Det er påske. En høytid som faktisk har gitt meg skrivekløen tilbake. Etter en litt for lang pause fra bloggingen, ble jeg mint om en historie som jeg må dele. Historien om røveren på korset. En av mine favoritthistorier fra bibelen. Egentlig kan jeg si det er historien om meg selv, om hvorfor jeg kan kalle meg en kristen. Hele forskjellen på kristne og andre mennesker fortelles nettopp her. Det kan hende den overrasker deg.
Handlingen finner sted på Golgata. Jesus, Guds Sønn, har fått datidens strengeste straff; korsfestelse. På hver sin side av ham henger to lovbrytere. To kriminelle, som har gjort noe så alvorlig at de blir straffet med døden. Vi kan lese hvordan samtalen mellom disse foregikk i Lukas' evangelium 23, 39- 43:
"En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!
Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke en gang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.
Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!"
I påsken minnes vi en av tidenes mest omdiskuterte personer. Jesus fra Nasaret, som påstod å være Guds Sønn. Nettopp derfor ble han dømt for blasfemi. Akkurat som i dag, var det stor uenighet om hvem man trodde Jesus egentlig var. Vi ser at disse to røverne også uttrykker ulike syn på mannen som henger mellom dem. Den ene gjør narr av ham, poengterer det opplagte: Hvis Jesus virkelig var Guds Sønn, kunne han jo reddet seg ut av denne situasjonen. At Guds Sønn skulle ende sin tid på jorden på et kors, virket totalt ulogisk på en mann som hadde sett nok av livets tøffere sider. Hvis Gud finnes vil han i hvert fall ikke ha noe med Ham å gjøre.
Den andre røveren viser en helt annen holdning til Jesus. Han har på en eller annen måte fått en forståelse av hvem denne mannen egentlig er. I sitt forsvar av Jesus lager han en parallell mellom respekten for Han og respekten for Gud (v.40). Han forstår at Jesus er mer enn et vanlig menneske, til og med det eneste mennesket som ikke har gjort noe galt (v.41). Når vi møter Jesus, møter vi Gud selv.
Men hva kan en dødsdømt forbryter gjøre i møte med Guds Sønn? Et liv i kriminalitet går mot slutten. Håpet om forbedring og en ny start har forlengst ebbet ut. Det eneste han har å se fram til er døden. Han vet hvor han har fortjent å havne etter det. Likevel drister han seg til å be Jesus om en siste tjeneste: At Han kan huske på ham når Han kommer til sitt rike.
Jesus kunne ha svart på mange ulike måter. Han kunne nektet å ofre denne simple forbryteren en tanke. Han kunne sagt: "Tja... Hadde du enda hatt noen år igjen på jorda, slik at du kunne gjort nytte for deg... Men nå er det for sent." Eller Han kunne rett og slett latt være å svare i det hele tatt. Hans gjerning på jorda var snart over, straffen for menneskehetens skyld var snart sonet. Hvorfor bry seg med henvendelser fra forbrytere?
Svaret fra Jesus overgår alle forhåpninger: "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!" (v.43). På slutten av et hardt og lovløst liv fikk altså denne røveren inngang til Guds himmel.
Vår menneskelige logikk stopper nettopp her. Forestillingen om en himmel for de gode og et helvete for de onde, blir ødelagt. Hvor ble det da av den rettferdige Gud?
Vi må tilbake til selve grunnen til at Jesus hang på korset: "For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt." (Matt. 18, 11). Hvis himmelen var for mennesker som klarte å leve et godt liv, ville ikke Jesu død gitt noen som helst mening. Dessuten ville det blitt en tom himmel... Bibelen sier klart og tydelig at ingen av oss klarer å leve et liv som er godt nok for Gud (Rom.3,23). Ingen av oss fortjener en plass i himmelen, der alt bare skal være godt.
På den måten er vi alle som dødsdømte forbrytere. Forskjellen på kristne og andre mennesker ligger altså ikke i hvordan vi mestrer livene våre. Forskjellen er representert i de to røverne som hang på hver sin side av Jesus. Den ene avskriver Jesus og nekter å ha noe med Ham å gjøre. Den andre kommer til Jesus som en synder som ser sitt eneste håp.
Historien om røveren på korset minner meg på hvorfor jeg er kristen. Som menneske er det naturlig for meg å tenke at jeg skal gjøre meg fortjent til det gode jeg får. Jesus har gitt meg alt, så det minste jeg kan gjøre er å prøve å betale Ham tilbake. Gang på gang blir jeg skuffet over mine feil, og min egen utilstrekkelighet i møte med livets utfordringer. Da er det fantastisk å lese denne historien på nytt. Røveren på korset hadde på ingen måte fortjent sin plass i himmelen. Han hadde heller ingen mulighet til å rette opp sine feiltrinn, eller gjøre noe til gjengjeld for Jesus. Nåden kommer helt ubetinget, som en gave.
"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." (Ef. 2, 8).
En gave kan man velge om man vil ta imot eller avslå. Hvem av disse to røverne velger du å være?
"Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange tollere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler.
Da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter deres mester sammen med syndere og tollere?
Men da Jesus hørte det, sa han: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.
Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere." (Matt.9, 10- 13)
