Hvor befinner Gud seg fra din synsvinkel?

Alle har vi hvert vårt forhold til Gud. Noen vil helst ikke ha noe med ham å gjøre i det hele tatt. Andre har kjent ham hele livet. For noen kan dårlige erfaringer ha gjort forholdet til Gud anstrengt. Kanskje er ditt forhold til Gud litt som forholdet til kjendiser; du har hørt om ham, du vet at han eksisterer, men du har aldri møtt ham personlig.

Jeg har vært en kristen hele mitt liv. Foreldrene mine lærte meg tidlig at Gud elsker alle mennesker. Det står i bibelen, så det er sant. Likevel syntes jeg det var vanskelig å forholde seg til Gud personlig. For hvis han var så opptatt med å bry seg om alle i hele verden, hvordan kunne han da være spesielt glad i meg? Jeg husker at jeg spurte faren min akkurat dette spørsmålet når jeg var omtrent 8-9 år gammel. Det var nok ikke så lett for han heller å skulle forklare dette store spørsmålet for ei lita jente. Men jeg husker godt at han svarte at han trodde Gud kunne være ekstra glad i meg, selv om han elsket alle like mye. En fin tanke, men ganske paradoksalt…

Fremdeles kan min synsvinkel på Gud variere. Noen ganger føler jeg at han er tilstede, men ofte kan det virke som om han bare befinner seg langt der oppe i himmelen. Jeg har et bilde i hodet av Gud som holder hele verden i handa si. Egentlig er det et ganske fint bilde av hvor mektig Gud er, men det kan også forsterke følelsen av hvor liten og ubetydelig jeg blir til sammenligning. Når han står og holder jordkloden i handa som en ball, burde det ikke bety så veldig mye hva det ene mennesket blant milliardene der nede finner på.

Det er flere historier i bibelen som avkrefter denne oppfatningen. Spesielt en av dem betyr mye for meg. Jeg må lese den om og om igjen, for å bli mint på hvor Gud egentlig befinner seg i forhold til meg. Det er en lignelse som Jesus fortalte om en sau som gikk seg bort fra gjeteren sin:

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine.

Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’

Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

(Luk.15, 4- 7)

Her sammenligner Jesus seg med en gjeter, og oss mennesker som sauer. Det kan kanskje virke rart at gjeteren lagde seg så mye bry med èn enkelt sau, spesielt når han hadde nittini andre å ta seg av. Men på denne tiden var hver enkelt sau av stor verdi for eieren. Derfor trengte de en gjeter som var tilstede og passet på den.

Hvor befinner Gud seg, ifølge din synsvinkel? Er han høyt der oppe og holder jorda i sin hånd, eller er han her på jorda nå og går ved siden av deg? 

I denne fortellinga viser Jesus hvordan han er spesielt glad i hver enkelt av oss. Skulle du komme bort fra ham, vil han ikke nøle med å finne deg! Uansett hvor langt unna du har vært, eller hva du har gjort. Jesus fortalte denne historien til noen mennesker som kritiserte ham for å henge med feil folk. Folk som hadde tatt feil valg i livet og var utstøtt av resten av samfunnet. Han viser at han elsker alle mennesker ubetinget. Han sier seg ikke fornøyd med den flokken av "sauer" som han allerede har hos seg, så lenge du mangler. Og når han har funnet deg, legger han deg på skuldrene sine og bærer deg helt hjem. 

Uansett hvem du er, hva du har gjort, hvordan du har det i dag, eller hvordan du ser på deg selv: Gud er tilstede i livet ditt. Han bryr seg om akkurat deg, akkurat nå. Og han vil bære deg hele veien hjem til himmelen. 

En overraskende dom

Hun visste at det var galt. Mannen var gift, og tilhørte noen andre. Likevel var han den første på lenge som hadde vist henne slik ømhet og omtanke. Han sa at hun var vakker. Strøk henne over håret, og lovte at de en gang skulle være sammen for alltid. Hun fikk penger til å kjøpe seg fine klær. Klær hun ellers bare kunne drømme om. Klær han krevde at hun skulle bruke når de møttes.

De møttes forresten bare i smug. Om natten, når ingen kunne oppdage dem. Han dekket seg til, slik at ingen skulle lure på hvorfor en av byens fremste menn vandret i dette fattige strøket på nattestid.

Han hadde makten. Ikke bare i kraft av sin posisjon i byen, men også fordi han var mann.
Og fordi han var den eneste som så henne...

Tiden gikk. Han hadde enda ikke holdt det han lovte. De møttes fortsatt bare noen netter i uka. Dagene var lange og ensomme. Hun levde for de små stundene de fikk sammen. Turte ikke å kreve mer, av frykt for at han skulle forlate henne.

Så en dag skjedde det uunngåelige. Noen hadde observert ham mens han forlot huset hennes tidlig om morgenen. Dommen var klar, ekteskapsbrudd skulle straffes med døden. Heldigvis var han en mann av både ord og penger. Vitnene bestakk han til å tie. Kvinnen hadde han ikke noen forpliktelse til. Egentlig var han vel begynt å gå lei...

Hun så ikke mer til ham på flere dager. Angsten kom snikende: Hadde noe skjedd med ham? Var hun ikke god nok lenger? Hadde han funnet noen andre? Tanken på å skulle bli alene tilbake var både skremmende og skambelagt. Uten ham var hun ingen. Bare en fattig kvinne som hadde vært utro med en gift mann...

Det banket hardt på døren hennes. Før hun rakk å reagere, kom fire menn inn i rommet. Hun så på klærne deres at de var religiøse ledere. Jødiske skriftlærde og fariseere. Sånne som fulgte loven til punkt og prikke, og forventet at andre skulle gjøre det samme. De ofret vanligvis ikke et blikk på slike som henne. Men i dag kom de rett inn i huset. Uten et ord grep den ene mannen hardt rundt armen hennes og drog henne med seg ut på gaten. En faretruende erkjennelse sank ned i henne, idet hun skjønte hva de skulle. Den jødiske tradisjonen viste ingen nåde for en kvinne som hadde begått ekteskapsbrudd. Dette måtte være de siste minuttene av hennes unge liv.

De nærmet seg tempelplassen. Hun kunne se en stor folkemengde der framme. De hadde sikkert steinene klare. Han var selvfølgelig ikke der. Blant de sinte ansiktene kunne hun se flere av vennene hans. Den sviende følelsen av å ha blitt forlatt var sterkere enn redselen for å dø. Hun hadde uansett ikke noe som var verdt å leve for lenger.

Hun visste hva de tenkte. Blikkene deres var fylt med forakt. En ung gutt spyttet henne i ansiktet idet hun gikk forbi. Hore! Enten sa han det høyt, eller så tenkte hun det bare inni seg. Like sant var det uansett.

De slepte henne med seg gjennom folkemengden, helt fram til en mann, som tydeligvis hadde alles oppmerksomhet. Hvis han var en religiøs leder, så han i hvert fall ikke slik ut. Han var ung, ikke så mye mer en tredve. Klærne hans var enkle, og han satt lett henslengt på det ene trappetrinnet. Det var ikke slik hun trodde hennes dommer skulle være.

De stilte henne opp fram for ham. Han som fortsatt holdt henne hardt fast sa: "Mester, denne kvinnen kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?" Hun stusset over at han i det hele tatt tok seg bryet med å spørre. Det var opplagt at jødene ville følge loven. Men det virket ikke som denne fremmede mannen hørte etter engang. Han bare bøyde seg ned og skrev noe i sanden på bakken. Folk så forvirret på hverandre. Mumlet utålmodig.

En av de andre skriftlærde kremtet irritert. "Jesus, du påstår å være utsendt fra Gud. Gud tåler ikke synd. Vi vil at du skal gi henne en rettferdig straff!"

Utsendt fra Gud? Som om ikke steining var ille nok. Hun hadde hørt nok om Israels Gud til å skjønne at han ikke var noe for henne. Han var tross alt den største dommeren av dem alle. Nå skulle hun stå ansikt til ansikt med hans utsending.

Mannen, som tydeligvis het Jesus, rettet seg litt opp. Hun fikk et glimt av et overraskende rolig og vennlig ansikt. Men øynene hans glimtet av en strenghet som fikk henne til å skjelve. Så sa han rolig: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!" Han bøyde seg ned og fortsatte å skrive.

Det blir helt stille. Hun lukker øynene og stålsetter seg for slaget som skal komme. Ingenting skjer. Hun ser opp igjen. To av de eldste mennene slipper steinene sine og går. En av de andre sukker dypt, kaster et blikk mot henne, og snur seg han også. Til slutt er alle borte. Hun er alene igjen med Jesus og en haug med steiner. Det er bare han som skal utøve straffen. På en måte er det enda mer skremmende.

Jesus ser opp. "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" Hun nøler med å svare. Gjør han narr av henne? Men han ser oppriktig ut. "Ingen, herre!", svarer hun forsiktig. Jesus ser henne inn i øynene. Aldri har noen mann sett på henne med en slik omsorg før. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Hun klarer ikke å tro det hun hører. Istedet for dom og dødsstraff fikk hun vennlighet og en ny start. Det var for godt til å være sant! Denne Jesus, som var utsendt fra Gud, viste henne en nåde som hun så alt for godt visste at hun ikke fortjente.

Etter denne dagen søkte hun ikke lenger sin verdi i oppmerksomhet fra menn. Hun hadde møtt en som elsket henne, selv om han kjente hennes svakheter bedre enn noen. En som kalte henne vakker, og som virkelig mente det, fordi han hadde skapt henne. En som aldri sviktet eller forandret seg, men som var ved hennes side gjennom alt hun møtte i livet. En som elsket henne så høyt at han ofret livet sitt for at hun skulle få leve.

Les historien om denne kvinnens møte med Jesus, slik den står skrevet i Johannes evangelium, kapittel 8, fra vers 1.

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
(Rom.8,1)