Når får livet verdi?

Det er et spørsmål som har svirret mye i hodet mitt de siste par årene. Jeg har visst at jeg en gang kom til å blogge om det, men jeg har vegret meg litt for å ta det opp. Spørsmålet vil nok få mange ulike svar dersom du spør folk på gata. Diskusjonen rundt dette spørsmålet er blant de aller mest betente og sårbare. Når får livet verdi? Hva er det som gjør at et menneskeliv er verdt å redde?

Jeg kan også rette spørsmålet mot meg selv: Hva er det som gir meg verdi? Er det antall personer som er glad i meg? Eller at foreldrene mine ønsket meg? Ofte er det relasjonene i livet som er med på å gi oss et godt selvbilde, en bekreftelse på at vi er verdifulle. Men hva hvis situasjonen var motsatt? Hvis jeg ikke var elsket eller ønsket av et eneste menneske, ville jeg likevel hatt en verdi?

Akkurat nå bærer jeg på et lite barn i magen. Vår første datter. Den jenta er allerede høyt elsket av foreldrene sine. Og skulle det vise seg at ultralyden tok feil, at "hun" er en "han", så vil barnet være akkurat like verdifullt for oss. Hun er ønsket og velkommen, og det var hun allerede før jeg så den positive graviditetstesten. En verdifull skatt helt fra unnfangelsen. Vi kjenner på lykken over å skulle bli foreldrene hennes og samtidig en lammende frykt med tanken på å miste henne.

                                      (Vårt første bilde av henne. Ikke akkurat 3D)

 Men hva om det var motsatt? Hva om det å bli gravid var det verste som kunne skjedd meg på dette tidspunktet i livet? Hva om barnefaren var en drittsekk, hva om jeg ikke følte meg klar for å bli mor? Ville verdien til barnet vårt vært mindre?

Jeg er nå i uke 23 av graviditeten min. Langt forbi uke 12, som er den norske "grensen" for selvbestemt abort (men du kan fortsatt søke om abort senere i graviditeten). Når startet babyen min å bli verdifullt som menneske? I følge norsk lov kan det se ut til at starten på menneskets verdi går rundt uke 12 av svangerskapet. Før denne grensen er det etisk korrekt å ta livet av babyen, etterpå blir det mer problematisk (men fortsatt ikke umulig. Så da går vel den reelle grensen litt lengre).

En mor som ønsker sitt barn vil bli knust over å miste det, enten det skjer før eller etter uke 12. En mor som ikke ønsker barnet sitt kan selv velge å ta livet av det før "grensen" er nådd. Vil det si at barnet som er ønsket er mer verdifullt enn det som ikke er ønsket? Eller har ingen av dem en reell verdi før svangerskapet har passert et visst antall uker?

For noen år siden spurte jeg en 9.klasse spørsmålet "når starter et menneskeliv?". Svarene var mange: "Når man blir født... Eller, nei, kanskje før det...". "Når hjertet begynner å slå". "Når man kan se at det er et menneske". Det var tydelig at de aldri hadde fått dette spørsmålet før. Det var også tydelig at de ikke visste når et fosters hjerte begynner å slå (uke 5), eller når man kan se at det er noe annet enn en "celleklump"(i uke 9-10 er det hvert fall ingen tvil).

Jeg vil påstå at samtlige av mine lesere er enige om at det er svært galt å ta livet av en nyfødt baby. Hva er det som mangler for at et friskt befruktet egg skal bli til en nyfødt baby, et barn og etterhvert en voksen? De fleste kjenner til hvordan dette foregår. Det eneste som mangler er tid. Informasjonen er allerede på plass, til og med hvilket kjønn det skal bli.

Norsk lov sier sitt. Men når mener du livet får verdi? Hvis du ikke har et svar, bør du heller ikke ta stilling til abortloven.

(Jeg har enda mer på hjertet når det gjelder dette temaet, både om fosterreduksjon, abort av fostre med downs syndrom m.m.. Dette innlegget ble mer enn langt nok, så det kan hende jeg skriver ned flere tanker etter hvert).

En ny start uten fortid

Et helt nytt år ligger rett rundt hjørnet. Vi feirer det gjerne med god mat og raketter, mens vi minnes det som har vært og drømmer om det som ligger foran. Mange oppsummerer 2016 i julekort eller status på facebook. Kontrastene blir ekstra tydelige: Noen kan glede seg over bryllup, familieforøkelse eller eksotiske reiser. Andre kan fortelle om store bragder innen idrett eller arbeidsliv. Det er likevel ikke alle som kan se tilbake på 2016 med glede. Drømmer har blitt knust, personer har gått bort, nederlagene har vært mange.

Nyttårsaften har noe magisk ved seg. Et nytt år gir håp om en ny start. For noen kan det å «starte på nytt» handle om å forbedre seg. Nyttårsforsettene er gjerne store og idealistiske. 2017 er året der alt skal bli bedre. Du skal endelig kvitte deg med de ekstra kiloene, få bedre karakterer eller bli flinkere til å lese i Bibelen. Denne dagen bærer med seg en ekstra motivasjon, og den kan sikkert brukes til mye positivt. Jeg elsker nye begynnelser, men ikke på grunn av forbedringspotensialet som ligger der. Jeg elsker når personer får sjansen til å starte på nytt. Når en tenåring endelig kan legge tiden med mobbing bak seg og finner seg til rette i et nytt miljø. Eller når en person opplever velsignelser etter en tid med mye lidelse. Jeg har noen personer jeg spesielt ønsker et godt nytt år med en ny start. Du kjenner sikkert flere du også.

Man kan skrive mange flotte ord på terskelen til et nytt år. Likevel vet ingen av oss hva som kommer. Ingen har noen garanti for at det nye året skal bli bedre enn det forrige. En viss innsats kan vi legge i vår egen lykke, men mye av det som rammer oss i livet er helt utenfor vår kontroll. Det er ikke alltid vår egen innsats lykkes heller. Mange nyttårsforsett brytes i løpet av januar.

Mitt forhold til Gud handler i svært stor grad om det å få en ny start. Jeg må ha nye begynnelser i kristenlivet hele tiden. Kanskje 2017 skal være året der jeg virkelig får orden på daglig bønn og bibellesning. Kanskje jeg kan bli mer frimodig når jeg snakker med mennesker om Jesus. Kanskje kan jeg klare å slutte med baksnakking. Det kan være flott med slike nyttårsforsett. Gode vaner må ofte etableres gjennom disiplin, enten det gjelder trening eller bønn. Likevel er det ikke dette jeg forbinder med det å starte på nytt med Gud.

Den nye starten med Gud handler ikke om min egen forbedring. Den nye starten kommer fra Jesus, - han som er grunnen til at vi feirer jul. Jesus ble ikke født i en krybbe i Betlehem for å bli en klok mann som sa mye fint. Hensikten hans var mye større: Han kom for å gi oss mennesker en ny begynnelse og et nytt liv. Da Jesus døde på korset døde han for alt det gale du har gjort, for alle dine nederlag. Du skal få legge hele din fortid på ham: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes.1,18).

Vi har alle ulike erfaringer fra 2016, på godt og vondt. Felles for oss alle er behovet for tilgivelse. Vi trenger tilgivelse fra mennesker vi har såret. Og først og fremst trenger vi tilgivelse fra Den Hellige Gud, han som ikke tåler synd. Når jeg kommer til Jesus med mitt liv blir alle mine synder slettet ut. Som en forkynner en gang sa det: «Jeg har ingen fortid!». Med Jesus får jeg en ny start som oppfyller alle mine behov. Mitt forbedringspotensiale er oppfylt hos ham. Denne gaven tilbys deg også, helt gratis.

Jeg vet ikke hvordan ditt år har vært, og jeg kan heller ikke garantere at det kommende året blir bedre. Men med Jesus kan du få en ny begynnelse, - en begynnelse uten fortid, men med en evig framtid sammen med ham.

«Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil. 3, 13b-14).

(Først publisert i avisen Dagen, 31.12.16)

Godt nyttår!