Vi hadde nylig en oppgave på skolen som gikk ut på å skrive en skjønnlitterær tekst, med eventyrtrekk. Dette resulterte i en novelle, som jeg fikk lyst til å dele her med dere. Det er en historie som er verdt å fortelle!
Den virkelige
Askeladden
Han holder rundt pappkoppen. Den er varm mot de kalde, ru fingrene
hans. Snuser inn lukten av kaffe. Ser seg rundt. Byen begynner å våkne til liv.
Foreldre med små barn på vei til barnehage eller skole. Travle studenter med
sekken over skulderen. Menn i dress på vei til sine viktige jobber. Mange av
dem har en pappkopp i handa, slik som han. Direkte fra narvesen, med hvitt
lokk. Alle har tydelig et mål for dagen. En plan. De vet hva de gjør med livet
sitt. Noen ser trøtte ut, kanskje til og med misfornøyde og motvillige.
Likefult har de noe meningsfullt de skal fylle dagen sin med, det er han sikker
på. Alle har blikket sitt rettet mot noe langt der framme. De ser hverken til
høyre eller til venstre. Minst av alt ser de på han. Men hvorfor skulle de det?
Hvis de hadde kastet et blikk mot hjørnet av kjøpesenteret der han stod, ville
de fått øye på en mann i midten av førtiårene.
Dongeribuksene er hele og rene, selv om de tydelig er godt brukt.
Innsunkne kinn og en lutet kroppsholdning vitner om et hardt liv. Ingen ville
la blikket dvele ved han nevneverdig lenge. I hvert fall ikke hvis han stilte
spørsmålet. Jobben hans gikk for det
meste ut på å stille ètt spørsmål. Så enkelt. Likevel fikk disse ordene folk
til å flakke med blikket, gå fortere, bli forlegen eller på grensa til
medlidende.
Han blir stående litt lenger og nipper til den rykende varme
kaffen. Den sterke smaken kiler i ganen. Han kjenner seg litt oppkvikket. Studerer
folkene som stresser av gåre mot livets mening. Tenker på sitt eget liv, sin
egen mening med tilværelsen. Vet han bør være takknemlig for jobben sin. Mange
av vennene hans har det mye verre enn ham. Flere av dem lever ikke lenger.
Noen minutter senere stiller han seg opp på sin faste plass
nede ved kaia, utenfor kjøpesenteret nerstranda.
Klokka er bare åtte. De har ikke engang åpnet. Men han vet at folk går forbi
her når de skal rekke båten eller handle på spar. Kanskje har de litt tid til
overs på busstoppen. Da kan han driste seg til å stille spørsmålet. Han ser en
ung dame komme gående, med raske, bestemte skritt. Bestemmer seg for å prøve.
Tar et steg fram og spør: «Hei. Har du lyst til å kjøpe siste nummer av Virkelig?» Skrittene blir raskere, mer
bestemt. Blikket ser rett fram, streifer ham ikke engang. På et øyeblikk har
hun gått forbi. Han blir ikke såret. Dette er han vant til. «Okei, ha en fin
dag da!» Roper han muntert etter henne. Slik kunne dagen blitt en helt vanlig
dag. Blikk som stirret rett fram, bestemte skritt som gikk forbi. Så ser han en
kvinne med en barnevogn som er på tur av bussen. Hun strever med å få løftet
vogna forsiktig ut gjennom døra. Ingen ser ut til å ville hjelpe. Han løper
bort og tar i med henne. Barnet ser opp på han. Hun har lyse krøller som rammer
inn et rundt, lite ansikt. Det blå blikket ser rett på ham. Smilehull. Tillit
til en fremmed.
«Pjuh.. Tusen takk ska du ha! Æ va så redd for at æ sku
møste taket. Skjønne mæ ikkje på folk! Såg ikkje engang bussjåføren at æ
trængte hjælp? Folk e så sjølopptatt…» Det unge ansiktet lyser av frustrasjon.
Så kaster hun et blikk på bunken med blad han holder i handa. Et glimt av
skyldfølelse. «Eehm… Æ hadde jo tenkt å kjøpe et sånt blad i dag, men æ har
ikkje kontanta på mæ.» Blikket begynner å flakke. Så tar hun fram en avis fra
kurven på vogna.
«Kan du ikkje ta imot dagens nordlys som takk for hjælpa? Så love æ å kjøpe bladet hos dæ næste
gang æ har kontanta!» Han vet ikke hva han skal si, men tar i mot. Den unge
kvinnen begynner å trille vogna i retning spar. «Nok en gang, tusen takk for at
du såg mæ!» Så har hun forsvunnet inn for å handle mat til familien sin.
Han
bretter opp avisa. Det er lenge siden han har kjøpt en til seg selv. På forsida
ser han en kjent kvinne med lyst hår og designerklær. Alle vet hvem hun er.
Overskriften lyder Kronprinsessen kommer
til Tromsø, ønsker lokal kjentmann til følge! Han blar om til side 4. Kronprinsessens
ankomst er allerede neste uke. Han tenker tilbake på hennes første tid som offentlig
person. Hvordan hennes fortid ble brakt fram i lyset. Kritiske røster mot å la
en som henne komme inn i kongefamilien. Men hun motbeviste så til de grader.
Han smiler når han tenker på hvor folkekjær hun er blitt. Det gir han en god
følelse. Kanskje er det håp? Leser videre:
Kronprinsessen har
uttrykt at hun ikke ønsker følge av den sosiale overklassen når hun torsdag
besøker Tromsø. Hun inviterer lokale, vanlige innbyggere fra byen til å delta i
en konkurranse, der vinneren blir hennes guide for denne dagen, og kan selv
bestemme hva han eller hun vil vise fram. Oppgaven er som følger: Lag en kort
tekst der du beskriver byen Tromsø slik som du opplever den. Vis at akkurat du
kjenner byen godt nok til å vise prinsessen rundt. Teksten leveres til Tromsø
kulturhus innen mandag. En komité vil så avgjøre hvem som blir den heldige
vinneren!
Det kommer nok til å være mange som vil prøve å overbevise
komiteen om at de kjenner Tromsø godt nok. Likevel tviler han på at noen andre
kan komme med samme kompetanse som han selv. Plassen han vokste opp. Kiosken
der han hang med venner i tenårene. Smuget der han sov i sin periode som
rusmisbruker. Alle menneskene han har blitt kjent med. Mennesker som blir
oversett. De usynlige. Han kjenner byens mange sider. Den kalde egoismen og
uvitenheten på den ene siden. Et imøtekommende og selvironisk folkeslag på den
andre. For det er flere sider, han er klar over det. Tromsø skiller seg ikke ut
i sin ignoranse. Kanskje vil statistikken likevel være på deres side, tross alt.
Faktisk er det folk her som ser. Han har møtt dem. Personer som tør
å møte blikket hans og som holder det fast. Den eldre mannen som en dag drog
han opp fra gata og inviterte han med på middag. De ulike personene som brukte
av sin fritid for å støtte ham i avrusningen. Kollegaer i redaksjonen som står
på for det de brenner for. Jenta som smilte til ham når hun kjøpte Virkelig i går. Det er ikke bare svart. Ikke alle er selvvalgte blinde.
Han legger fra seg avisa. Tenker på kronprinsessen. En vakker,
klok og dyktig representant for det norske folk. Hun har sett mer av det
virkelige liv enn de fleste kongelige. Tenker litt videre. Vurderer for og
imot. Så legger han bunken sin med Virkelig
ned i sekken. Når var sist han hadde en fridag?
Mannen i skranken på kulturhuset måler han med et vennlig
blikk. Er det for vennlig? Mer
medlidende kanskje? Han legger konvolutten på disken. Utenpå har han skrevet
med sin litt skjelvende handskrift: Til
kronprinsessen. Fra din kjentmann i Tromsø. Mannen tar imot konvolutten med
et smil, takker og ber han komme tilbake på mandag. Da skal de plukke ut tre
finalister som skal holde et foredrag for komiteen. Han kjenner hjertet synke. Foredrag? Han har ikke engang fullført
videregående. Hva vet vel han om å holde et foredrag?
Helga blir lang. Han drømmer om sin dag med prinsessen.
Hvordan han får gå rundt med henne alene, uten presse eller sikkerhetsvakter
rundt dem. At han forteller sin historie. Ikke bare sin, også historien til
mange andre av de usynlige. Prinsessen
gråter. Ler. Lytter. Og så forteller hun sin egen historie. Slik den aldri er
blitt fortalt til media før. Etter denne dagen blir alt annerledes. Historien
hans blir hørt. Folk begynner å se.
Mandagen kommer med tunge regnskyer. Vinden rusker i det
gule og oransje løvet på trærne, så de faller ned ved føttene hans. Han har
ikke sovet denne natten. Morgenen ble brukt til noen siste forberedelser. Nå er
finskjorta strøket, håret kjemmet nøye på plass. Han har øvd gjennom foredraget
flere ganger enn han kan huske. Likevel blir klumpen i magen større etter hvert
som han nærmer seg kulturhuset.
En stor folkemengde har samlet seg i møtelokalet. Han ser folk
i alle aldre. Folk med en mening i livet. Blikk som ser framover. Han blir
usikker. Hva er det han tenker på? Prøve å vinne prinsessen og halve byen? Noen
av de nærmeste snur seg. Ser på han. Vender blikket framover igjen.
Lederen for komiteen
er en kvinne i trettiårene. Hun tripper mot mikrofonen på høye hæler, mens det
korte brune håret danser rundt ansiktet hennes. Kvinnen ser oppspilt ut. Hun ser
ut over forsamlingen, før hun deler kunngjøringen: «De tre finalistene komiteen
har plukket ut er: Sigbjørn Hansen…» Glade utrop høres lenger fram i salen. Han
strekker seg på tå for å se hva som skjer. En ung mann spretter opp på scenen
og omfavner kvinnen i ‘en eneste bevegelse. Folk klapper. Han kjenner klumpen i
magen bli som bly. Kvinnen rensker halsen. «Den neste heldige som får
muligheten til å vise kronprinsessen rundt er… Frida Johansen!» Mer applaus.
Flere utrop. Enda en klem. Snart er klumpen for tung til å bære. Han må
konsentrere seg for å lytte til kunngjøringen i stedet for å besvime.
Lederen for komiteen fortsetter: «Den tredje og siste
finalisten vår i dag er… Tom Nordgård!» Det blir stille. Folk ser seg rundt.
Begynner å mumle. Hvem er Tom Nordgård? Han
blir stående på samme sted, helt fortumlet. Hørte han riktig? Kvinnen gjentar:
«Tom Nordgård er du til stede?» Han går
framover mot scenen. Etter hvert som han nærmer seg begynner folk å klappe
forsiktig. Kvinnen smiler hjertelig mot ham og rekker fram handa. Han tar den.
Huden hennes er myk mot de ru fingrene hans. Duften av søt parfyme. Han er
fortsatt fortumlet, men klarer å si takk. Fortvilet prøver han å gå gjennom
foredraget sitt i hodet. Tromsø. Oppveksten. Menneskene. De gale valgene.
Ignoransen. Hjelpen. Virkelig.
«Vent!» Et rop fra salen. En mann kommer løpende opp på
scenen. Gir en lapp til kvinnen. Hun leser den. De pent formede øyenbrynene
rynker seg i frustrasjon. Hun snur seg
mot de tre finalistene. Ser rett på ham, med grønne, triste øyne. «Jeg beklager virkelig, Tom! Det har skjedd
en alvorlig feil! Komiteen hadde avgjort en annen finalist til finalen, så jeg
har rett og slett fått feil navn på lista mi». Hun fortsetter å unnskylde seg,
men han har allerede koblet henne ut. Sannheten treffer som et knivstikk. Han
er tilbake til realiteten. Prinsessen og halve byen? Hvem trodde han at han
var? Askeladden? Livet er ikke noe eventyr. Før kvinnen har fått snakket ferdig
er han på tur ned fra scenen. Mer mumling. Flere flakkende blikk. Medlidenhet. Han
hater medlidenhet.
Mens han er på vei ut døra, kaster kvinnen fra seg lappen i
søpla. På den står det følgende: Kontrabeskjed fra øverste hold: Tom Nordgård
kan ikke komme til finalen. Vi kan ikke la en tidligere rusmisbruker
representere Tromsø i møte med kronprinsessen! Han kjenner byen bedre enn det
som godt er…
Denne lappen fikk Tom aldri lese. Han fikk heller aldri møte
prinsessen. Historien hans er enda ikke blitt hørt. Men han står fortsatt på
hjørnet av nerstranda og stiller det
vanskelige spørsmålet: «Vil du kjøpe siste utgave av Virkelig?» Han selger Virkelig,
samtidig som han bærer med seg en virkelighet de fleste av oss ikke kjenner
til… Møter du blikket hans?
