Nattevakten der alt ble forandret

Jeg var trøtt. Det hadde vært tidenes kjedeligste nattevakt. Ingenting hadde skjedd. I min jobb er det alltid positivt når det skjer lite, men da er det også større sjanse for å sovne.

Mens jeg satt der og så ut i lufta begynte jeg å tenke på livet mitt. Hvordan dagene gikk sin vante gang med de samme rutinene. Hvordan jeg jobba hele døgnet for å overleve. En stusslig jobb. Men jeg kom nok aldri til å klare noe bedre heller... Det var dette jeg kunne. Det eneste jeg var god for.

Tidligere den kvelden hadde jeg snakket med en kollega om Gud. Vi var begge oppvokst i en jødisk tradisjon, men jeg måtte innrømme at tanken på en Gud var ganske fjern. Han hadde ikke vist seg for meg på noen måte, eller hjulpet meg ut av alt det vanskelige i livet mitt. Nei, religion var for prester, profeter og de med høy stilling i samfunnet. Hvorfor skulle Gud bry seg om en fattig gjeter som meg? Dessuten hadde jeg levd et liv som var langt fra perfekt. Og var det noe jeg visste om Gud, så var det nettopp det at Han var perfeksjonist.

Kollegaen min snakket om at det en dag skulle komme en som kaltes Messias for å hjelpe oss. Han skulle på en eller annen måte ta på seg menneskene sin skyld for Gud, i følge profeten Jesaja.

Jeg måtte le. Lett for en profet å si liksom... Kanskje Han der Messias ville dukke opp en dag. Men da kom Han aldri til å ville ha noe med meg å gjøre.

Jeg så opp fra bålet jeg hadde stirret inn i. Sauene lå rolig side om side, eller vandret bedagelig omkring. På himmelen var det stjerneklart. Jeg la merke til en spesielt stor stjerne som jeg ikke hadde sett før...

Det var det siste jeg så før et ufattelig sterkt lys blendet meg i flere sekunder. Når jeg får synet tilbake får jeg se en skikkelse som er ulik alle mennesker jeg noen gang har møtt. Han må være fra en annen verden. Lyset som stråler fra ham omgir oss alle. Knærne svikter under meg. Det er plutselig ingen tvil om at det er Guds nærvær som som fyller lufta. Jeg er skrekkslagen. Hvis denne mannen kommer med et budskap fra Gud til meg, kan det umulig være godt nytt.

Jeg bøyer ansiktet mot jorda. Venter på dommen som jeg vet må komme. Men det kommer ingen dom.I stedet hører jeg en mild stemme som sier: "Frykt ikke! Ikke vær redd! For jeg kommer for å forkynne dere en stor glede, en glede for alle mennesker! I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad, her i Betlehem! Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe."

Jeg kunne ikke fatte hva som skjedde. Stod det virkelig en engel fra Gud her og fortalte at selveste Messias var født, og at han skulle bli en redning for meg? Jeg kom ikke på en eneste ting jeg hadde gjort for å fortjene et sånt budskap.

Plutselig var hele himmelen full av engler. De sang den fineste og mektigste sangen jeg noen gang hadde hørt: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker Gud har glede i!"

Jeg skjønte ikke hvordan Gud kunne ha glede i meg. Men noe i englenes sang overbeviste hjertet mitt om at det var sant.

I neste øyeblikk var englene forsvunnet opp til himmelen igjen, og stillheten senket seg mellom oss. Vi ble stående urørlig en stund, mens alle prøvde å ta innover seg det som nettopp hadde skjedd. Til slutt klarer jeg ikke dy meg lengre. Jeg ser ivrig opp på de andre og kunngjør: "Folkens, vi er nødt til å dra inn til Betlehem for å finne Messias som Gud har sendt oss!"

De andre er enig, og vi kommer oss avgårde. Jeg bobler nesten over av forventning. Samtidig er jeg nervøs. Det er nesten for godt til å være sant at redningen fra Gud er født i en stall her i Betlehem.

Omsider klarer vi å finne plassen som englene fortalte om. De hadde rett. Det ligger faktisk en nyfødt baby i dyrenes krybbe. Foreldrene kan fortelle at han skal hete Jesus, fordi han er kommet for å frelse menneskene fra alt det de har gjort galt i livene sine. Jesus er ingen hvem som helst. Han er Guds Sønn, kommet til jorda på grunn av sin kjærlighet til meg og alle mennesker. For at vi skal få ta imot Ham som vår redning, og en dag være sammen med ham i himmelen.

Samtidig er det en ekte, menneskelig baby jeg ser ligge der i krybba. Med dunete hår, rosa hud og bittesmå hender. Merkelig... En stor og allmektig Gud, som har skapt alt vi kjenner til. Jeg kommer aldri til å kunne nå opp til Hans nivå, uansett hvor mye jeg prøver å klatre. Tenk at Han likevel ville komme helt ned hit til meg!

I dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 
(1.Joh.4, 9-10)

God førjulstid! :) 

(Historien er gjenfortalt ut fra det vi kaller juleevangeliet, i Lukas kap.2.)

En tvilende troendes bekjennelse

Som kristen kan man få mange kommentarer fra folk. En av dem som går igjen er beundringen for at jeg kan «tro så sterkt», eller spørsmålet «hvordan klarer du å tro? Tviler du aldri?». Det er veldig gode spørsmål. Et like godt spørsmål er: Hva vil det egentlig si å tro på Jesus? Det er mye i denne verden vi kan ha tro på, mye som kan virke sannsynlig, eller som vi kan tippe på. Er det en slik følelse det er snakk om? I så fall kan jeg si at min tro må være temmelig ustabil.

Av og til tviler jeg. Tidligere var det svært sjelden, men etter at jeg begynte på universitetet har slike tanker kommet oftere. Jeg tror det kommer av at jeg omgir meg med så mange ulike teorier, hver enkelt med solid argumentasjon og mange beviser. Autoritetspersonene jeg møter der representerer ofte et helt annet livssyn og verdensbilde enn det jeg har. Som kristen blir jeg ofte alene i mengden av intellektuelle mennesker. Veldig ofte innser jeg at jeg er unntaket. Det er jeg som skiller meg ut, ikke de andre.

Da er det kanskje ikke så rart at tankene av og til melder seg; er det jeg som tar feil? Hvordan kan jeg være så overbevist over noe som de fleste i Norge enten avviser eller er likegyldige til?

Det er alltid en fare for at tvilen blir som «torner» som vokser opp og kveler troen min. Likevel har jeg erfart at tvilen også kan krydre troen min på en måte som holder den aktiv og levende.

Når man begynner å tvile blir man nødt til å gå inn i det mest grunnleggende i troen, for å finne ut hva som står fast. Når tvilstankene kommer er det umulig å være likegyldig. Man blir satt til veggs.

Jeg tror ikke blindt. Jeg tror med åpne øyne og selvstendig tanke. Jeg tror ikke som en hjernevaska «robot», programmert til å gjøre akkurat det som bibelen sier. Nei, jeg tror som et syndig menneske som både tviler og feiler.

Men: Jeg tror på en Gud som tar imot slike svake tvilere som meg. Og han vil ikke at jeg skal tro blindt på en eller annen tørr teori. Han vil at jeg skal ha et levende, ekte og ærlig forhold til ham. Der jeg kan komme med mine feil og med min tvil. Fordi Jesus åpnet veien til Gud gjennom å ofre livet sitt for meg.

Å tro er heller ikke noe vi mennesker skal måtte gjøre for egen maskin. Det hadde blitt slitsomt å aldri klare å tro rett. Heldigvis har Gud gitt oss sin Hellige Ånd, som skaper en levende tro inni oss når han viser oss hvem Jesus er gjennom Bibelen.

Derfor kan man diskutere ulike teorier og livssyn, man kan veie for og imot, uten å overbevise verken seg selv eller andre. Men om jeg slutter å se på min egen tvil, og heller bruker tid med Ham som troen min dreier seg om, da viser Han meg hvordan Han sprenger all vår forståelse av både tro og tvil, ved at han rett og slett flytter inn i mitt hjerte. Jeg kan ikke måle Gud etter menneskelig logikk, med å søke etter «bevis». En sang sier det ganske treffende: «You can see him with your heart, if you stop looking with your eyes».

Likevel er det ikke en motsetning mellom å være en kristen og å tenke fornuftig. Jeg ser rundt meg og kjenner igjen Bibelens beskrivelse av hvordan verden er. Jeg møter mennesker som søker bekreftelser i alt mulig annet, men som aldri finner ro. Og jeg ser hvordan mennesker åpner seg for Jesus og finnes en fred som overgår all menneskelig forstand.

En oppfordring fra en tviler til en annen: Ikke steng Gud ute med fornuft og logikk. Søk etter å lære Ham å kjenne gjennom Bibelen og i samtale med kristne. Ikke bli redd for din egen tvil, men ta den alvorlig og bruk den som redskap til å finne svar. Jeg vil si du ikke har noe å tape, men mye å vinne.

Jesus vil gi deg troen som en gave, ikke som et krav. Derfor kan jeg svare spørsmål om både tro og tvil på samme måte: Takk til Jesus for at det ikke er min tro det kommer an på, men hans gave! J

Noen smakebiter fra Bibelen som forteller om tro:

Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser (Heb.11,1)

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave (Ef.2,8)

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. (Joh.20,29)

Jeg ber om… at Kristus må bo ved troen i deres hjerter… (Ef.3,16a.17)

Så... Hva tror du? :) 

Hva om dette er din siste dag i live?

Hvor skal du når du dør? Et spørsmål som kanskje har streifet de fleste av oss før. Men for min egen del er det ikke noe jeg går rundt og tenker på til vanlig. Døden virker ganske langt unna når man er ung, frisk og bor i trygt land. Dessuten er det vel ikke vits i å bekymre seg for noe som ligger langt fram i tid?

 Du tror du skal leve til du er minst 80, og da skal du være så mett av dager at du ønsker døden velkommen. Etter det håper du det finnes en eller annen form for himmel, eller at det blir som en evig, god søvn. Men det tar du som det kommer.

Eller kanskje du er en kristen, som meg. En kristen som har levd et godt og komfortabelt liv. Men som ikke har testet om det du tror på virkelig holder når døden er en realitet.

For en liten stund siden måtte jeg til legen på grunn av noe som kunne vært alvorlige symptomer. Jeg har aldri hatt problemer med helsa tidligere, så det var uvant å plutselig skulle bekymre seg for noe som har med den å gjøre.Det ene døgnet før legetimen ble ganske spesielt.  Jeg er en tenkende person, så jeg rakk å la tankene kretse ganske langt rundt de ulike antakelsene; "hva om..."

Hva om jeg faktisk var alvorlig syk? Hva om livet mitt kom til å forandres totalt de neste månedene? Eller, i verste fall, hva om jeg bare hadde kort tid igjen å leve?

Det virker kanskje drøyt at jeg begynte å tenke på døden allerede før jeg hadde vært hos legen. Men jeg vet om personer som har fått "dødsdommen" enda mer overraskende enn som så.

Bekymringen blir selvfølgelig stor i en slik situasjon. Jeg ønsket verken å bli syk eller å dø. Samtidig måtte jeg tenke alvorlig gjennom hva det er jeg egentlig tror på. I møte med sykdom og død trenger man noe mer enn bare en fin ideologi. Man trenger noe man kan stole på. En sannhet som holder.

Etter noen runder med mine egne stressa tankerekker, kom svaret fra hjertet, der troen bor; Jeg tror på det bibelen lærer meg om et evig liv etter døden. Et evig liv,som du skal tilbringe med eller uten Gud. To utganger. En alvorlig stor forskjell på hvordan det evige livet blir. Forskjellen er Jesus.

Ikke misforstå, jeg var fortsatt bekymret. Stresset med tanke på alle spørsmålene jeg satt inne med. Men et spørsmål slapp jeg å stresse med: hvor jeg skal når jeg dør. Jesus fiksa den saken for lenge siden. Å tro på Ham er en gratisbillett til himmelen.

Resultatet etter legebesøket var godt. Jeg var frisk. Lettelse. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg kommer til å våkne opp i morgen. Ikke noe menneske vet hva som venter. Det som er sikkert er at vi alle skal dø engang.

Hvor skal du når du dør? Hvis du ikke har tenkt over det før, vil jeg oppfordre deg til å ta spørsmålet alvorlig. Hva om dette er din siste dag i live?

Sammenlignet med det evige livet, blir oppholdet her på jorda som et lite "blaff". Du bestemmer selv hva du vil bruke tiden til. Men ikke ta morgendagen forgitt. Å tro eller ikke tro er en sak mellom deg og Gud. Bare husk at en dag er det er forsent å tenke seg om. Den dagen kan være i morgen...

Tanker rundt døden kan være skremmende, det vet jeg. Men Jesus lover oss noe som gjør  at vi skal slippe å være redd. Det samme løftet gjelder for deg også:

Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.
Tror du dette?
(Joh.11, 25-26)

Klumpen i magen

Thea bevegde seg sakte over skolegården. Snøen knaste under skoene hennes. Hun tok seg god tid. Det var enda fem minutter til timen skulle begynne, og hun ville ikke være for tidlig ute. Å måtte stå i gangen og vente på læreren var det verste. Alt ble så åpenbart da. Klumpen i magen ble alltid tyngre de minuttene hun ventet i gangen.

Sakte åpnet hun døra til hovedinngangen på ungdomsskolen. Lyden av stemmer og latter slo mot henne. Men de virket ikke oppmuntrende. Tvert imot ble klumpen i magen tyngre. Hun fant veien gjennom den bråkete parallellklassen. Stoppet ved sin egen knagg utenfor klasserommet. Kikket seg rundt: Jentene var der. Som forventet. De stod samlet rundt Siri og så på noe på ipaden hennes. Det var visst noe veldig morsomt, for alle fniste og pekte, mens de lente seg enda tettere sammen.

Thea hang Canada Goose- jakken på plass. Den var helt ny. Moren hennes hadde endelig gitt seg etter ukesvis med masing. Hun kunne ikke forstå hvorfor Thea absolutt ville ha en ny jakke, når hun hadde fått en til jul i fjor. Men mødre skjønte ingenting. De skjønte ikke at de andre jentene byttet ut jakkene sine hvert år. De skjønte heller ikke hvorfor det var viktig å ha en ekte merkejakke. De forsto absolutt ikke at norske elever fortsatt bruker uniformer. Minst av alt skjønte de viktigheten av å være en i mengden. De trodde det beste var å skille seg ut. Thea skulle gjort hva som helst for å ikke skille seg ut.

Hun skulle gjerne visst hva som hadde endret seg etter at hun begynte på ny ungdomsskole. Plutselig var alle de gamle vennene borte. Plutselig virket det som de andre jentene var en del av et hemmelig univers hun ikke fikk ta del i. Det hadde nesten vært bedre om de banket henne opp. Usynlighet var verre en slag. Hun følte seg som en irriterende tyggegummi som hadde festet seg under skoen deres. Kanskje var det nettopp det hun var.

For noen uker siden hadde Malin fått seg ny jakke. Den var samme modell som Thea sin, bare i en annen farge. Siri hadde gjort et stort nummer av å kommentere hvor stilig den var. Hun arrangerte «fotoshoot» i friminuttet, slik at Malin kunne legge ut nytt profilbilde på facebook med den nye jakken på. Bildet fikk dobbelt så mange likes som Thea noen gang hadde fått. Alle jentene kommenterte med minst et hjerte hver. Til og med læreren hadde sagt at hun skulle ønske hun hadde en slik jakke.

Thea så på klokka. Det var to minutt igjen. Klumpen i magen vokste enda litt til. Hun ble stående ved knaggrekka. Jentene hadde fortsatt fokuset mot ipaden. De hadde ikke sett at hun kom. Da hadde de heller ikke fått sjansen til å kommentere den nye jakken. Hun nølte litt før hun bestemte seg for å ta den på igjen. Den var varm. Litt for varm. Men det spilte ingen rolle. Nå kunne ingen unngå å legge merke til henne.

*

Klokka ringte. Siri pakket ipaden raskt ned i sekken, mens hun fortsatt lo av videoen de hadde sett på youtube. Det var så deilig å starte dagen med litt god underholdning, spesielt når så mange av de andre jentene også ville se sammen med henne. Alle unntatt Thea, selvfølgelig. Den nye jenta holdt seg alltid for seg selv. Hun virket ikke det spor interessert i å bli kjent med klassen sin. Når Siri fortalte noe morsomt var hun den eneste som ikke lo. I lunsjpausen tok hun alltid med maten sin ut, i stedet for å sitte inne med de andre. Når de hadde reunion fra barneskolen virket det som om hun ble fornærmet for ikke å bli invitert. Hvis noen nevnte noe gøy som hadde skjedd på festen, snudde hun seg alltid demonstrativt mot vinduet. Det var tydelig hva hun mente om dem.

Siri kastet et blikk på henne, der hun stod borte ved knaggrekka med jakken sin på. Skulle hun liksom drite i reglene her også? Heldigvis er ikke Siri en slik person som overreagerer. Hun er den eleven i klassen som prøver å være venn med alle, selv om enkelte personer er mer vanskelige enn andre. Thea er et slikt vanskelig prosjekt. Men hun skal si i fra til henne på en ordentlig måte. For å være real.

 Siri beveger seg bort mot henne. Overrasket ser hun at Thea løfter hodet og smiler. Et hånlig smil. Som om hun vet om regelen, men likevel velger å ta seg til rette som hun selv vil. Siri gjengjelder ikke smilet. Hun går rett bort til den nye jenta og peker på jakken hennes. «Du vet at vi ikke har lov til å bruke yttertøyet inne?» Hun legger stemmen bevisst et hakk høyere enn vanlig, slik at hele klassen snur seg mot dem. Thea ser en annen vei og rister nesten umerkelig på hodet. Malin tar ordet: «Det er sant! Du kan bare spørre læreren.»  Akkurat da kommer norsklæreren, Elin, bort til dem i gangen.

*

Elin er stresset. De har mye de skal gå gjennom denne timen, og i tillegg må hun gjennomføre en undersøkelse om trivselen i klassen. I gangen ser hun elevene står samlet i en sirkel. Aldri et godt tegn. Hun sukker. Jentene skal alltid lage drama ut av ingenting. Hun stopper opp og ser spørrende på de tre jentene i midten. «Hva er det som skjer her?» Automatisk henvender hun seg til Siri, klassens tillitsvalgte og den mest modne av dem.Siri smiler åpent mot henne.

"Vi bare forklarer Thea regelen om at vi ikke bruker yttertøy i klasserommet, men hun tror ikke på oss." 

Elin kjenner irritasjonen flomme over henne. Hun prøver så godt hun kan å være tålmodig med de nye elevene, men dette er en regel de har snakket om mange ganger. Thea har vært en vanskelig person å aktivere i klassen. Hun virker lite motivert. Men det minste hun kan gjøre er å følge reglene. 

"Thea, du kjenner reglene fra før. Heng av deg jakken med en gang. Det er viktig at du følger med når beskjeder blir gitt." Stemmen hennes var skarpere enn hun hadde tenkt, men hun lar være å rette det opp. Kanskje er det nettopp en skarp tone slike sløve elever trenger. Hun kaster et blikk på Canada Goose- jakken som jenta bruker. "Dette er ikke noe moteshow, vet du", sier hun med et smil. Resten av klassen ler. Godt de fikk løst opp stemningen litt.

Thea henger raskt jakken på plass og skynder seg inn i klasserommet uten å ofre Elin et blikk. Flott. Nå er hun sur også. Men Elin nekter å ta det innover seg. En god lærer kan ikke forvente å bli likt av alle.

Innen alle har kommet seg på plass og funnet fram bøkene, har det allerede gått et kvarter av timen. Elin legger undersøkelsen til side. Hun vet uansett hva svarene vil inneholde. I all hennes tid som lærer har hun vært stolt over sine mobbefrie klasser. Også dette året har hun elever som trives og går godt overens. Det føles bra å ha en jobb som er av betydning for andre sin hverdag.

Det banker på døra

Barnegråt. Lyden skjærer gjennom luften og river henne ut av den urolige søvnen hun nettopp hadde falt inn i. Hanne stønner. Noen ganger ønsker hun i sitt stille sinn at hun kunne snu ryggen til gråten og sove videre. Tanken gjør henne flau. Hun tvinger seg ut av senga og snubler bort til vogga som står ved siden av. Løfter opp den lille sprellende bylten. Enda et kolikk- barn. Hanne tar med seg lille Eline ut av rommet, for ikke å vekke mannen som skal opp tidlig på jobb. Det er viktig at han får nok søvn. Hun smiler sarkastisk for seg selv. Han skulle prøvd å vært i hennes sted en gang. Kanskje ville han se hvem som virkelig hadde behov for kraft til å klare dagen.

 Hun vogger barnet i armene, mens hun vandrer rundt i stua. Fortsatt gråt. Plutselig kommer hun på en gammel barnesang bestemoren brukte å synge for dem når de var små. Forsiktig begynner hun å nynne: "Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg...". Hun stopper opp. Hørte hun en lyd? Det var akkurat som om noen banket på ytterdøra deres. Hanne ristet på hodet av sin egen innbilning. Hvem ville banke på døra deres midt på natta? Hun fortsetter å nynne til Eline, som endelig begynner å roe seg ned: "Pass på liten og på stor, Gud bevare Far og mor..." Eline blir stille. Bankingen er tydelig denne gangen. Hun legger forsiktig jenta fra seg i vogga igjen og lytter. Det er unektelig noen som står ute ved døren deres og banker på. Hun vurderer å vekke mannen. Kanskje er det noen som har problemer?

Hun lister seg ut i gangen. Ser ut gjennom det lille vinduet som vender ut på trappa. Det står en mann der ute. Ganske ung, kanskje rundt 30. Med slitte klær og litt lutet holdning. Som om han har vært oppe hele natten han også. Hun prøver å få øye på ansiktet hans. Men han står vendt mot døra. Banker på. Ikke utålmodig eller sint. Heller forventningsfull kanskje? Som om han virkelig gleder seg til å komme inn. Hun rister av seg de rare tankene. Hun kjenner ikke engang denne mannen. Likevel er blir hun stående ved vinduet, av ren nysgjerrighet. Da snur han seg. Øynene hans ser rett på henne. Reaksjonen hennes sier at hun skal gjemme seg. Men hun klarer ikke ta blikket fra ham. Det er som om hun har sett ham før. Som om han kjenner henne. Som om han til og med forstår hvordan hun har det. Forskrekket drar hun blikket til seg. Holder hun på å bli sprø av for mye nattevåk? Her stod hun faktisk og vurderte å slippe en vilt fremmed mann inn i huset deres.

Hun løper tilbake inn på soverommet og lukker døren etter seg. Klemmer puta over hodet til hun ikke lenger kan høre bankingen der ute. Til slutt faller hun tilbake inn i den samme urolige søvnen.

*

Det er stille i rommet. Den eneste lyden man kan høre er klapringen på tastaturet. Klokka er langt forbi midnatt. Henning gnir seg i øynene. Bare noen minutter til, så er rapporten ferdig. Det eneste som holder ham igang nå, er den feite overtidsbetalinga han kommer til å få. Det handler om penger. Hadde det ikke vært for lønna, hadde han funnet seg noe annet å gjøre for lengst. Noen ganger tenker han på hvordan livet hadde vært hvis han hadde valgt en annen vei. I en periode av livet hadde det dreid seg om andre verdier. Sånt som noen mener ikke kan kjøpes for penger. Han ville bli misjonær. Reise ut til fremmede folkegrupper for å fortelle dem om den eneste veien til frelse. Forholdet til Gud hadde vært preget av tillit og hengivenhet. Livet var godt, Gud var god, og han måtte formidle dette til flest mulig. Helt til den dagen for ti år siden når alt forandret seg.

Morten var hans beste venn. De vokste opp i den samme menigheten, utviklet det samme brennende engasjementet for Jesus. Sammen skulle de bringe budskapet om Guds nåde ut i verden. Morten var en varm person, som strålte av godhet til alle han møtte. Henning hadde vært overbevist om at Gud hadde store planer for kameraten. Så en dag var Morten borte. Død på grunn av en helt unødvendig og tilfeldig bilulykke.  Ingen engler som bar ham på sine vinger. Ingen Gud som holdt sine vernende hender rundt ham. Det var som om Gud fysisk fjernet seg fra Henning denne dagen. Det føltes i hvert fall slik der og da. Senere har han skjønt at Gud egentlig aldri var der. Han fantes ikke. For hvis han fantes ville han ha reddet Morten. Det minste han kunne gjøre var å være der hos dem som sørget. Men Gud var borte.

Han sukker, helt oppslukt av fortidens ekko av vonde følelser. Strekker seg etter kaffekoppen som står ved siden av pc'en. Det er da han hører det. En svak banking på kontordøra hans. Kan det være noen andre som er på jobb på denne tida? Han tar en slurk av kaffekoppen. Lytter. Ingenting. Han bøyer seg over tastaturet igjen. Konsentrasjon.

"Henning!" Den milde stemmen er så stille at den så vidt kan høres over duren fra kopimaskinen. Den er så stille at den lett kan forveksles med en hvilken som helst annen lyd, eller med tankene i hans eget hode. Likevel får den han til å stoppe opp med å skrive. Han har hørt den stemmen før. En gang for lenge siden. Av en eller annen grunn fyller den ham med en slags varme, samtidig som gåsehuden kiler på armene hans.
Bankingen. Den er sterkere nå. Han prøver å sortere følelsene som aktiveres ved minnet om stemmen. I et lite sekund er han på nippet til å reise seg for å åpne døra. Akkurat da blinker varselvinduet på skjermen hans. Fem minutter til deadline. Han rister av seg den merkelige stemningen og skynder seg med å bli ferdig.

*

Det er en helt vanlig dag. En sånn dag du bare kan gå gjennom på autopilot. Verken kjip eller eksepsjonell. Bare helt vanlig. Siri våkner av vekkerklokka nøyaktig 07:00 på tirsdags morgen. Etter 10 minutter med slumring er hun klar til å stå opp. Hun strekker de lite villige beina over sengekanten, og gnir seg i øynene. Det ble alt for sent i går kveld. Som vanlig. Facebook er alltid mer interessant om kvelden. Nå får hun svi for det.

Mens hun kler på seg hører hun en svak banking på soveromsvinduet. Hun stopper opp og lytter. Nei, det kan umulig være noen som står og banker på denne tida av døgnet. Trøtt som hun er gidder hun ikke engang å sjekke bakom gardinene.

Idet hun skal til å forlate rommet, kaster hun et blikk mot nattbordet. Et stikk av dårlig samvittighet kjennes i brystet idet hun ser bibelen ligge der. Flere ganger har hun planlagt å starte dagen med Gud, ved å lese i bibelen og be. Hver morgen ender det med at hun slumrer istedenfor. Egentlig er det ikke så nøye. Siri har vært kristen hele livet. Sunget bordvers, gått på gudstjenester, båret sitt kors rundt halsen. Mer enn det er det ikke.Gud er i himmelen et sted. Hun tror at han finnes, men han har aldri gjort noe aktivt i hennes liv.

Siri rykker til. Bankingen er sterkere denne gangen. Det er ikke bare to, men fire slag. Av en eller annen grunn føler hun seg dradd mot boka som ligger på nattbordet. Den er oppslått på samme side som i går. Og dagen før der. Har hun egentlig lest noe i det hele tatt den siste måneden? Et øyeblikk blir hun bare stående i døråpninga mens hun ser for seg hverdagene sine: Skole. Venner. Kjæreste. Lekser. Kor. Trening. Møter i menigheten. Egentlig var det et meningsfullt liv. Hvorfor føltes det plutselig så tomt?

"Siri! Du mister bussen!" Det er moren som roper. Siri stønner til svar, plukker med seg veska og iphonen og løper ut av soverommet. Tankene om Gud, bibelen og hennes tomme liv er borte. Det er tross alt en helt vanlig, trøtt dag. Ikke akkurat tidspunktet for de store refleksjonene.

På nattbordet hennes ligger bibelen oppslått på samme side. Et tynt støvlag dekker det løvtynne papiret. Noen har streket under det ene verset på siden:

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."
(Jesus)

Facebook på godt og vondt

Over 3 millioner nordmenn har facebook. Mange bruker nettsamfunnet aktivt flere ganger om dagen. Noen sier til og med at de får abstinenser dersom de ikke har muligheten til å logge seg på. Det er ikke så rart at nettopp facebook er et populært tema i debatter for tiden, enten det er i diskusjoner mellom bekjente, på skolen eller i media. Jeg har også snakket med mange om dette fenomenet, som har vokst seg stort etter det kom til Norge i 2006. Selv fikk jeg min egen profil året etter, som 17- åring. Nå er mange ungdommer «innenfor» allerede før de har fylt 13. Kontaktflaten deres er betydelig større enn den var for meg for ca. 10 år siden. Samtidig er det ikke bare de yngre som får seg facebook. Selv har jeg familiemedlemmer der inne fra både en og to generasjoner over meg.

Det er vanskelig å si hvilke langsiktige konsekvenser facebook’s utbredelse vil få for oss. Det er heller ikke lett å måle den virkningen nettsamfunnet har på hver enkelt av oss i dag. Men jeg synes det er interessant å leke med noen tanker rundt dette:

For det første vil jeg anta at de aller fleste som leser bloggen min går veien via facebook. Det vil si at du som leser dette antageligvis har din egen profil der. Innledningsvis vil jeg at du skal tenke over følgende spørsmål: Hvordan påvirker din facebook-aktivitet livet ditt? Og hvordan påvirker den folk rundt deg?

Det er ganske forskjellig hvor selektiv man er når det gjelder facebookvenner. Noen ønsker at profilen deres skal være forbeholdt venner og familie. Andre kan synes det er spennende å få kontakt med folk de ikke har møtt «utenfor skjermen». Selv nærmer jeg meg 900 «venner» nå. Det sier seg selv at det ikke er utelukkende min nærmeste krets det er snakk om. Likevel er samtlige av dem folk jeg har møtt i ulike sammenhenger. Folk jeg kan hilse på hvis jeg møter dem på gata (dvs: hvis jeg kjenner dem igjen, hvis de kjenner meg igjen og hvis jeg føler det passer seg). Mine nærmeste venner og familie har jeg kontakt med uansett. Facebook er et sted der jeg kan nå mennesker fra alle mulige faser i livet mitt. Samtidig kan det være lett å glemme hvor «offentlig» det egentlig er å legge ut bilder og oppdateringer fra min hverdag. Jeg kan møte bekjente jeg ikke har sett på lenge, som likevel vet hvilken film jeg så forrige uke. Det er ikke nødvendigvis veldig truende for mitt privatliv, men det kan gjøre noe med det sosiale. Derfor prøver å utelate enkelte hendelser i livet mitt fra facebook, slik at jeg har noe å snakke om når jeg treffer folk "live".

Faren min skaffet seg facebook i fjor sommer. Han hadde tidligere ikke følt et sterkt behov for det, før han fikk besøk av en kompis sørfra. Kompisen kommenterte at det kanskje var på tide vi rydda på vaskerommet. Pappa kunne ikke forstå hvor han fikk denne informasjonen fra (selv om den stemte godt!), siden han nettopp var kommet inn døra hos oss. Det viste seg at lillesøstera mi hadde publisert et bilde av vaskerommet på facebook- veggen til mora mi, med teksten; «Mamma, kom heim!». Det ble dråpen for pappa. Han så seg nødt til å ta tilbake kontrollen over sin egen familie. Skittentøyet vårt skulle ikke luftes offentlig uten hans samtykke!

Tidligere kunne det virke som nettopp «skittentøy- lufting» var det facebook ble brukt til. Det ble en trend å poste oppdateringer av hvor sliten, syk eller lei seg man var. Noen kalte det en «klagemur» for folk som ville ha sympati. Nå er situasjonen litt annerledes. Fortsatt er det personer som er ærlige (?) om livets mørke sider, men disse blir etter hvert i mindretall. De fleste oppdateringene jeg får i newsfeeden min, er en lovprisning av det gode liv: smilende ansikter, deilige kropper, delikat mat, romantiske kjærester eller imponerende prestasjoner av mange slag. For et par år siden ville statusen vært; «Sukk. Enda en nattevakt. SÅ trøtt og sliten! Vet ikke om jeg klarer morgendagen», mens nå er den heller «Tilbake fra nattevakt! :) Godt med ekstra penger :D Gleder meg til fridag i morgen med kjæresten <3». Selv får jeg kommentarer på at jeg gir inntrykk av å være en "glad- kristen" på facebook. Statusene med kristent innhold er gjerne preget av takknemlighet og glede i troen. Jeg skriver lite om de gangene jeg sliter med tvil eller føler meg borte fra Gud... Du har sikkert egne eksempler på hvordan du sorterer hva du vil publisere.

Jeg har hørt flere som problematiserer at folk framstiller livene sine perfekte. Har alle mine facebookvenner et godt liv? Statistisk sett er svaret nei. Svaret vil være nei for oss alle sammen, hvis man spør på rett (eller feil) tidspunkt. Vil det da si at facebookvennene mine (inkludert meg selv) lyver? Ikke nødvendigvis. Jeg tror du vil være enig med meg i at livet alltid er preget av både mørke og lyse sider. Facebook gir deg valget om hvilke sider du vil offentliggjøre. Personlig synes jeg det er lettere å vise mine 900 venner en god opplevelse jeg har hatt, enn å dele det som er tungt i hverdagen. Dessuten blir jeg glad av å lese folk sine positive oppdateringer, enten det gjelder takknemligheten over en kopp kaffe, Guds nåde eller gode venner. Kanskje facebook lærer oss å sette ekstra pris på de hverdagslige tingene? Jeg kan også se en antydning til at folk tar seg selv mindre høytidelig. Det er populært med selvironiske statuser. Det er lov å le litt av seg selv (og andre).

Jeg kunne ha ramset opp mange flere positive sider med facebook; jeg holder kontakt med folk jeg ellers ikke ville hatt kontakt med, jeg får mulighet til å dele mine meninger og min tro med flere, det er lettere å planlegge arrangementer sammen med andre, og så er det rett og slett underholdende! Men hvis jeg skulle nevne den største faren med dette nettsamfunnet, ville det vært sammenligningen som automatisk kommer. Vi mennesker har lett for å sammenligne oss med hverandre. På facebook blir det enda lettere. Det kan gjelde utseende, antall venner, eller antall «like’s» på oppdateringer og bilder. Eller det kan være at den nevnte «perfekte fasaden» vi lager oss kan virke nedbrytende for folk som har et langt fra perfekt liv. Sammenligner jeg mitt eget reelle liv med de andres «fasadeliv» på facebook, ville jeg også fått inntrykk av at jeg er både kjedelig, lite produktiv og ensom.

 "Liker"- knappen gjør det lett å bli gradert etter hvor morsom, pen eller populær man er. Selvfølgelig blir jeg glad når noen liker eller kommenterer det jeg legger ut. Det er en slags bekreftelse i det. En god følelse. Samtidig er det alltid noen som får mer oppmerksomhet. Vi blir aldri fornøyd, verken på facebook eller i den "virkelige" verden. Men er denne graderingen egentlig reell? Svaret er helt klart NEI. For det første fordi alle mennesker har en verdi som ligger utenfor både facebook og andre menneskers meninger. Ingen skal graderes, verken på nett eller andre steder. For det andre er det ikke sikkert at en person som får masse oppmerksomhet på facebook har gode relasjoner borte fra skjermen.

I tillegg er bruken av facebook  langt mer kompleks enn det man kan telle i antall likes. Oppmerksomheten du får kommer an på antall venner på facebook, hvor aktive dine nærmeste venner er på nett, hvilket tidspunkt du legger ut innlegget og hvor ofte du oppdaterer. Videre har facebook, som alle andre typer samfunn, en del sosiale normer. Feedbacken du får handler like mye om spilleregler som om popularitet. For eksempel bør ikke bildene du legger ut være for selv- promoterende, men heller ikke av dårlig kvalitet. Statusene bør være til allmenn forståelse, og helst politisk korrekte. Det fins en rekke andre slike skjulte spilleregler som en erfaren facebook- bruker etter hvert kan lære seg. Du kan gå inn for å følge disse normene til punkt og prikke. Men da kan du risikere å miste din egen karakter på veien. Er det ikke bedre å si det du står for, selv om du risikerer å få lite likes? Dessuten: Blir du for "politisk korrekt", er det ikke sikkert folk gidder å lese det du skriver.

Ikke alle har facebook. Noen klarer å leve et meningsfullt liv uten (det er i hvert fall det jeg har fått inntrykk av). Grunnene til at man holder seg unna kan være at man ikke vil følge strømmen, at man vil verne om sitt privatliv (faren min derimot fikk erfare at han ikke slapp unna…), eller at man er redd for den negative innvirkningen facebook unektelig kan ha på folk. Det er helt klart at man selv skal få velge om man vil delta i dette komplekse systemet av informasjon, oppdateringer, fasader og graderinger. Likevel vil jeg nesten (jeg sier «nesten» fordi jeg synes det er litt skummelt å være før bastant her) si at du går glipp av mye hvis du velger å avstå helt fra facebook. Ytringsfriheten har aldri vært så mye brukt som nå. Din stemme kan bety en forskjell her inne. Om man skal være stemmeberettiget i en alder av 13 år, er en annen diskusjon. Tidsbruken er også en utfordring. Uansett: Kanskje kan vi få et større fokus på hvordan vi kan være med å bekrefte hverandre her inne, enn absolutt å skulle få bekreftelser selv. Det kan heller ikke skade å gi et mer realistisk bilde av hvordan livet er, uten å nødvendigvis bruke facebook som klagemur.

Jeg er glad i facebook. Men som det meste annet ligger ansvaret for utviklingen på oss som brukere. Det ligger mange muligheter her inne til å påvirke andre menneskers liv. På både godt og vondt.

Reisen mot frihet

Han hadde levd et beskyttet liv. Omgitt av omsorg, økonomisk trygghet og en sikker framtid. Det var han absolutt takknemlig for. Derfor var det ikke uten grunn at han kunne kjenne et stikk av dårlig samvittighet for det han nå skulle gjøre. Som om noen gav han en siste sjanse til å ombestemme seg. Men det nyttet ikke. Tiden var kommet for å bryte opp fra det overbeskyttede livet han hadde levd i snart nitten år. Faren hans var snill, men han blandet seg inn i for mye av hans privatliv.

Han trekker pusten før han banker på døra til farens kontor. Faren lyser opp ved synet av ham. "Christer, kom inn og sett deg! Det er lenge siden vi har pratet sammen nå."

Det var sant. I løpet av det siste året hadde samtalene med faren blitt stadig sjeldnere. De nye vennene hans fra videregående tok opp mye tid. De lærte ham nye ting. Han oppdaget at det fantes en verden utenfor farens hus. En verden av spenning og nye opplevelser. De tøyde grensene.  Alkoholen fløt alltid fritt hver gang vennegjengen var samla. Det var jenter også. Han husket ikke navnet på alle, men det betydde ikke så mye. Spenningen lå i alt som var uprøvd. Det var flere måneder siden han prøvde hasj for første gang. Han hadde prøvd sterkere saker også. Etter hvert ble det dyrt å leve.

Faren visste hva han drev med. Han var tross alt ikke dum. Flere ganger hadde han prøvd å snakke med ham. Påstod at han ikke ville dømme, bare vite hvordan det gikk med sønnen. Sikkert et tappert forsøk for å lure ham tilbake til sin kontroll.

Han kjenner sinnet blusse opp idet han tenker på farens manglende respekt for hans selvstendighet. Hvordan han hevder å ville "beskytte" ham for denne nye verdenen han har oppdaget. Kanskje blir han overbeskyttet fordi han er den yngste sønnen. Eller kanskje er det fordi han ikke lever opp til den samme standarden som storebroren.  De hadde hatt flere diskusjoner om de nye vennene hans også. Det endte stort sett med at Christer forlot rommet i sinne. Nå er har han fått nok. Han må komme seg bort herfra. Kompisene vil flytte til København. De kan ta seg litt fri og leve livet, før de etter hvert begynner å jobbe. Problemet er bare at de trenger en startkapital. Noe å leve på til de får en inntekt. Helst litt ekstra også. Det er bare faren til Christer som er rik nok til å kunne gi dem det.

Han vet at faren ikke vil være spesielt villig til å støtte en slik type tur. Å kreve en sum av den størrelsen vil antagelig skade forholdet deres for alltid. Akkurat nå bryr han seg ikke. Han vil bare bort fra dette fengselet som faren har skapt rundt ham. Han vil være fri.

Faren tar fram en stol til ham. "Hvordan har du det i dag, sønn?"
Christer setter seg. "Bra."
Han trekker pusten. Det er like godt å bare hoppe i det. "Pappa, jeg klarer ikke mer. Jeg må flytte herfra."
Faren ser ikke overrasket ut. Han bare sukker, tar av seg brillene og gnir seg i panna. Christer stålsetter seg for reaksjonen han vet vil komme. Men den kommer ikke. Stillheten blir ubehagelig. Stemmen hans er ustødig når han fortsetter; "Jeg vil flytte til København med Peter og Johnny. Vi trenger å se verden, og å få nye opplevelser."
Blikket til Faren er alvorlig. "Nye opplevelser er godt for deg, Christer. Men ikke den typen  opplevelser dere planlegger å få. De vennene dine er ikke til å stole på."
Det var dråpen. Han var lut lei av at faren kritiserte vennene hans på den måten.
"Jeg har bestemt meg. Det er ikke vits i å prøve å overtale meg til noe annet. Jeg kommer aldri til å flytte hjem igjen! Grunnen til at jeg ville snakke med deg er fordi jeg vil ha forskuddet mitt på arven før jeg drar."
Shit. Det var ikke meningen det skulle komme ut på den måten. Han skulle smiske til seg pengene, ikke oppføre seg som en trassig fireåring! Nå kom han aldri til å se snurten av arven sin.

Den følgende stillheten er tyngre enn den forrige. Omsider nikker faren forsiktig. "Hvis det er dette du ønsker. La meg ordne noen papirer, så skal du få den delen som tilhører deg." Han reiser seg og rekker hånda ut mot Christer. Christer snur seg bort fra ham og går.

*

Han våkner med en pulserende dunking i hodet. Munnen kjennes tørr og klebrig. Forsiktig åpner han øynene og ser seg rundt. Rommet han befinner seg i er rotete. Det ligger tomflasker strødd utover gulvet. Haugen av oppvask tar opp det meste av plassen på kjøkkenbenken i hjørnet. Han kjenner ikke igjen kvinnen som ligger ved siden av ham i senga. På nattbordet er det en stabel med ubetalte regninger, samt restene av et hvitt pulver han kjenner så alt for godt. Kanskje det var det som gjorde at han drømte om faren igjen. Dette var fjerde natta på rad at han så for seg farens utstrakte hånd og fortvilte ansikt, idet han ble forlatt av sin yngste sønn. Det har bare gått et knapt år siden han flyttet til København som en rik mann. I begynnelsen ringte faren hver dag. Sikkert for å si at han angret på at han hadde gitt bort arven. Christer tok aldri telefonen. Til slutt hadde det blitt stille. Kontakten var fullstendig brutt.

Han setter seg opp i senga. Bevegelsen gjør at kvinnen våkner og krever sin betaling.  Han finner fram de siste sedlene fra nattbordskuffa. Hun tar pengene og forlater ham uten et ord. Den eneste personen som har besøkt ham på to uker. Det er flere måneder siden Peter og Johnny stakk. Han var ikke lenger like interessant for dem når pengene tok slutt. En god jobb kunne han bare glemme. Enhver som kastet et blikk på ham kunne se hvilket liv han levde. I begynnelsen hadde han hatt mange venner. Han spanderte runder i baren, lånte bort penger til dem som trengte det og kjøpte gullsmykker til alle kjærestene sine. Nå når han var  i knipe var det ingen som gav ham noe. En hel dag på gata kunne gi ham nok penger i koppen til et måltid. Av og til ble han nødt til å stjele. Det skjedde egentlig ganske ofte. Noen ganger åt han tilogmed det han fant av rester i søppelcontainerne.

Drømmen om faren har etterlatt seg en stikkende smerte i brystet hans. Han vet hva den kommer av: Anger. Skam. Selvforakt. Hvordan kunne han være så hard mot sin egen far? Nå har han tilogmed sløst bort hele arven sin. Selv om han ikke har noen annen løsning, er det likevel umulig for ham å reise hjem. Han har ingenting å komme hjem med, annet enn sitt eget mislykkede liv.

En tanke slår ned i ham: Det er høst. Faren har alltid klaget over at han har for lite arbeidere til å sanke inn kornet på åkrene. Selv om han ikke kan håpe på å redde forholdet dem imellom, kan det likevel være mulig å få en jobb der. Tanken på å møte faren igjen er så skremmende at han skjelver. Men han har rett og slett ingen annet mulighet hvis han skal overleve neste måned.

*

Bussen stopper som vanlig en kilometer fra huset deres. For et år siden ville han bedt faren om å hente ham med bilen. Nå tør han ikke å be om mer enn det som er helt nødvendig: En jobb. Han gjentar den planlagte replikken inni seg: "Pappa, jeg har syndet så dypt mot deg at jeg vet det aldri kan tilgis. Jeg forventer ikke å bli behandlet som din sønn lenger. Men hvis du kan gi meg en jobb på åkeren din, lover jeg å gjøre det som kreves av  meg."

Etter at han har gått en stund får han øye på en mann lengre framme på veien. Mannen kommer gående mot ham. Nei, han går ikke, han løper. Farten er så stor at Christer snart kan se skikkelsen tydelig. Hjertet synker ned til tærne hans idet han kjenner ham igjen: Det er faren hans. Han vurderer å snu og løpe bort fra ham, men han vet han ikke har en sjanse. Han slipper bagen ned på bakken og gjør seg klar til oppgjøret. Farens ansikt blir tydelig idet han nærmer seg. Uttrykket i ansiktet er ikke som forventa. Han smiler!

"Christer! Du er hjemme!" Faren sakker av farten og går de siste stegene bort til sønnen sin. Christer vegrer seg mot et forventet slag. Det kommer aldri. Istedet slår faren armene rundt ham i en fast klem. Han kysser Christer på begge kinn, mens øynene hans er våte av tårer. Christer er så forvirret at han begynner å mumle fram setninga som han har øvd på. Men faren hysjer på ham. "Ikke si et ord mer. Nå skal vi ordne istand en stor fest, for å feire at du endelig er kommet hjem. Dette har jeg ventet og håpet på siden den dagen du dro." Så legger han armen rundt sønnen sin og fører han tilbake til barndomshjemmet.

Idet Christer trør over dørstokken til sitt gamle rom, slår en erkjennelse ned i ham: Den friheten som han ønsket lå ikke i verden der ute. Friheten ligger nettopp der han blir elsket uten å prestere noe som helst. Der han blir elsket, selv om han har ødelagt alt han har fått her i livet. Der han blir elsket av den han har sviktet mest av alt. Friheten ligger i Farens hus.

THE END

Denne historien er sterkt inspirert av en lignelse som Jesus fortalte. Den kan du lese i Luk. 15,11- 32. Lignelsen viser hvordan Gud tar imot mennesker som har levd et liv borte fra ham; som en god Far tar imot en bortkommen sønn.

Hvor befinner Gud seg fra din synsvinkel?

Alle har vi hvert vårt forhold til Gud. Noen vil helst ikke ha noe med ham å gjøre i det hele tatt. Andre har kjent ham hele livet. For noen kan dårlige erfaringer ha gjort forholdet til Gud anstrengt. Kanskje er ditt forhold til Gud litt som forholdet til kjendiser; du har hørt om ham, du vet at han eksisterer, men du har aldri møtt ham personlig.

Jeg har vært en kristen hele mitt liv. Foreldrene mine lærte meg tidlig at Gud elsker alle mennesker. Det står i bibelen, så det er sant. Likevel syntes jeg det var vanskelig å forholde seg til Gud personlig. For hvis han var så opptatt med å bry seg om alle i hele verden, hvordan kunne han da være spesielt glad i meg? Jeg husker at jeg spurte faren min akkurat dette spørsmålet når jeg var omtrent 8-9 år gammel. Det var nok ikke så lett for han heller å skulle forklare dette store spørsmålet for ei lita jente. Men jeg husker godt at han svarte at han trodde Gud kunne være ekstra glad i meg, selv om han elsket alle like mye. En fin tanke, men ganske paradoksalt…

Fremdeles kan min synsvinkel på Gud variere. Noen ganger føler jeg at han er tilstede, men ofte kan det virke som om han bare befinner seg langt der oppe i himmelen. Jeg har et bilde i hodet av Gud som holder hele verden i handa si. Egentlig er det et ganske fint bilde av hvor mektig Gud er, men det kan også forsterke følelsen av hvor liten og ubetydelig jeg blir til sammenligning. Når han står og holder jordkloden i handa som en ball, burde det ikke bety så veldig mye hva det ene mennesket blant milliardene der nede finner på.

Det er flere historier i bibelen som avkrefter denne oppfatningen. Spesielt en av dem betyr mye for meg. Jeg må lese den om og om igjen, for å bli mint på hvor Gud egentlig befinner seg i forhold til meg. Det er en lignelse som Jesus fortalte om en sau som gikk seg bort fra gjeteren sin:

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine.

Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’

Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

(Luk.15, 4- 7)

Her sammenligner Jesus seg med en gjeter, og oss mennesker som sauer. Det kan kanskje virke rart at gjeteren lagde seg så mye bry med èn enkelt sau, spesielt når han hadde nittini andre å ta seg av. Men på denne tiden var hver enkelt sau av stor verdi for eieren. Derfor trengte de en gjeter som var tilstede og passet på den.

Hvor befinner Gud seg, ifølge din synsvinkel? Er han høyt der oppe og holder jorda i sin hånd, eller er han her på jorda nå og går ved siden av deg? 

I denne fortellinga viser Jesus hvordan han er spesielt glad i hver enkelt av oss. Skulle du komme bort fra ham, vil han ikke nøle med å finne deg! Uansett hvor langt unna du har vært, eller hva du har gjort. Jesus fortalte denne historien til noen mennesker som kritiserte ham for å henge med feil folk. Folk som hadde tatt feil valg i livet og var utstøtt av resten av samfunnet. Han viser at han elsker alle mennesker ubetinget. Han sier seg ikke fornøyd med den flokken av "sauer" som han allerede har hos seg, så lenge du mangler. Og når han har funnet deg, legger han deg på skuldrene sine og bærer deg helt hjem. 

Uansett hvem du er, hva du har gjort, hvordan du har det i dag, eller hvordan du ser på deg selv: Gud er tilstede i livet ditt. Han bryr seg om akkurat deg, akkurat nå. Og han vil bære deg hele veien hjem til himmelen. 

En overraskende dom

Hun visste at det var galt. Mannen var gift, og tilhørte noen andre. Likevel var han den første på lenge som hadde vist henne slik ømhet og omtanke. Han sa at hun var vakker. Strøk henne over håret, og lovte at de en gang skulle være sammen for alltid. Hun fikk penger til å kjøpe seg fine klær. Klær hun ellers bare kunne drømme om. Klær han krevde at hun skulle bruke når de møttes.

De møttes forresten bare i smug. Om natten, når ingen kunne oppdage dem. Han dekket seg til, slik at ingen skulle lure på hvorfor en av byens fremste menn vandret i dette fattige strøket på nattestid.

Han hadde makten. Ikke bare i kraft av sin posisjon i byen, men også fordi han var mann.
Og fordi han var den eneste som så henne...

Tiden gikk. Han hadde enda ikke holdt det han lovte. De møttes fortsatt bare noen netter i uka. Dagene var lange og ensomme. Hun levde for de små stundene de fikk sammen. Turte ikke å kreve mer, av frykt for at han skulle forlate henne.

Så en dag skjedde det uunngåelige. Noen hadde observert ham mens han forlot huset hennes tidlig om morgenen. Dommen var klar, ekteskapsbrudd skulle straffes med døden. Heldigvis var han en mann av både ord og penger. Vitnene bestakk han til å tie. Kvinnen hadde han ikke noen forpliktelse til. Egentlig var han vel begynt å gå lei...

Hun så ikke mer til ham på flere dager. Angsten kom snikende: Hadde noe skjedd med ham? Var hun ikke god nok lenger? Hadde han funnet noen andre? Tanken på å skulle bli alene tilbake var både skremmende og skambelagt. Uten ham var hun ingen. Bare en fattig kvinne som hadde vært utro med en gift mann...

Det banket hardt på døren hennes. Før hun rakk å reagere, kom fire menn inn i rommet. Hun så på klærne deres at de var religiøse ledere. Jødiske skriftlærde og fariseere. Sånne som fulgte loven til punkt og prikke, og forventet at andre skulle gjøre det samme. De ofret vanligvis ikke et blikk på slike som henne. Men i dag kom de rett inn i huset. Uten et ord grep den ene mannen hardt rundt armen hennes og drog henne med seg ut på gaten. En faretruende erkjennelse sank ned i henne, idet hun skjønte hva de skulle. Den jødiske tradisjonen viste ingen nåde for en kvinne som hadde begått ekteskapsbrudd. Dette måtte være de siste minuttene av hennes unge liv.

De nærmet seg tempelplassen. Hun kunne se en stor folkemengde der framme. De hadde sikkert steinene klare. Han var selvfølgelig ikke der. Blant de sinte ansiktene kunne hun se flere av vennene hans. Den sviende følelsen av å ha blitt forlatt var sterkere enn redselen for å dø. Hun hadde uansett ikke noe som var verdt å leve for lenger.

Hun visste hva de tenkte. Blikkene deres var fylt med forakt. En ung gutt spyttet henne i ansiktet idet hun gikk forbi. Hore! Enten sa han det høyt, eller så tenkte hun det bare inni seg. Like sant var det uansett.

De slepte henne med seg gjennom folkemengden, helt fram til en mann, som tydeligvis hadde alles oppmerksomhet. Hvis han var en religiøs leder, så han i hvert fall ikke slik ut. Han var ung, ikke så mye mer en tredve. Klærne hans var enkle, og han satt lett henslengt på det ene trappetrinnet. Det var ikke slik hun trodde hennes dommer skulle være.

De stilte henne opp fram for ham. Han som fortsatt holdt henne hardt fast sa: "Mester, denne kvinnen kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?" Hun stusset over at han i det hele tatt tok seg bryet med å spørre. Det var opplagt at jødene ville følge loven. Men det virket ikke som denne fremmede mannen hørte etter engang. Han bare bøyde seg ned og skrev noe i sanden på bakken. Folk så forvirret på hverandre. Mumlet utålmodig.

En av de andre skriftlærde kremtet irritert. "Jesus, du påstår å være utsendt fra Gud. Gud tåler ikke synd. Vi vil at du skal gi henne en rettferdig straff!"

Utsendt fra Gud? Som om ikke steining var ille nok. Hun hadde hørt nok om Israels Gud til å skjønne at han ikke var noe for henne. Han var tross alt den største dommeren av dem alle. Nå skulle hun stå ansikt til ansikt med hans utsending.

Mannen, som tydeligvis het Jesus, rettet seg litt opp. Hun fikk et glimt av et overraskende rolig og vennlig ansikt. Men øynene hans glimtet av en strenghet som fikk henne til å skjelve. Så sa han rolig: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!" Han bøyde seg ned og fortsatte å skrive.

Det blir helt stille. Hun lukker øynene og stålsetter seg for slaget som skal komme. Ingenting skjer. Hun ser opp igjen. To av de eldste mennene slipper steinene sine og går. En av de andre sukker dypt, kaster et blikk mot henne, og snur seg han også. Til slutt er alle borte. Hun er alene igjen med Jesus og en haug med steiner. Det er bare han som skal utøve straffen. På en måte er det enda mer skremmende.

Jesus ser opp. "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" Hun nøler med å svare. Gjør han narr av henne? Men han ser oppriktig ut. "Ingen, herre!", svarer hun forsiktig. Jesus ser henne inn i øynene. Aldri har noen mann sett på henne med en slik omsorg før. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Hun klarer ikke å tro det hun hører. Istedet for dom og dødsstraff fikk hun vennlighet og en ny start. Det var for godt til å være sant! Denne Jesus, som var utsendt fra Gud, viste henne en nåde som hun så alt for godt visste at hun ikke fortjente.

Etter denne dagen søkte hun ikke lenger sin verdi i oppmerksomhet fra menn. Hun hadde møtt en som elsket henne, selv om han kjente hennes svakheter bedre enn noen. En som kalte henne vakker, og som virkelig mente det, fordi han hadde skapt henne. En som aldri sviktet eller forandret seg, men som var ved hennes side gjennom alt hun møtte i livet. En som elsket henne så høyt at han ofret livet sitt for at hun skulle få leve.

Les historien om denne kvinnens møte med Jesus, slik den står skrevet i Johannes evangelium, kapittel 8, fra vers 1.

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
(Rom.8,1)

Påsken: Grunnen til at jeg er kristen

Det er påske. En høytid som faktisk har gitt meg skrivekløen tilbake. Etter en litt for lang pause fra bloggingen, ble jeg mint om en historie som jeg må dele. Historien om røveren på korset. En av mine favoritthistorier fra bibelen. Egentlig kan jeg si det er historien om meg selv, om hvorfor jeg kan kalle meg en kristen. Hele forskjellen på kristne og andre mennesker fortelles nettopp her. Det kan hende den overrasker deg.

Handlingen finner sted på Golgata. Jesus, Guds Sønn, har fått datidens strengeste straff; korsfestelse. På hver sin side av ham henger to lovbrytere. To kriminelle, som har gjort noe så alvorlig at de blir straffet med døden. Vi kan lese hvordan samtalen mellom disse foregikk i Lukas' evangelium 23, 39- 43:

"En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!
Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke en gang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.
Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!"

I påsken minnes vi en av tidenes mest omdiskuterte personer. Jesus fra Nasaret, som påstod å være Guds Sønn. Nettopp derfor ble han dømt for blasfemi. Akkurat som i dag, var det stor uenighet om hvem man trodde Jesus egentlig var. Vi ser at disse to røverne også uttrykker ulike syn på mannen som henger mellom dem. Den ene gjør narr av ham, poengterer det opplagte: Hvis Jesus virkelig var Guds Sønn, kunne han jo reddet seg ut av denne situasjonen. At Guds Sønn skulle ende sin tid på jorden på et kors, virket totalt ulogisk på en mann som hadde sett nok av livets tøffere sider. Hvis Gud finnes vil han i hvert fall ikke ha noe med Ham å gjøre.

Den andre røveren viser en helt annen holdning til Jesus. Han har på en eller annen måte fått en forståelse av  hvem denne mannen egentlig er. I sitt forsvar av Jesus lager han en parallell mellom respekten for Han og respekten for Gud (v.40). Han forstår at Jesus er mer enn et vanlig menneske, til og med det eneste mennesket som ikke har gjort noe galt (v.41). Når vi møter Jesus, møter vi Gud selv.

Men hva kan en dødsdømt forbryter gjøre i møte med Guds Sønn? Et liv i kriminalitet går mot slutten. Håpet om forbedring og en ny start har forlengst ebbet ut. Det eneste han har å se fram til er døden. Han vet hvor han har fortjent å havne etter det. Likevel drister han seg til å be Jesus om en siste tjeneste: At Han kan huske på ham når Han kommer til sitt rike.

Jesus kunne ha svart på mange ulike måter. Han kunne nektet å ofre denne simple forbryteren en tanke. Han kunne sagt: "Tja... Hadde du enda hatt noen år igjen på jorda, slik at du kunne gjort nytte for deg... Men nå er det for sent." Eller Han kunne rett og slett latt være å svare i det hele tatt. Hans gjerning på jorda var snart over, straffen for menneskehetens skyld var snart sonet. Hvorfor bry seg med henvendelser fra forbrytere?

Svaret fra Jesus overgår alle forhåpninger: "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!" (v.43). På slutten av et hardt og lovløst liv fikk altså denne røveren inngang til Guds himmel.

Vår menneskelige logikk stopper nettopp her. Forestillingen om en himmel for de gode og et helvete for de onde, blir ødelagt. Hvor ble det da av den rettferdige Gud?

Vi må tilbake til selve grunnen til at Jesus hang på korset: "For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt." (Matt. 18, 11). Hvis himmelen var for mennesker som klarte å leve et godt liv, ville ikke Jesu død gitt noen som helst mening. Dessuten ville det blitt en tom himmel... Bibelen sier klart og tydelig at ingen av oss klarer å leve et liv som er godt nok for Gud (Rom.3,23). Ingen av oss fortjener en plass i himmelen, der alt bare skal være godt.

På den måten er vi alle som dødsdømte forbrytere. Forskjellen på kristne og andre mennesker ligger altså ikke i hvordan vi mestrer livene våre. Forskjellen er representert i de to røverne som hang på hver sin side av Jesus. Den ene avskriver Jesus og nekter å ha noe med Ham å gjøre. Den andre kommer til Jesus som en synder som ser sitt eneste håp.

Historien om røveren på korset minner meg på hvorfor jeg er kristen. Som menneske er det naturlig for meg å tenke at jeg skal gjøre meg fortjent til det gode jeg får. Jesus har gitt meg alt, så det minste jeg kan gjøre er å prøve å betale Ham tilbake. Gang på gang blir jeg skuffet over mine feil, og min egen utilstrekkelighet i møte med livets utfordringer. Da er det fantastisk å lese denne historien på nytt. Røveren på korset hadde på ingen måte fortjent sin plass i himmelen. Han hadde heller ingen mulighet til å rette opp sine feiltrinn, eller gjøre noe til gjengjeld for Jesus. Nåden kommer helt ubetinget, som en gave.

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." (Ef. 2, 8).

En gave kan man velge om man vil ta imot eller avslå. Hvem av disse to røverne velger du å være?

"Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange tollere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler.
Da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter deres mester sammen med syndere og tollere?
Men da Jesus hørte det, sa han: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.
Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere." (Matt.9, 10- 13)