Nattevakten der alt ble forandret

Jeg var trøtt. Det hadde vært tidenes kjedeligste nattevakt. Ingenting hadde skjedd. I min jobb er det alltid positivt når det skjer lite, men da er det også større sjanse for å sovne.

Mens jeg satt der og så ut i lufta begynte jeg å tenke på livet mitt. Hvordan dagene gikk sin vante gang med de samme rutinene. Hvordan jeg jobba hele døgnet for å overleve. En stusslig jobb. Men jeg kom nok aldri til å klare noe bedre heller... Det var dette jeg kunne. Det eneste jeg var god for.

Tidligere den kvelden hadde jeg snakket med en kollega om Gud. Vi var begge oppvokst i en jødisk tradisjon, men jeg måtte innrømme at tanken på en Gud var ganske fjern. Han hadde ikke vist seg for meg på noen måte, eller hjulpet meg ut av alt det vanskelige i livet mitt. Nei, religion var for prester, profeter og de med høy stilling i samfunnet. Hvorfor skulle Gud bry seg om en fattig gjeter som meg? Dessuten hadde jeg levd et liv som var langt fra perfekt. Og var det noe jeg visste om Gud, så var det nettopp det at Han var perfeksjonist.

Kollegaen min snakket om at det en dag skulle komme en som kaltes Messias for å hjelpe oss. Han skulle på en eller annen måte ta på seg menneskene sin skyld for Gud, i følge profeten Jesaja.

Jeg måtte le. Lett for en profet å si liksom... Kanskje Han der Messias ville dukke opp en dag. Men da kom Han aldri til å ville ha noe med meg å gjøre.

Jeg så opp fra bålet jeg hadde stirret inn i. Sauene lå rolig side om side, eller vandret bedagelig omkring. På himmelen var det stjerneklart. Jeg la merke til en spesielt stor stjerne som jeg ikke hadde sett før...

Det var det siste jeg så før et ufattelig sterkt lys blendet meg i flere sekunder. Når jeg får synet tilbake får jeg se en skikkelse som er ulik alle mennesker jeg noen gang har møtt. Han må være fra en annen verden. Lyset som stråler fra ham omgir oss alle. Knærne svikter under meg. Det er plutselig ingen tvil om at det er Guds nærvær som som fyller lufta. Jeg er skrekkslagen. Hvis denne mannen kommer med et budskap fra Gud til meg, kan det umulig være godt nytt.

Jeg bøyer ansiktet mot jorda. Venter på dommen som jeg vet må komme. Men det kommer ingen dom.I stedet hører jeg en mild stemme som sier: "Frykt ikke! Ikke vær redd! For jeg kommer for å forkynne dere en stor glede, en glede for alle mennesker! I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad, her i Betlehem! Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe."

Jeg kunne ikke fatte hva som skjedde. Stod det virkelig en engel fra Gud her og fortalte at selveste Messias var født, og at han skulle bli en redning for meg? Jeg kom ikke på en eneste ting jeg hadde gjort for å fortjene et sånt budskap.

Plutselig var hele himmelen full av engler. De sang den fineste og mektigste sangen jeg noen gang hadde hørt: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker Gud har glede i!"

Jeg skjønte ikke hvordan Gud kunne ha glede i meg. Men noe i englenes sang overbeviste hjertet mitt om at det var sant.

I neste øyeblikk var englene forsvunnet opp til himmelen igjen, og stillheten senket seg mellom oss. Vi ble stående urørlig en stund, mens alle prøvde å ta innover seg det som nettopp hadde skjedd. Til slutt klarer jeg ikke dy meg lengre. Jeg ser ivrig opp på de andre og kunngjør: "Folkens, vi er nødt til å dra inn til Betlehem for å finne Messias som Gud har sendt oss!"

De andre er enig, og vi kommer oss avgårde. Jeg bobler nesten over av forventning. Samtidig er jeg nervøs. Det er nesten for godt til å være sant at redningen fra Gud er født i en stall her i Betlehem.

Omsider klarer vi å finne plassen som englene fortalte om. De hadde rett. Det ligger faktisk en nyfødt baby i dyrenes krybbe. Foreldrene kan fortelle at han skal hete Jesus, fordi han er kommet for å frelse menneskene fra alt det de har gjort galt i livene sine. Jesus er ingen hvem som helst. Han er Guds Sønn, kommet til jorda på grunn av sin kjærlighet til meg og alle mennesker. For at vi skal få ta imot Ham som vår redning, og en dag være sammen med ham i himmelen.

Samtidig er det en ekte, menneskelig baby jeg ser ligge der i krybba. Med dunete hår, rosa hud og bittesmå hender. Merkelig... En stor og allmektig Gud, som har skapt alt vi kjenner til. Jeg kommer aldri til å kunne nå opp til Hans nivå, uansett hvor mye jeg prøver å klatre. Tenk at Han likevel ville komme helt ned hit til meg!

I dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 
(1.Joh.4, 9-10)

God førjulstid! :) 

(Historien er gjenfortalt ut fra det vi kaller juleevangeliet, i Lukas kap.2.)

En tvilende troendes bekjennelse

Som kristen kan man få mange kommentarer fra folk. En av dem som går igjen er beundringen for at jeg kan «tro så sterkt», eller spørsmålet «hvordan klarer du å tro? Tviler du aldri?». Det er veldig gode spørsmål. Et like godt spørsmål er: Hva vil det egentlig si å tro på Jesus? Det er mye i denne verden vi kan ha tro på, mye som kan virke sannsynlig, eller som vi kan tippe på. Er det en slik følelse det er snakk om? I så fall kan jeg si at min tro må være temmelig ustabil.

Av og til tviler jeg. Tidligere var det svært sjelden, men etter at jeg begynte på universitetet har slike tanker kommet oftere. Jeg tror det kommer av at jeg omgir meg med så mange ulike teorier, hver enkelt med solid argumentasjon og mange beviser. Autoritetspersonene jeg møter der representerer ofte et helt annet livssyn og verdensbilde enn det jeg har. Som kristen blir jeg ofte alene i mengden av intellektuelle mennesker. Veldig ofte innser jeg at jeg er unntaket. Det er jeg som skiller meg ut, ikke de andre.

Da er det kanskje ikke så rart at tankene av og til melder seg; er det jeg som tar feil? Hvordan kan jeg være så overbevist over noe som de fleste i Norge enten avviser eller er likegyldige til?

Det er alltid en fare for at tvilen blir som «torner» som vokser opp og kveler troen min. Likevel har jeg erfart at tvilen også kan krydre troen min på en måte som holder den aktiv og levende.

Når man begynner å tvile blir man nødt til å gå inn i det mest grunnleggende i troen, for å finne ut hva som står fast. Når tvilstankene kommer er det umulig å være likegyldig. Man blir satt til veggs.

Jeg tror ikke blindt. Jeg tror med åpne øyne og selvstendig tanke. Jeg tror ikke som en hjernevaska «robot», programmert til å gjøre akkurat det som bibelen sier. Nei, jeg tror som et syndig menneske som både tviler og feiler.

Men: Jeg tror på en Gud som tar imot slike svake tvilere som meg. Og han vil ikke at jeg skal tro blindt på en eller annen tørr teori. Han vil at jeg skal ha et levende, ekte og ærlig forhold til ham. Der jeg kan komme med mine feil og med min tvil. Fordi Jesus åpnet veien til Gud gjennom å ofre livet sitt for meg.

Å tro er heller ikke noe vi mennesker skal måtte gjøre for egen maskin. Det hadde blitt slitsomt å aldri klare å tro rett. Heldigvis har Gud gitt oss sin Hellige Ånd, som skaper en levende tro inni oss når han viser oss hvem Jesus er gjennom Bibelen.

Derfor kan man diskutere ulike teorier og livssyn, man kan veie for og imot, uten å overbevise verken seg selv eller andre. Men om jeg slutter å se på min egen tvil, og heller bruker tid med Ham som troen min dreier seg om, da viser Han meg hvordan Han sprenger all vår forståelse av både tro og tvil, ved at han rett og slett flytter inn i mitt hjerte. Jeg kan ikke måle Gud etter menneskelig logikk, med å søke etter «bevis». En sang sier det ganske treffende: «You can see him with your heart, if you stop looking with your eyes».

Likevel er det ikke en motsetning mellom å være en kristen og å tenke fornuftig. Jeg ser rundt meg og kjenner igjen Bibelens beskrivelse av hvordan verden er. Jeg møter mennesker som søker bekreftelser i alt mulig annet, men som aldri finner ro. Og jeg ser hvordan mennesker åpner seg for Jesus og finnes en fred som overgår all menneskelig forstand.

En oppfordring fra en tviler til en annen: Ikke steng Gud ute med fornuft og logikk. Søk etter å lære Ham å kjenne gjennom Bibelen og i samtale med kristne. Ikke bli redd for din egen tvil, men ta den alvorlig og bruk den som redskap til å finne svar. Jeg vil si du ikke har noe å tape, men mye å vinne.

Jesus vil gi deg troen som en gave, ikke som et krav. Derfor kan jeg svare spørsmål om både tro og tvil på samme måte: Takk til Jesus for at det ikke er min tro det kommer an på, men hans gave! J

Noen smakebiter fra Bibelen som forteller om tro:

Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser (Heb.11,1)

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave (Ef.2,8)

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. (Joh.20,29)

Jeg ber om… at Kristus må bo ved troen i deres hjerter… (Ef.3,16a.17)

Så... Hva tror du? :) 

Hva om dette er din siste dag i live?

Hvor skal du når du dør? Et spørsmål som kanskje har streifet de fleste av oss før. Men for min egen del er det ikke noe jeg går rundt og tenker på til vanlig. Døden virker ganske langt unna når man er ung, frisk og bor i trygt land. Dessuten er det vel ikke vits i å bekymre seg for noe som ligger langt fram i tid?

 Du tror du skal leve til du er minst 80, og da skal du være så mett av dager at du ønsker døden velkommen. Etter det håper du det finnes en eller annen form for himmel, eller at det blir som en evig, god søvn. Men det tar du som det kommer.

Eller kanskje du er en kristen, som meg. En kristen som har levd et godt og komfortabelt liv. Men som ikke har testet om det du tror på virkelig holder når døden er en realitet.

For en liten stund siden måtte jeg til legen på grunn av noe som kunne vært alvorlige symptomer. Jeg har aldri hatt problemer med helsa tidligere, så det var uvant å plutselig skulle bekymre seg for noe som har med den å gjøre.Det ene døgnet før legetimen ble ganske spesielt.  Jeg er en tenkende person, så jeg rakk å la tankene kretse ganske langt rundt de ulike antakelsene; "hva om..."

Hva om jeg faktisk var alvorlig syk? Hva om livet mitt kom til å forandres totalt de neste månedene? Eller, i verste fall, hva om jeg bare hadde kort tid igjen å leve?

Det virker kanskje drøyt at jeg begynte å tenke på døden allerede før jeg hadde vært hos legen. Men jeg vet om personer som har fått "dødsdommen" enda mer overraskende enn som så.

Bekymringen blir selvfølgelig stor i en slik situasjon. Jeg ønsket verken å bli syk eller å dø. Samtidig måtte jeg tenke alvorlig gjennom hva det er jeg egentlig tror på. I møte med sykdom og død trenger man noe mer enn bare en fin ideologi. Man trenger noe man kan stole på. En sannhet som holder.

Etter noen runder med mine egne stressa tankerekker, kom svaret fra hjertet, der troen bor; Jeg tror på det bibelen lærer meg om et evig liv etter døden. Et evig liv,som du skal tilbringe med eller uten Gud. To utganger. En alvorlig stor forskjell på hvordan det evige livet blir. Forskjellen er Jesus.

Ikke misforstå, jeg var fortsatt bekymret. Stresset med tanke på alle spørsmålene jeg satt inne med. Men et spørsmål slapp jeg å stresse med: hvor jeg skal når jeg dør. Jesus fiksa den saken for lenge siden. Å tro på Ham er en gratisbillett til himmelen.

Resultatet etter legebesøket var godt. Jeg var frisk. Lettelse. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg kommer til å våkne opp i morgen. Ikke noe menneske vet hva som venter. Det som er sikkert er at vi alle skal dø engang.

Hvor skal du når du dør? Hvis du ikke har tenkt over det før, vil jeg oppfordre deg til å ta spørsmålet alvorlig. Hva om dette er din siste dag i live?

Sammenlignet med det evige livet, blir oppholdet her på jorda som et lite "blaff". Du bestemmer selv hva du vil bruke tiden til. Men ikke ta morgendagen forgitt. Å tro eller ikke tro er en sak mellom deg og Gud. Bare husk at en dag er det er forsent å tenke seg om. Den dagen kan være i morgen...

Tanker rundt døden kan være skremmende, det vet jeg. Men Jesus lover oss noe som gjør  at vi skal slippe å være redd. Det samme løftet gjelder for deg også:

Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.
Tror du dette?
(Joh.11, 25-26)