En utstrakt hånd

Hun går sakte nedover veien. Smertene i kroppen tillater henne bare å gå noen små skjelvende skritt om gangen. En stokk for å støtte seg på. Som om hun er en gammel kvinne. Egentlig skulle dette vært hennes beste alder. En periode av livet fylt med barnelatter, en trygg ektemann og hardt arbeid. Hun har ingen av delene. Barn kan hun ikke få, og dermed er hun heller ikke særlig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Hardt arbeid er umulig med en så dårlig helse.

Det er tolv år siden marerittet begynte. Blødningene som aldri tok slutt. Skammen. Vennene som trakk seg unna. Folk som snakket. Medlidenhet som etter hvert ble til vemmelse og frykt. Hun var, i følge Moseloven, en uren kvinne. En hver som rørte henne måtte rense seg etterpå. Hun kunne ikke sette seg ned på offentlige steder, fordi alt hun satte seg på ble urent. Det var ikke rart at folk holdt avstand.

Familien hadde hatt tålmodighet med henne i begynnelsen. Moren sa det var vanlig at syklusen brukte tid på å stabilisere seg. De ventet med å si noe til faren, som var hakket mer religiøs, av frykt for reaksjonen hans. Etter noen måneder ble det vanskeligere å skjule det. Blødningene avtok ikke, de kom bare stadig oftere. Moren fortvilet. De måtte ta henne med til lege.

Hun kom aldri til å glemme farens blikk. Et blikk fylt med smerten av at hans eneste datter førte skam over familien. Han sa det ikke var hennes feil. Men hun leste anklagen i de rynkende øyenbrynene hans. Kjeven som strammet seg. Det uuttalte spørsmålet: «Hvilken synd har du gjort for å bli straffet slik?» Hun spurte seg selv om det samme.

Legebesøket var lite til hjelp. Farens venn var omtrent like religiøs som ham selv; en spedbygd jødisk mann, men spiss hake og stikkende øyne. Han undersøkte henne grundig, men med tydelig misnøye. Hun ble, om mulig, enda mer skamfull over kroppen sin. Når han var ferdig sukket han tungt, og satte det stikkende blikket først på foreldrene og deretter over på henne: «Det er ikke mye jeg kan gjøre. Dere må selv avgjøre hvordan dere kan bøte på skaden». Hun visste hva han mente. Det var tydelig hennes egen feil at hun hadde blitt uren. Renselsesritualer og offer til presten var eneste mulige behandling, i tillegg til at hun måtte «leve uklanderlig» fra nå av.

Familien ble aldri den samme etter dette legebesøket. Brødrene nektet å ha noe med henne å gjøre. Faren sendte henne bryskt fra den ene legen til den andre. De ulike behandlingene var smertefulle, både fysisk og følelsesmessig. Ingen kunne hjelpe henne. Hun ble bare dårligere og mer deprimert. Moren tvang henne til å vaske klærne sine hver dag, separat fra de andres på grunn av smitten. Kjærtegnene og de milde oppmuntringene, som hun tidligere overøste datteren med, avtok gradvis helt til de svant hen. Hun var en byrde og hun visste det. Egentlig ville hun flytte. Men alle verdiene hennes ble brukt på legebesøk. Uten mann eller evne til å arbeide hadde hun ikke mulighet til å klare seg selv.

Hun begynte å holde seg innendørs. Folk unngikk henne uansett. Familien dro på arrangementer uten henne. Hun kunne ikke vise seg i synagogen. En hver religiøs begivenhet ble feiret uten henne. Familien fortsatte å bringe offer for hennes synder, men etter noen år var hun overbevist om at det var forgjeves: Hun var utilgivelig.

Dette er første dagen på flere år at hun beveger seg utenfor familiens eiendom. Hun kan ikke huske sist hun gikk rundt i bygda. Folk skuler mot henne. Hvisker. Trekker seg tilbake. Men hun ser dem bare som i en tåke. Akkurat nå er det bare én tanke som står i hodet hennes: hun må finne ham!

Det virker som hun har gått i en evighet, men ikke beveget seg mer enn noen meter. Hun tørker svetten av pannen og er redd for at hun skal blø gjennom kledet hun har under skjørtet. Da skimter hun en folkemengde lenger framme. Ryktet stemte. Et glimt av håp. Hun griper hardt om stokken og setter opp farten.

Han er selvfølgelig grunnen til alt oppstyret. Det er umulig å se ham gjennom vrimmelen av mennesker. Men hun kjenner en viljestyrke hun ikke visste at hun hadde. Det er som om en magnet drar henne mot denne mannen. Den lille, spede kroppen hennes kommer til nytte. Hun smyger seg gjennom køen. Noen legger ikke merke til henne i det hele tatt. Andre rynker på nesen og roper «uren!». En som henne er ikke velkommen her. Men folk er for opptatte til å gjøre noe med det.

På en eller annen måte klarer hun å nå helt fram til Jesus. Disiplene prøver å skjerme ham for folkemengden som presser på, men de klarer det bare delvis. Folk trenger seg på fra alle kanter, for kanskje å få se ett av hans berømte under, eller få helbredelse fra plager.

Hun hadde hørt folk diskutere hvem han var. En profet, en blasfemiker, en magiker, eller bare en helt betydningsløs mann. Hun var likevel overbevist om at det han selv sa var sant: Han var Guds Sønn. Ingen kunne vel gjøre og si slikt som han, om det ikke var Gud selv som virket. Hun hadde ikke mer å komme til Gud med. Haugen med oppbrukte sjanser var for stor. Likevel var det noe med denne Jesus som gav henne fornyet tro. Hun var sikker på at hun kom til å bli frisk hvis hun fikk røre ved ham, i det minste bare ved klærne hans.

Anledningen kommer. Hun strekker hånden ut mot Jesus. Den siste sjansen. Fingertuppene berører kappen hans så vidt, før skubbende albuer presser henne vekk. Virkningen er likevel umiddelbar: Hun har alltid tenkt at lyset bare kan oppfattes med øynene. Nå kjenner hun det strømme gjennom hele kroppen. Det stråler gjennom alle de mørke tomrommene i hjertet hennes. Smertene forsvinner. Hun merker hvordan blødningen stopper. Hun føler seg ren igjen. Overveldende gledestårer strømmer nedover kinnene hennes. Hun løfter blikket. Først nå merker hun at folkemengden har stoppet.

Jesus har snudd seg og skuer bakover mot folkemengden. «Hvem var det som rørte ved klærne mine?» Hun rykker til i engstelse. Kan det være henne han mener? Men så kommer hun på hvor mange mennesker som har skubbet borti ham de siste minuttene, og lar skuldrene senke seg igjen. Disiplene hans ser også forvirret ut: «Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg?» De smiler overbærende til ham. Men Jesus bare fortsetter å granske mengden med øynene.

Hun innser med skrekk at det likevel må være henne han ser etter. Hun hadde med vitende og vilje strukket hånden ut mot ham for å bli helbredet. Hvis han var Guds Sønn så visste han hvem hun var. Han visste om hennes urenhet og at hun ikke fortjente helbredelse.

Skjelvende av redsel kaster hun seg ned for Jesu føtter. Stotrende innrømmer hun hva hun har gjort. Av en eller annen grunn forteller hun ham hele sannheten: om hvor lenge hun har vært syk, om skammen, om ensomheten og om hvor syndig hun må være for å ha blitt straffet slik. Folkemengden presser utålmodig på mens hun forteller. Disiplene blir stresset og prøver å avbryte, men Jesus står helt stille og lytter. Det er som om det bare er de to i hele verden.

Når hun er ferdig med å fortelle historien sin, løfter hun prøvende blikket for å se Jesu reaksjon. Han smiler. Hun kan ikke huske sist noen har smilt til henne. Stemmen hans er som balsam for sjelen hennes: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!»

Datter. Hun har ikke følt seg som datter i sin egen familie på 12 år. Nå ble hun kalt datter av Gud selv! Og han sa at hun var frelst. Reddet. Fri fra dommen. Hun skjønner at det var Jesus selv som frigav henne. Gleden er nesten for stor til at hun alene kan bære den i seg.

Hun gjorde som han sa: Etter å ha presset fram et gråtkvalt «takk», gikk hun hjem med en ekte fred i hjertet. Hun kom aldri mer til å være plaget med blødninger. Fra den dagen var hun Guds datter. Hun var ren. Alt på grunn av en utstrakt hånd mot Jesus.

(Denne fortellingen er inspirert og skrevet ut fra historien i Markus evangelium, Kapittel 5 og vers 25- 34)