Tenåring

Våkner. Klump i magen.
Glad ingen ser.

Går på badet. Møter speilet.
Vil ikke se.

Ute på gata. Blikket i bakken.
Føler alle ser.

På skolen. Øynene i ryggen.
Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut?

Lunsjpause. Alene ved bordet.
Ingen ser.

Skulker timen. Muntlig framlegg.
Vil ikke at alle skal se.

Kommer hjem. Pappas øyne på skjermen.
Se meg! Se meg! Se meg!

Jeg er egentlig imot abort, men...

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom man bare er femten år og uegnet til å få barn"

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom barnet har downs syndrom eller en annen funksjonshemming"

"Jeg er for selvbestemt abort, men jeg synes det er helt galt å fjerne en av to tvillinger i mors liv, - Da går det for langt!"

Jeg har hørt og lest mange lignende argumenter opp gjennom årene. Mange er enig i at abort i seg selv er galt, men de argumenterer med at situasjonen rundt graviditeten kan rettferdiggjøre det. Andre er generelt for selvbestemt abort, men mot fosterreduksjon (å fjerne et eller flere foster når man er gravid med tvillinger eller flerlinger).

Argumentene kan høres fornuftige ut. Mange av de situasjonene som beskrives er vanskelige, og man kan lett forstå at det å få barn vil bli en stor belastning. Men er det situasjonen som avgjør om abort er rett eller galt?

Hvorfor er abort i så fall "vanligvis galt"? Jeg tror de fleste tenker på livet som er unnfanget i magen. Det lille hjertet som har begynt å slå. Babyen som vokser og utvikler seg for hver dag som går. Kun tid som skiller den fra å være et fullvoksent menneske. Å ta abort vil være å ta dette livet. Å ta liv kalles å drepe.

Å kalle abort for drap er ikke "politisk korrekt" i dag. For man må jo tenke på alle de vanskelige  situasjonene kvinnene befinner seg i. Disse situasjonene må virkelig tas på alvor, men det blir likevel en annen sak. Enten er abort å ta liv, og da er det galt uansett situasjon, eller så må man vel mene at et foster ikke har noen verdi? (I forrige blogginnlegg skrev jeg mer om nettopp dette: Når får livet verdi?)

Hva hvis fosteret har downs syndrom? Hvilket liv hadde det barnet fått uansett?

Hvem er vi til å avgjøre hva som er et verdifullt og verdig liv? Er personer med funksjonshemminger dømt til et liv som ulykkelige?

Jeg har fått æren av å kjenne to flotte menn med downs syndrom. Jeg  tror jeg kan si de er blant de lykkeligste menneskene jeg har møtt. Den ene bor i egen leilighet, har en jobb han elsker, spiller i band og trener. Han strør rundt seg med komplimenter og gode ord til alle han møter. En livsnyter som sprer glede.

 Den andre ble bare 21 år gammel. Han var høyt elsket av både familie, venner og lokalsamfunn. Han kjempet mot kreften til det siste. Fordi han elsket livet, og han ønsket å leve det videre. Alle var takknemlige for å ha kjent ham den tiden han levde, og han var takknemlig for hver dag han fikk. Hvem er vi til å avgjøre at slike flotte mennesker ikke engang skal fødes til verden?

Hvordan kan man være generelt for abort, men mot fosterreduksjon?

Mange har reagert sterkt på debatten om fosterreduksjon. Tanken på at man skal velge bort et av to barn, er for mange svært problematisk. Hvem skal man velge? Og når skal man fortelle den resterende tvillingen at han/hun egentlig hadde en bror eller søster? Skal foreldrenes kapasitet, ønsker eller sosiale status være grunn nok for å fjerne et av barna?

Hva er egentlig forskjellen på å fjerne en av to, to av tre, eller en av en? Er et tvillingfoster mer verdt enn andre foster?

Jeg tror debatten om fosterreduksjon kan være med på å sette abortsaken i et klarere lys. Ved at ett barn får leve opp, mens det andre fjernes, blir det så tydelig hva abort egentlig er: du fjerner et liv som var ment for å vokse opp. Det blir en tom plass i søskenflokken, i familien, i samfunnet. Et liv, med alle forutsetninger for å bli et unikt menneske som deg og meg, blir fratatt muligheten til å fødes til verden.