Facebook på godt og vondt

Over 3 millioner nordmenn har facebook. Mange bruker nettsamfunnet aktivt flere ganger om dagen. Noen sier til og med at de får abstinenser dersom de ikke har muligheten til å logge seg på. Det er ikke så rart at nettopp facebook er et populært tema i debatter for tiden, enten det er i diskusjoner mellom bekjente, på skolen eller i media. Jeg har også snakket med mange om dette fenomenet, som har vokst seg stort etter det kom til Norge i 2006. Selv fikk jeg min egen profil året etter, som 17- åring. Nå er mange ungdommer «innenfor» allerede før de har fylt 13. Kontaktflaten deres er betydelig større enn den var for meg for ca. 10 år siden. Samtidig er det ikke bare de yngre som får seg facebook. Selv har jeg familiemedlemmer der inne fra både en og to generasjoner over meg.

Det er vanskelig å si hvilke langsiktige konsekvenser facebook’s utbredelse vil få for oss. Det er heller ikke lett å måle den virkningen nettsamfunnet har på hver enkelt av oss i dag. Men jeg synes det er interessant å leke med noen tanker rundt dette:

For det første vil jeg anta at de aller fleste som leser bloggen min går veien via facebook. Det vil si at du som leser dette antageligvis har din egen profil der. Innledningsvis vil jeg at du skal tenke over følgende spørsmål: Hvordan påvirker din facebook-aktivitet livet ditt? Og hvordan påvirker den folk rundt deg?

Det er ganske forskjellig hvor selektiv man er når det gjelder facebookvenner. Noen ønsker at profilen deres skal være forbeholdt venner og familie. Andre kan synes det er spennende å få kontakt med folk de ikke har møtt «utenfor skjermen». Selv nærmer jeg meg 900 «venner» nå. Det sier seg selv at det ikke er utelukkende min nærmeste krets det er snakk om. Likevel er samtlige av dem folk jeg har møtt i ulike sammenhenger. Folk jeg kan hilse på hvis jeg møter dem på gata (dvs: hvis jeg kjenner dem igjen, hvis de kjenner meg igjen og hvis jeg føler det passer seg). Mine nærmeste venner og familie har jeg kontakt med uansett. Facebook er et sted der jeg kan nå mennesker fra alle mulige faser i livet mitt. Samtidig kan det være lett å glemme hvor «offentlig» det egentlig er å legge ut bilder og oppdateringer fra min hverdag. Jeg kan møte bekjente jeg ikke har sett på lenge, som likevel vet hvilken film jeg så forrige uke. Det er ikke nødvendigvis veldig truende for mitt privatliv, men det kan gjøre noe med det sosiale. Derfor prøver å utelate enkelte hendelser i livet mitt fra facebook, slik at jeg har noe å snakke om når jeg treffer folk "live".

Faren min skaffet seg facebook i fjor sommer. Han hadde tidligere ikke følt et sterkt behov for det, før han fikk besøk av en kompis sørfra. Kompisen kommenterte at det kanskje var på tide vi rydda på vaskerommet. Pappa kunne ikke forstå hvor han fikk denne informasjonen fra (selv om den stemte godt!), siden han nettopp var kommet inn døra hos oss. Det viste seg at lillesøstera mi hadde publisert et bilde av vaskerommet på facebook- veggen til mora mi, med teksten; «Mamma, kom heim!». Det ble dråpen for pappa. Han så seg nødt til å ta tilbake kontrollen over sin egen familie. Skittentøyet vårt skulle ikke luftes offentlig uten hans samtykke!

Tidligere kunne det virke som nettopp «skittentøy- lufting» var det facebook ble brukt til. Det ble en trend å poste oppdateringer av hvor sliten, syk eller lei seg man var. Noen kalte det en «klagemur» for folk som ville ha sympati. Nå er situasjonen litt annerledes. Fortsatt er det personer som er ærlige (?) om livets mørke sider, men disse blir etter hvert i mindretall. De fleste oppdateringene jeg får i newsfeeden min, er en lovprisning av det gode liv: smilende ansikter, deilige kropper, delikat mat, romantiske kjærester eller imponerende prestasjoner av mange slag. For et par år siden ville statusen vært; «Sukk. Enda en nattevakt. SÅ trøtt og sliten! Vet ikke om jeg klarer morgendagen», mens nå er den heller «Tilbake fra nattevakt! :) Godt med ekstra penger :D Gleder meg til fridag i morgen med kjæresten <3». Selv får jeg kommentarer på at jeg gir inntrykk av å være en "glad- kristen" på facebook. Statusene med kristent innhold er gjerne preget av takknemlighet og glede i troen. Jeg skriver lite om de gangene jeg sliter med tvil eller føler meg borte fra Gud... Du har sikkert egne eksempler på hvordan du sorterer hva du vil publisere.

Jeg har hørt flere som problematiserer at folk framstiller livene sine perfekte. Har alle mine facebookvenner et godt liv? Statistisk sett er svaret nei. Svaret vil være nei for oss alle sammen, hvis man spør på rett (eller feil) tidspunkt. Vil det da si at facebookvennene mine (inkludert meg selv) lyver? Ikke nødvendigvis. Jeg tror du vil være enig med meg i at livet alltid er preget av både mørke og lyse sider. Facebook gir deg valget om hvilke sider du vil offentliggjøre. Personlig synes jeg det er lettere å vise mine 900 venner en god opplevelse jeg har hatt, enn å dele det som er tungt i hverdagen. Dessuten blir jeg glad av å lese folk sine positive oppdateringer, enten det gjelder takknemligheten over en kopp kaffe, Guds nåde eller gode venner. Kanskje facebook lærer oss å sette ekstra pris på de hverdagslige tingene? Jeg kan også se en antydning til at folk tar seg selv mindre høytidelig. Det er populært med selvironiske statuser. Det er lov å le litt av seg selv (og andre).

Jeg kunne ha ramset opp mange flere positive sider med facebook; jeg holder kontakt med folk jeg ellers ikke ville hatt kontakt med, jeg får mulighet til å dele mine meninger og min tro med flere, det er lettere å planlegge arrangementer sammen med andre, og så er det rett og slett underholdende! Men hvis jeg skulle nevne den største faren med dette nettsamfunnet, ville det vært sammenligningen som automatisk kommer. Vi mennesker har lett for å sammenligne oss med hverandre. På facebook blir det enda lettere. Det kan gjelde utseende, antall venner, eller antall «like’s» på oppdateringer og bilder. Eller det kan være at den nevnte «perfekte fasaden» vi lager oss kan virke nedbrytende for folk som har et langt fra perfekt liv. Sammenligner jeg mitt eget reelle liv med de andres «fasadeliv» på facebook, ville jeg også fått inntrykk av at jeg er både kjedelig, lite produktiv og ensom.

 "Liker"- knappen gjør det lett å bli gradert etter hvor morsom, pen eller populær man er. Selvfølgelig blir jeg glad når noen liker eller kommenterer det jeg legger ut. Det er en slags bekreftelse i det. En god følelse. Samtidig er det alltid noen som får mer oppmerksomhet. Vi blir aldri fornøyd, verken på facebook eller i den "virkelige" verden. Men er denne graderingen egentlig reell? Svaret er helt klart NEI. For det første fordi alle mennesker har en verdi som ligger utenfor både facebook og andre menneskers meninger. Ingen skal graderes, verken på nett eller andre steder. For det andre er det ikke sikkert at en person som får masse oppmerksomhet på facebook har gode relasjoner borte fra skjermen.

I tillegg er bruken av facebook  langt mer kompleks enn det man kan telle i antall likes. Oppmerksomheten du får kommer an på antall venner på facebook, hvor aktive dine nærmeste venner er på nett, hvilket tidspunkt du legger ut innlegget og hvor ofte du oppdaterer. Videre har facebook, som alle andre typer samfunn, en del sosiale normer. Feedbacken du får handler like mye om spilleregler som om popularitet. For eksempel bør ikke bildene du legger ut være for selv- promoterende, men heller ikke av dårlig kvalitet. Statusene bør være til allmenn forståelse, og helst politisk korrekte. Det fins en rekke andre slike skjulte spilleregler som en erfaren facebook- bruker etter hvert kan lære seg. Du kan gå inn for å følge disse normene til punkt og prikke. Men da kan du risikere å miste din egen karakter på veien. Er det ikke bedre å si det du står for, selv om du risikerer å få lite likes? Dessuten: Blir du for "politisk korrekt", er det ikke sikkert folk gidder å lese det du skriver.

Ikke alle har facebook. Noen klarer å leve et meningsfullt liv uten (det er i hvert fall det jeg har fått inntrykk av). Grunnene til at man holder seg unna kan være at man ikke vil følge strømmen, at man vil verne om sitt privatliv (faren min derimot fikk erfare at han ikke slapp unna…), eller at man er redd for den negative innvirkningen facebook unektelig kan ha på folk. Det er helt klart at man selv skal få velge om man vil delta i dette komplekse systemet av informasjon, oppdateringer, fasader og graderinger. Likevel vil jeg nesten (jeg sier «nesten» fordi jeg synes det er litt skummelt å være før bastant her) si at du går glipp av mye hvis du velger å avstå helt fra facebook. Ytringsfriheten har aldri vært så mye brukt som nå. Din stemme kan bety en forskjell her inne. Om man skal være stemmeberettiget i en alder av 13 år, er en annen diskusjon. Tidsbruken er også en utfordring. Uansett: Kanskje kan vi få et større fokus på hvordan vi kan være med å bekrefte hverandre her inne, enn absolutt å skulle få bekreftelser selv. Det kan heller ikke skade å gi et mer realistisk bilde av hvordan livet er, uten å nødvendigvis bruke facebook som klagemur.

Jeg er glad i facebook. Men som det meste annet ligger ansvaret for utviklingen på oss som brukere. Det ligger mange muligheter her inne til å påvirke andre menneskers liv. På både godt og vondt.