Dette er uten tvil det mest personlige innlegget jeg har skrevet på denne bloggen, derfor oppleves terskelen større for å dele det. Målet med teksten er ikke å klage, men heller å snakke ærlig om hvordan småbarnslivet kan oppleves. Jeg er veldig takknemlig for de som var ærlige med meg, så kanskje kan andre også finne mening i dette, enten du er forelder nå, eller skal bli det en gang.
Jeg vil gjerne starte med å si unnskyld til alle dere som kom til "den andre siden" før meg.
Unnskyld for at jeg innerst inne trodde jeg skulle takle denne jobben minst like godt som dere. Ikke det at jeg trodde jeg skulle bli "årets mor", med brettekanter, tøybleier, hjemmelaget babymat og verv i mammapolitiet. Likevel hadde jeg en slags illusjon om at jeg skulle takle alt så bra. Jeg skulle bevare roen, ta det meste med et smil og nyte tiden.
For det er jo det alle sier, ikke sant? "Du må nyte tiden, for plutselig er barna voksne". Nybakte foreldre legger ut statuser på Facebook der de uttrykker at de storkoser seg sammen som en liten familie. Fredfulle babyer pryder instagram. Vel. Mitt møte med mammalivet var til tider veldig vanskelig å nyte.På forhånd hadde jeg (teoretiker og lesehest som jeg er) lest meg litt opp på emnet. Boka Mamma for første gang gav meg en fin innføring i det som kunne vente meg. Spesielt husker jeg beskrivelsen av hvordan førstegangsfødende gruer seg til fødselen, uten å klare å se de utfordringene som ligger på "den andre siden" når det nye livet har startet. Jeg prøvde å ta dette til meg, men teori er som alltid langt unna praksis. Det er nok umulig å forberede seg fullt ut på noe som er så totalt nytt og annerledes.
For å være ærlig: Jeg gruet meg mest til fødselen, men den skulle vise seg å være langt mindre slitsom enn barseltiden. For all del, fødselen krevde sin kvinne, men den varte tross alt "bare" i halvannet døgn. Deretter er det ingen rehabilitering. Nei, du lappes sammen og får deg en dusj, og så må du være klar til å ta fatt på den virkelige jobben, nemlig morsrollen.
Som nybakt mor har du gjennomgått en av de største fysiske og mentale påkjenninger i livet, og etterpå får du ikke engang en hel natts søvn til å hvile deg ut på. Tvert imot, du vet ikke når du skal få en natt med sammenhengende søvn igjen.
Den første tiden som mor ble veldig kontrastfylt: Å få barn er det største jeg har opplevd i livet. Jeg var uendelig takknemlig for den lille skatten vi hadde fått. Kjærligheten var overveldende. Samtidig var det slitsomt. VELDIG slitsomt.
Jeg visste jo fra før at småbarnstiden kom til å bli krevende, men jeg kunne ikke forberede meg på hvordan det skulle oppleves å miste kontrollen over egen tid. Å ikke lenger vite når jeg skulle få sove, når jeg kunne spise eller i det hele tatt få en pause.
Bare det med søvn: Jeg er heldigvis en person som ikke må ha 8 timer for å fungere, og har vel likt å tenke på meg selv som litt robust i så måte. Men da det ikke lenger var jeg selv som styrte egne sovevaner, ble det noe helt annet (Det å gang på gang bli vekket i innsovingsfasen er rett og slett tortur!).Barnegråt har aldri vært noen fryd for øret, men jeg har tålt det ganske greit. Det ble noe helt annet da det var min egen baby som gråt og mitt ansvar å finne ut hva som var galt. Jeg hadde aldri trodd det kunne være så energitappende.
Mange får en mye tøffere start enn det jeg fikk (selv om jeg der og da følte at alle andre hadde det mye enklere enn meg). Det var mange fantastiske øyeblikk, og jeg visste at ting ville bli bedre etterhvert. Men generelt sett nøt jeg ikke dagene. Jeg måtte bare komme meg gjennom dem, i vissheten om at det var verdt det.
Ok. Nå ble dette kanskje litt klagete likevel. Uansett.
Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde venninner som i forkant var ærlige med meg om hvordan babytiden kunne være, uten å rosemale det. Ellers hadde jeg nok fort fått dårlig samvittighet og følt meg som en dårlig mor som ikke koste meg mer i de lykkelige omstendighetene jeg var i. Istedet kunne jeg akseptere situasjonen slik den var, komme meg gjennom de dårlige dagene og sette pris på de gode øyeblikkene. Tross alt veier sistnevnte opp for alt det andre! :) Det er disse øyeblikkene man får lyst til å dele med familie og venner.
Jeg har nok selv gitt inntrykk av å ha en rosenrød småbarnstilværelse på sosiale medier (Som for eksempel på bildet fra snapchat over). Slike bilder/statuser lyver ikke. For øyeblikkene kan virkelig være både rosa og glitrende (riktignok ikke helt som en dag på spa). Men bak disse ligger det sannsynligvis mye hardt arbeid, tårer og poser under øynene.
Det er vel ikke særlig instagramvennlig å legge ut video av en hylende baby (kanskje ikke helt greit for babyens privatliv heller) eller en tårevåt selfie. Det er heller ikke bra hvis man bruker sosiale media som en klagemur eller bare fokuserer på det negative. Men kanskje kan vi øve oss på å dele mer ærlig fra livene våre i hverdagen.
Til slutt vil jeg bare si:
Kjære erfarne småbarnsforeldre: Unnskyld for at jeg ikke fullt ut har anerkjent den jobben dere gjør, enten det er med ett eller flere barn. Mange av dere klarer til og med å få gjort andre ting på toppen av alt. Dere er mine helter!
Kjære mamma: Nå når jeg er mamma selv har jeg fått enda større respekt for deg. Tenk at du fikk fire (!) barn og i tillegg var mamma på fulltid i ni år. TAKK for den fantastiske oppveksten du har gitt meg, uten at jeg som barn la merke til at det kostet deg noe <3 (Blogginnlegg dedikert til mamma finner du her)
Kjære vordende eller framtidige foreldre: Nyt friheten mens dere kan! (Neida. Joda). Tiden "på den andre siden" blir nok ikke bare rosenrød. Om du ikke alltid klarer å kose deg med tilværelsen er du ikke alene. Hold ut, la oppvasken stå, slapp av når du kan, ta imot den hjelpen du får og nyt de gode øyeblikkene, - for de kommer, og de gjør alt verdt det! <3
