uttrykt fortvilelse over en "bruk og kast"- kultur, der de ikke kan føle seg sikker på at deres forhold vil vare livet ut.

Det bibelske samlivssynet sjokkerer mange. At noen fortsatt kan leve etter flere tusen år gamle lover, kan virke både trangsynt og lite frigjort. Mange av mine venner har undret seg over hvor tidlig kristne mennesker gifter seg, til og med uten å ha sex eller bo sammen først, - "at dokker tørr!" er en vanlig reaksjon.

Jeg forstår reaksjonene godt. De kristne verdiene er så fjernt fra den "normale standarden" for det norske samlivet i dag. Argumentene mot dette synet er ikke vanskelige å finne i media; ungdommer må få utforske sin egen seksualitet fritt, man må prøve hvordan det er å bo sammen før man forplikter seg livet ut, man har gjerne et prinsipp om å "prøve bilen før man kjøper den" osv.

Det er forståelig at mennesker som ikke tror på Gud heller ikke vil bry seg om hva han sier. Derfor må jeg si til deg som ikke er kristen: Dette er ikke et forsøk på å prakke på deg noe du ikke tror på. Jeg mener ikke vi skal innføre det 6.bud i norsk lov, med påfølgende straffeordninger. Dette er heller ikke et innlegg som er ment som en fordømmelse over hvordan du lever. Jeg skjønner at jeg tilhører en minoritet her til lands, derfor skjønner jeg også svært godt at du ikke har de samme verdiene som meg. Kanskje kjenner du deg heller ikke igjen i situasjonene jeg beskriver. Det kan hende du er lykkelig som samboer, eller det kan hende du og partneren din har tatt et bevisst  valg om forpliktelse uten å gifte dere først.

Likevel har du kanskje sett eller erfart at det ikke er alt med det "moderne samlivssynet" som fungerer. Eller kanskje du bare er nysgjerrig på hvilke argumenter som finnes for det bibelske synet.

Å skrive om et tema som dette krever en viss generalisering. Realiteten er som alltid mer kompleks, men jeg blir nødt til å generalisere for å få fram enkelte poeng. Jeg håper heller ikke jeg provoserer (alt for mye) med å sette beskrivelsene litt på spissen. For å være helt ærlig, har jeg ikke særlig dårlig samvittighet for akkurat det, tatt i betraktning den måten kristne og andre verdi- minoriteter karikeres i media ellers.

Frihet er et begrep som ofte er populært å dra fram, kanskje spesielt når det er snakk om sex og samliv. Det er ingen som setter betingelser for dine valg, verken Gud, foreldrene dine eller en mulig partner. Alt skal være opp til deg. Å kunne gifte seg av kjærlighet må være en av de fineste fordelene med å bo i et fritt land som Norge. Men utviklingen har tatt oss noen steg videre: Du kan ha sex med hvem du vil (så lenge den andre er villig), med eller uten forpliktelser eller følelser av noe slag. Du kan flytte inn med kjæresten din, og hvis det ikke funker har du muligheten til å flytte ut. Til og med hvis du gifter deg er det ikke gitt at forholdet skal vare livet ut (noe jeg antar vil vise seg i TV- programmet nevnt innledningsvis). "Friheten" til å gå er alltid der.

Forpliktelser kan virke skremmende, nesten som en tvangstrøye. Å ta et endelig valg som får følger for resten av ditt liv er kanskje helt uaktuelt for deg. "Det er viktig å ha alle muligheter åpne til en hver tid. Å ta ting som de kommer." Denne holdningen virker kanskje tryggere. Der og da. Men hvilke konsekvenser kan det få dersom samlivet ikke har noen etiske rammer, ingen bestemmelser, løfter eller forpliktelser?

(Advarsel: Her settes scenariet på spissen)

Du er ute på byen og treffer en kjekk gutt (eller jente). Med litt ekstra innabords skal det ikke mye dansing til før du tar vedkommende med deg hjem. Dere starter bekjentskapet på det mest intime planet, uten at det er noe unormalt i det. Du liker ham, og har ingenting imot at dere treffes jevnlig på denne måten. Etter en periode med usikkerhet ("Ligger han med andre enn meg? Hva er han egentlig ute etter?") finner dere det naturlig å bli kjærester. Å bo litt her og der blir fort slitsomt, så dere flytter like godt sammen. Etter en stund blir du gravid. Kanskje planlagt, kanskje ikke, men nå er dere en familie. Noen år senere frir han. Det er en selvfølge at du skal si ja, - et ekteskap vil uansett ikke endre det livet dere allerede har i praksis.

 Noen forskere har valgt å kalle denne moderne samlivsformen for "sliding, not deciding". Den ene fasen glir over i den andre, uten at det ligger et bevisst valg bak dem. Etter hver av disse overgangene kan det hende at du plutselig "våkner opp" og lurer på hvordan livet har blitt slik. Kanskje ser du plutselig at dere egentlig ikke passer sammen, eller du innser at du egentlig ikke har valg livet ditt; "det har bare blitt slik". "Oppvåkningen" kan komme før dere blir kjærester, etter dere har fått barn, eller når dere er gift

Kritikken mot det bibelske samlivssynet er bl.a. at man gifter seg for fort, før man kjenner hverandre fullt ut og før man har funnet ut om man passer sammen. Man kan f.eks. måle forholdets "garanti" ut fra hvor mange år man har bodd sammen. Det ironiske er at det ikke er noen garanti for å bli tryggere jo lenger forholdet har vart. Jeg snakket med en ung kvinne som fortalte at hun ikke turte å kjøpe hus med samboeren sin, selv om de hadde vært sammen i 6 år. Risikoen ved å bli i et uforpliktende forhold i lang tid, virket altså mindre skremmende enn å forplikte seg ved å ha felles huslån. Tanken på ekteskap var selvfølgelig enda mer fjern. Man kan spørre seg om huskjøpet ville virke like skremmende dersom forholdet var bygd på et bevisst valg om forpliktelse?

Jeg har også hørt voksne mennesker si at de valgte å gifte seg etter at de etablerte seg og fikk barn, fordi de så på ekteskapet som en "alvorlig forpliktelse" de måtte vente med. Forpliktelsen med å få barn sammen blir altså sett på som mindre alvorlig enn å gifte seg. Det faktum at mange barn i Norge lider under foreldrenes samlivsbrudd (eller dårlige samliv), er kanskje ikke skremmende nok?

Spørsmålet blir: Kan det bibelske samlivssynet være aktuelt i vårt moderne samfunn?

Igjen: Jeg er klar over at dette scenariet muligens virker fjernt fra din virkelighet, men kanskje kan du likevel se noen aspekter som er verdt å tenke over:

Hva hvis du som singel reflekterer over hvilke verdier du leter etter i en framtidig partner. Du bruker tid på å bli kjent med den aktuelle personen på andre plan enn det fysiske, slik at du ikke lar det seksuelle skygge for det du egentlig ser etter. Målet med et kjæresteforhold er at det skal føre til ekteskap, derfor ser du på en aktuell kjæreste som en aktuell ektefelle. Når dere blir sammen har dere allerede en felles plattform å stå på, og tiden som kjærester skal brukes til å bygge en grunnmur for ekteskapet. Dere bor ikke sammen. Derfor er det heller ikke boforhold eller vaner som holder dere fra å gjøre det slutt. Hvis dere finner ut at dere ikke har en framtid sammen ligger muligheten for avslutning der,- på en ukomplisert måte, praktisk sett.

Når dere finner ut at dere passer sammen og ønsker å dele livet sammen, tar dere valget om å gifte dere. Dere inngår en livslang forpliktelse om å elske hverandre og bli trofast hos hverandre i gode og onde dager. Tunge dager kommer. Det kommer dager da du ikke er like forelsket som før. Men dere holder sammen i pakt med løftene dere har gitt. Innenfor disse rammene stifter dere familie.

Flere av mine ikke- kristne venner har uttrykt lengsel etter et parforhold som i større grad er bygd på kristne verdier. De ønsker seg forpliktelse og bevisste valg framfor flyktige relasjoner og usikkerhet.Likevel kan de ikke føle seg sikker på at dette ønsket blir oppfylt, fordi de ser hvordan den norske kulturen dyrker øyeblikkets lykke framfor livslange forhold. Hvordan kan du vite at partneren vil bli hos deg, dersom dere ikke har noen felles verdier å stå sammen om?

Mange har sterke meninger om dette emnet. Noen blir kanskje provosert over det jeg skriver. Men jeg tror mange vil være enige i at vi trenger å bli mer bevisst på de valgene vi tar i livet, - og tørre å stå for dem!

Hva skal til for å kalle seg en kristen?

"Gunnlaug... Hva er det egentlig som skal til for å kalle seg kristen?" Dette spørsmålet fikk jeg av en venninne for en stund siden, midt i en lunsjpause på skolen.Jeg ble ganske satt ut av det direkte, men ekstremt gode spørsmålet. Det beste spørsmålet man kan stille. Erfaringer den siste tiden har fått meg til å tenke på at det kanskje er flere som lurer på det samme. Når man spør folk rundt seg kan svarene være mange; Du er kristen hvis du er døpt og konfirmert. Du er kristen hvis du tror at det fins en gud. Du er kristen hvis du går i kirka på julaften. Du er kristen hvis du lever etter de ti bud.

               

Det er ikke rart man kan bli forvirret av de mange svarene man får. Derfor vil jeg gjøre det klart fra starten av: Ingen av påstandene ovenfor er nok for å kunne kalle seg en kristen. "Harde ord", tenker du kanskje. Men jeg skal forklare hva jeg mener.

Norge har lenge blitt regnet som et kristent land. Fortsatt henger den kristne kulturarven sterkt i oss, selv om mange ønsker å ta avstand fra den. Jeg har lenge trodd at alle i Norge vet hva det vil si å være en kristen. De vet hva kristendom handler om, og de kjenner til hovedbudskapet i Bibelen. Derfor er det opp til hver enkelt om man ønsker å være en kristen eller ikke. De siste årene har det gått opp for meg at realiteten ikke er slik. Jeg vil dele noen flere eksempler på dette:

1) En døpt og konfirmert student spurte meg oppriktig; "Jesus er vel ikke så viktig for deg, du som tror på      Luther?"
2) En gruppe ungdomsskoleelever hadde framlegg i RLE om kristendommen, etter å ha jobbet med fagstoff i flere uker.De beskrev Jesus slik: "Han kom til jorda for å spre budskapet om Gud."
3) Jeg spurte noen barn i grunnskolealder om de visste hvorfor Jesus døde på korset. Ingen kunne svare.

Det norske folk ønsker å trekke seg unna den kristne troen, både i det offentlige og private rom. For noen år

siden ville jeg tenkt at det var trist, men greit. Det er jo deres eget valg. Nå ser jeg at de fleste ikke vet hva de sier nei til. Hvis man ikke vet hva som skal til for å kalle seg en kristen, hvordan kan man velge

å ikke gjøre det?

Kristendommen er ikke en livsfilosofi, eller et sett med regler. Kristendommen er en person; Jesus Kristus. Hele Bibelen handler i bunn og grunn om Guds plan med å sende Jesus til jorda. Det er rett at han skulle spre budskapet om Gud. Men Jesus kom ikke bare for å tale, han kom for å handle. Grunnen til at Jesus døde på korset er hans kjærlighet til deg og meg. Ikke fordi vi fortjener det. Tvert i mot. Det finnes ikke et eneste menneske som har klart å oppfylle Guds bud (Rom.3,10). Du er sikkert fullt klar over at du ikke er noen gjennomført god person selv. Men hvis du tenker at kristne mennesker er noe bedre, tar du feil. Ingen av oss kan på noen måte klare å bli god nok for Gud. I møte med Guds hellighet ville vi falt døde om alle sammen. 

Med vår menneskelige logikk tenker vi at man til en viss grad må gjøre seg fortjent til kjærlighet og omsorg fra andre mennesker. Hvert fall hvis det er snakk om en kjærlighet man vil ofre livet sitt for. Guds kjærlighet er derimot ubetinget: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom.5,8)

Det handler ikke om hva du gjør eller klarer å prestere. Men det er heller ikke nok at du "tror at det finnes en gud". Jesus er klar i sin tale når han sier "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh. 14, 6). Det er kanskje mange veier til Rom, men det er bare én vei til himmelen.

Tenk deg at du er ute på sjøen og holder på å drukne. Gud sender en livbøye for å redde deg og dra deg opp i båten. Det er egentlig ditt eneste håp, din eneste frelse. Likevel kan du velge å kjempe med bølgene selv. Guds nåde og kjærlighet til deg kan også sammenlignes med en gave: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave" (Ef. 2, 8). En gave er helt gratis, du skal slippe å betale noe som helst. Likevel kan du si nei til gaven. Det kan til og med hende du sier nei uten å ane hva gaven inneholder.

Så når er man klar til å kunne kalle seg en kristen? Noen får plutselig øynene opp for sannheten i Bibelen, andre bruker lenger tid. Noen mennesker har en urokkelig overbevisning, andre sliter med tvil hele livet. Da er det godt kristendommen ikke handler om oss mennesker, men om Jesus. Det handler ikke om hvor høyt vi elsker ham, men hvor høyt han elsker oss: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1.Joh.4,10). Kanskje er det en god plass å begynne nettopp i denne kjærligheten.

Din verdi

Det sjokkerer meg gang på gang hvor mange fantastiske mennesker som ikke klarer å være glad i seg selv. Personer med unike egenskaper som ikke har tro på det de selv gjør. Diamanter som ser på seg selv som gråstein. Alle andre er alltid så mye bedre i deres øyne. Disse menneskene klarer kanskje ikke å la seg overbevise av et enkelt blogginnlegg, men dette innlegget er uansett dedikert til dem:

Det finnes ikke noe trylleformular for å kunne få et sunt selvbilde. Vi blir alle formet av omgivelsene våre hele livet. Fra vi er små barn tolker vi de signalene familie og venner gir oss på hvem vi er. På godt og vondt. Etter hvert overtar presset fra samfunnet og media. Det er ikke lenger nok med de egenskapene du har. Du skal være alt; Smart, flink, sporty, pen, morsom, tøff, uavhengig, fornuftig, populær, en god venn, god kjæreste, god mor/far... Du skal mestre livet på alle plan. Og du har alltid noe å strekke deg etter. Disse idealene stemmer svært sjelden med virkeligheten. Likevel lar vi dem legge føringer for hvordan vi ser på oss selv. For hvor skal vi ellers måle vår verdi?

Hvis jeg skulle funnet min verdi i mine prestasjoner, ville den svinge i takt med de ulike utfordringene jeg møter. Noe ganger er jeg flink. Andre ganger er jeg totalt håpløs. Hvis jeg skulle funnet min verdi i hvordan jeg føler meg, ville den bare svinge enda mer; En dag kan jeg se meg i speilet og tenke: "Yes! Jeg ser bra ut!", neste gang kan jeg stå der og fortvile over uren hud og overflødig fett, mens jeg angrer inderlig på å ha spist den sjokoladebiten i går.

Jeg søker sannheten om meg selv i Bibelen, - Guds Ord til menneskene. Der finner jeg grunnlaget for min verdi, uavhengig av hva menneskene rundt meg, media eller samfunnet sier. Bibelen sier at jeg er skapt av Gud:

Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv.
Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel.
Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp.
Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle fastsatt da ikke én av dem var kommet. 
Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! 
Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg.
(Salme 139, 13- 18)

Jeg hører ofte folk påstå at vi mennesker har blitt til ved en tilfeldighet. Men Bibelen sier noe annet: Du lever fordi Gud ønsket å skape akkurat deg. Han hadde store tanker for din framtid lenge før du ble født. Han formet deg til å være den du er, - ingen andre.

 "Gud skaper bare originaler, ingen kopier"..."Ingen er som du"..."Du er helt unik"... uttrykk som lett kan bli en klisjé, men i det siste har det gått opp for meg hvor sant det er. Når Gud skaper, former han hvert enkelt menneske i sitt bilde. Det er ingen masseproduksjon.

Kristne skal være representanter for Jesus på jorda, bidra til å bringe budskapet om ham videre til andre mennesker. Paulus beskriver det som at vi tilsammen utgjør Jesu kropp. Hver for oss er vi forskjellige, akkurat som en kropp har forskjellige deler. Men også livet som kristen skal bli et jag etter å prestere. Det er flott å beundre andre og sette pris på kvalitetene deres, men alt for lett kan jeg bli motløs av å se på det de andre har som jeg mangler selv. Bibelen sier også noe om det å sammenligne seg med hverandre:

Om øret skulle si: Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til legemet!- så hører det like fullt med til legemet.
Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen?
Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville
(...) Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer.
(1.Kor.12,16-18+ v.27)

Det er helt ulogisk at øret skal sammenligne seg med øyet, for de har jo helt forskjellige funksjoner på kroppen! Samtidig sier altså Bibelen at vi mennesker heller ikke skal sammenligne oss med hverandre, fordi vi alle har en spesiell plass å fylle.

Det er fint at det står at Gud satte hver enkelt av lemmene på legemet. Han skapte ikke hele kroppen i ett, men puslet sammen hver enkelt del. Gud elsker alle mennesker. Samtidig ser han hver enkelt. Tilsammen skal vi få være Jesu kropp som et fellesskap som støtter hverandre. Hver for oss er vi helt unike mennesker med uendelig stor verdi.

Så vet jeg at det ikke er alle mine sider som er like gode. Mye av det jeg gjør er synd mot Gud og mine medmennesker. Til og med det gode jeg gjør kan være ispedd egoistiske baktanker. Dette er også en sannhet om den jeg er; En synder som trenger nåde. Heldigvis har Jesus vist Guds ubetingede kjærlighet til meg når han døde på korset. Han kjøpte meg fri fra strevet etter å bli god nok. (Du kan lese mer om dette på et av mine eldre innlegg her)

Gud ønsket å skape akkurat deg. Han elsker akkurat deg. Nettopp derfor døde Jesus for akkurat deg. La den sannheten være grunnlaget for din verdi!

En utstrakt hånd

Hun går sakte nedover veien. Smertene i kroppen tillater henne bare å gå noen små skjelvende skritt om gangen. En stokk for å støtte seg på. Som om hun er en gammel kvinne. Egentlig skulle dette vært hennes beste alder. En periode av livet fylt med barnelatter, en trygg ektemann og hardt arbeid. Hun har ingen av delene. Barn kan hun ikke få, og dermed er hun heller ikke særlig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Hardt arbeid er umulig med en så dårlig helse.

Det er tolv år siden marerittet begynte. Blødningene som aldri tok slutt. Skammen. Vennene som trakk seg unna. Folk som snakket. Medlidenhet som etter hvert ble til vemmelse og frykt. Hun var, i følge Moseloven, en uren kvinne. En hver som rørte henne måtte rense seg etterpå. Hun kunne ikke sette seg ned på offentlige steder, fordi alt hun satte seg på ble urent. Det var ikke rart at folk holdt avstand.

Familien hadde hatt tålmodighet med henne i begynnelsen. Moren sa det var vanlig at syklusen brukte tid på å stabilisere seg. De ventet med å si noe til faren, som var hakket mer religiøs, av frykt for reaksjonen hans. Etter noen måneder ble det vanskeligere å skjule det. Blødningene avtok ikke, de kom bare stadig oftere. Moren fortvilet. De måtte ta henne med til lege.

Hun kom aldri til å glemme farens blikk. Et blikk fylt med smerten av at hans eneste datter førte skam over familien. Han sa det ikke var hennes feil. Men hun leste anklagen i de rynkende øyenbrynene hans. Kjeven som strammet seg. Det uuttalte spørsmålet: «Hvilken synd har du gjort for å bli straffet slik?» Hun spurte seg selv om det samme.

Legebesøket var lite til hjelp. Farens venn var omtrent like religiøs som ham selv; en spedbygd jødisk mann, men spiss hake og stikkende øyne. Han undersøkte henne grundig, men med tydelig misnøye. Hun ble, om mulig, enda mer skamfull over kroppen sin. Når han var ferdig sukket han tungt, og satte det stikkende blikket først på foreldrene og deretter over på henne: «Det er ikke mye jeg kan gjøre. Dere må selv avgjøre hvordan dere kan bøte på skaden». Hun visste hva han mente. Det var tydelig hennes egen feil at hun hadde blitt uren. Renselsesritualer og offer til presten var eneste mulige behandling, i tillegg til at hun måtte «leve uklanderlig» fra nå av.

Familien ble aldri den samme etter dette legebesøket. Brødrene nektet å ha noe med henne å gjøre. Faren sendte henne bryskt fra den ene legen til den andre. De ulike behandlingene var smertefulle, både fysisk og følelsesmessig. Ingen kunne hjelpe henne. Hun ble bare dårligere og mer deprimert. Moren tvang henne til å vaske klærne sine hver dag, separat fra de andres på grunn av smitten. Kjærtegnene og de milde oppmuntringene, som hun tidligere overøste datteren med, avtok gradvis helt til de svant hen. Hun var en byrde og hun visste det. Egentlig ville hun flytte. Men alle verdiene hennes ble brukt på legebesøk. Uten mann eller evne til å arbeide hadde hun ikke mulighet til å klare seg selv.

Hun begynte å holde seg innendørs. Folk unngikk henne uansett. Familien dro på arrangementer uten henne. Hun kunne ikke vise seg i synagogen. En hver religiøs begivenhet ble feiret uten henne. Familien fortsatte å bringe offer for hennes synder, men etter noen år var hun overbevist om at det var forgjeves: Hun var utilgivelig.

Dette er første dagen på flere år at hun beveger seg utenfor familiens eiendom. Hun kan ikke huske sist hun gikk rundt i bygda. Folk skuler mot henne. Hvisker. Trekker seg tilbake. Men hun ser dem bare som i en tåke. Akkurat nå er det bare én tanke som står i hodet hennes: hun må finne ham!

Det virker som hun har gått i en evighet, men ikke beveget seg mer enn noen meter. Hun tørker svetten av pannen og er redd for at hun skal blø gjennom kledet hun har under skjørtet. Da skimter hun en folkemengde lenger framme. Ryktet stemte. Et glimt av håp. Hun griper hardt om stokken og setter opp farten.

Han er selvfølgelig grunnen til alt oppstyret. Det er umulig å se ham gjennom vrimmelen av mennesker. Men hun kjenner en viljestyrke hun ikke visste at hun hadde. Det er som om en magnet drar henne mot denne mannen. Den lille, spede kroppen hennes kommer til nytte. Hun smyger seg gjennom køen. Noen legger ikke merke til henne i det hele tatt. Andre rynker på nesen og roper «uren!». En som henne er ikke velkommen her. Men folk er for opptatte til å gjøre noe med det.

På en eller annen måte klarer hun å nå helt fram til Jesus. Disiplene prøver å skjerme ham for folkemengden som presser på, men de klarer det bare delvis. Folk trenger seg på fra alle kanter, for kanskje å få se ett av hans berømte under, eller få helbredelse fra plager.

Hun hadde hørt folk diskutere hvem han var. En profet, en blasfemiker, en magiker, eller bare en helt betydningsløs mann. Hun var likevel overbevist om at det han selv sa var sant: Han var Guds Sønn. Ingen kunne vel gjøre og si slikt som han, om det ikke var Gud selv som virket. Hun hadde ikke mer å komme til Gud med. Haugen med oppbrukte sjanser var for stor. Likevel var det noe med denne Jesus som gav henne fornyet tro. Hun var sikker på at hun kom til å bli frisk hvis hun fikk røre ved ham, i det minste bare ved klærne hans.

Anledningen kommer. Hun strekker hånden ut mot Jesus. Den siste sjansen. Fingertuppene berører kappen hans så vidt, før skubbende albuer presser henne vekk. Virkningen er likevel umiddelbar: Hun har alltid tenkt at lyset bare kan oppfattes med øynene. Nå kjenner hun det strømme gjennom hele kroppen. Det stråler gjennom alle de mørke tomrommene i hjertet hennes. Smertene forsvinner. Hun merker hvordan blødningen stopper. Hun føler seg ren igjen. Overveldende gledestårer strømmer nedover kinnene hennes. Hun løfter blikket. Først nå merker hun at folkemengden har stoppet.

Jesus har snudd seg og skuer bakover mot folkemengden. «Hvem var det som rørte ved klærne mine?» Hun rykker til i engstelse. Kan det være henne han mener? Men så kommer hun på hvor mange mennesker som har skubbet borti ham de siste minuttene, og lar skuldrene senke seg igjen. Disiplene hans ser også forvirret ut: «Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg?» De smiler overbærende til ham. Men Jesus bare fortsetter å granske mengden med øynene.

Hun innser med skrekk at det likevel må være henne han ser etter. Hun hadde med vitende og vilje strukket hånden ut mot ham for å bli helbredet. Hvis han var Guds Sønn så visste han hvem hun var. Han visste om hennes urenhet og at hun ikke fortjente helbredelse.

Skjelvende av redsel kaster hun seg ned for Jesu føtter. Stotrende innrømmer hun hva hun har gjort. Av en eller annen grunn forteller hun ham hele sannheten: om hvor lenge hun har vært syk, om skammen, om ensomheten og om hvor syndig hun må være for å ha blitt straffet slik. Folkemengden presser utålmodig på mens hun forteller. Disiplene blir stresset og prøver å avbryte, men Jesus står helt stille og lytter. Det er som om det bare er de to i hele verden.

Når hun er ferdig med å fortelle historien sin, løfter hun prøvende blikket for å se Jesu reaksjon. Han smiler. Hun kan ikke huske sist noen har smilt til henne. Stemmen hans er som balsam for sjelen hennes: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!»

Datter. Hun har ikke følt seg som datter i sin egen familie på 12 år. Nå ble hun kalt datter av Gud selv! Og han sa at hun var frelst. Reddet. Fri fra dommen. Hun skjønner at det var Jesus selv som frigav henne. Gleden er nesten for stor til at hun alene kan bære den i seg.

Hun gjorde som han sa: Etter å ha presset fram et gråtkvalt «takk», gikk hun hjem med en ekte fred i hjertet. Hun kom aldri mer til å være plaget med blødninger. Fra den dagen var hun Guds datter. Hun var ren. Alt på grunn av en utstrakt hånd mot Jesus.

(Denne fortellingen er inspirert og skrevet ut fra historien i Markus evangelium, Kapittel 5 og vers 25- 34)

Godt nyttår!

2013 er tilbakelagt. 2014 har akkurat begynt. Det er noe magisk med et nytt år. Som et blankt ark. En ny start. Uante muligheter.

Samtidig er ingen av oss blanke ark. Vi bærer med oss en rekke ferdigskrevne kapitler fra hver av de årene vi har levd. Opplevelser, følelser og relasjoner som har formet oss til å bli de menneskene vi er i dag. Kunnskap og erfaringer som vil påvirke valgene vi kommer til å ta i kommende år.

Likevel... Året ligger der flunkende nytt. Et kapittel som skal føyes inn i historien om ditt liv.

En historie har alltid en rød tråd, en sammenheng som limer de ulike hendelsene fast i hverandre. Fortiden vil unektelig limes sammen med framtiden din. Det er livets gang, på godt og vondt, for oss alle sammen.

Men en historie kan også ta en helt annen retning enn det man først hadde tenkt. Alt kan forandres i det neste kapitlet. Overraskende hendelser kan komme. Hovedpersonen i historien kan ta nye valg som gir en helt annen avslutning enn først forventet. 

På en måte kan man se  på seg selv som forfatter av historien om sitt eget liv. Det kan gi en god følelse å tenke at jeg med  min frie vilje kan avgjøre hva 2014 skal inneholde. Og mye av det som skjer er nettopp en konsekvens av mine egne valg.

Samtidig vet vi at det ikke er alt vi mennesker kan styre. Mye av det som vil møte meg i 2014 er allerede ute av min kontroll. Det bare skjer. På grunn av andre mennesker, naturens gang, liv og død, sykdom, gleder og sorger. Denne erkjennelsen av manglende kontroll gjør meg ydmyk i møte med et nytt år.

Jeg tror ikke på karma. Jeg tror ikke at jeg, med hjelp av mine egne gjerninger, kan sikre meg at 2014 blir et bra år. Jeg tror vi lever i en verden som er preget av både ondskap og urettferdighet, med nyanser av kjærlighet og godhet. Et liv i usikkerhet, sorg og tunge dager, som samtidig er krydret med spenning, glede og fantastiske øyeblikk.

Jeg kan undre meg i timevis på hvordan livet her på jorda fungerer. Og jeg kan spekulere fram og tilbake på hvordan dette nye året vil bli. Det å ikke vite noe er både spennende og skremmende på en gang. Men jeg har en trygghet som overgår alle disse tankene:

Jeg tror at Gud har kontrollen. Jeg tror han holder den ferdigskrevne historien om mitt liv i sine hender allerede nå. Og den får en lykkelig slutt. Gud ønsker å skrive en lykkelig slutt på historiene til oss alle sammen. Ikke nødvendigvis gjennom et problemfritt og sorgløst liv her på jorda, men ved at vi gjennom troen på Jesus får en evighet i fullkommen lykke sammen med ham. 

For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Der er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.

(Jer, 29,11)

Navnet på bloggen min er "Alt har sin tid...". Uttrykket er hentet fra Predikantens bok i Bibelen. Kong Salomo ser tilbake på sin egen historie etter et langt liv. Han har lært noe om hva som virkelig er viktig her i livet, og hva som bare er "tomhet og jag etter vind". Han ser tilbake på hvordan Gud har fastsatt en tid for alt her på jorden, og hvordan han holder historien i sin hånd:

Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden.

(Pred. 3,11)

Gud har historien i sin hånd, selv om det er mye vi ikke vet eller forstår. Samtidig har han valgt å gi oss mennesker en fri vilje. Vi kan velge å si nei til det livet han tilbyr oss, eller vi kan ta i mot det. Vi kan velge å bety en forskjell i livene til menneskene rundt oss. Vi kan være med på å gjøre verden til et bedre sted å være, mens vi venter på det fullkomne livet i himmelen. 

Her en dag hørte jeg noen si at nyttårsforsettene i år burde handle om noe mer enn å bare pynte på våre egne fasader. Kanskje burde de heller handle om å bety en forskjell for noen andre enn oss selv? 2014 kan bli det året der noen får livet sitt forandret med din hjelp. Eller kanskje det blir det året der du tar noen viktige grep for å forandre retningen i din egen livshistorie. 

Ingen av oss vet med sikkerhet hva det nye året bringer. Fra vår synsvinkel er det enda bare et blankt ark som venter på å fylles med minner; glede, latter, kjærlighet, sorg, overraskelser, hverdager, kunnskap og personer. Det som skjer det skjer. Men det er alltid noe magisk med en ny start :)