lørdag 18. mars 2017

Tenåring


Våkner. Klump i magen.
Glad ingen ser.

Går på badet. Møter speilet.
Vil ikke se.

Ute på gata. Blikket i bakken.
Føler alle ser.

På skolen. Øynene i ryggen.
Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut?

Lunsjpause. Alene ved bordet.
Ingen ser.

Skulker timen. Muntlig framlegg.
Vil ikke at alle skal se.

Kommer hjem. Pappas øyne på skjermen.
Se meg! Se meg! Se meg!

torsdag 9. mars 2017

Jeg er egentlig imot abort, men...

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom man bare er femten år og uegnet til å få barn"

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom barnet har downs syndrom eller en annen funksjonshemming"

"Jeg er for selvbestemt abort, men jeg synes det er helt galt å fjerne en av to tvillinger i mors liv, - Da går det for langt!"

Jeg har hørt og lest mange lignende argumenter opp gjennom årene. Mange er enig i at abort i seg selv er galt, men de argumenterer med at situasjonen rundt graviditeten kan rettferdiggjøre det. Andre er generelt for selvbestemt abort, men mot fosterreduksjon (å fjerne et eller flere foster når man er gravid med tvillinger eller flerlinger).

Argumentene kan høres fornuftige ut. Mange av de situasjonene som beskrives er vanskelige, og man kan lett forstå at det å få barn vil bli en stor belastning. Men er det situasjonen som avgjør om abort er rett eller galt?

Bilderesultat for pregnant


Hvorfor er abort i så fall "vanligvis galt"? Jeg tror de fleste tenker på livet som er unnfanget i magen. Det lille hjertet som har begynt å slå. Babyen som vokser og utvikler seg for hver dag som går. Kun tid som skiller den fra å være et fullvoksent menneske. Å ta abort vil være å ta dette livet. Å ta liv kalles å drepe.

Å kalle abort for drap er ikke "politisk korrekt" i dag. For man må jo tenke på alle de vanskelige  situasjonene kvinnene befinner seg i. Disse situasjonene må virkelig tas på alvor, men det blir likevel en annen sak. Enten er abort å ta liv, og da er det galt uansett situasjon, eller så må man vel mene at et foster ikke har noen verdi? (I forrige blogginnlegg skrev jeg mer om nettopp dette: Når får livet verdi?)

Hva hvis fosteret har downs syndrom? Hvilket liv hadde det barnet fått uansett?

Hvem er vi til å avgjøre hva som er et verdifullt og verdig liv? Er personer med funksjonshemminger dømt til et liv som ulykkelige?

Jeg har fått æren av å kjenne to flotte menn med downs syndrom. Jeg  tror jeg kan si de er blant de lykkeligste menneskene jeg har møtt. Den ene bor i egen leilighet, har en jobb han elsker, spiller i band og trener. Han strør rundt seg med komplimenter og gode ord til alle han møter. En livsnyter som sprer glede.

 Den andre ble bare 21 år gammel. Han var høyt elsket av både familie, venner og lokalsamfunn. Han kjempet mot kreften til det siste. Fordi han elsket livet, og han ønsket å leve det videre. Alle var takknemlige for å ha kjent ham den tiden han levde, og han var takknemlig for hver dag han fikk. Hvem er vi til å avgjøre at slike flotte mennesker ikke engang skal fødes til verden?

Bilderesultat for down syndrome

Hvordan kan man være generelt for abort, men mot fosterreduksjon?

Mange har reagert sterkt på debatten om fosterreduksjon. Tanken på at man skal velge bort et av to barn, er for mange svært problematisk. Hvem skal man velge? Og når skal man fortelle den resterende tvillingen at han/hun egentlig hadde en bror eller søster? Skal foreldrenes kapasitet, ønsker eller sosiale status være grunn nok for å fjerne et av barna?

Hva er egentlig forskjellen på å fjerne en av to, to av tre, eller en av en? Er et tvillingfoster mer verdt enn andre foster?

Jeg tror debatten om fosterreduksjon kan være med på å sette abortsaken i et klarere lys. Ved at ett barn får leve opp, mens det andre fjernes, blir det så tydelig hva abort egentlig er: du fjerner et liv som var ment for å vokse opp. Det blir en tom plass i søskenflokken, i familien, i samfunnet. Et liv, med alle forutsetninger for å bli et unikt menneske som deg og meg, blir fratatt muligheten til å fødes til verden.

torsdag 19. januar 2017

Når får livet verdi?

Det er et spørsmål som har svirret mye i hodet mitt de siste par årene. Jeg har visst at jeg en gang kom til å blogge om det, men jeg har vegret meg litt for å ta det opp. Spørsmålet vil nok få mange ulike svar dersom du spør folk på gata. Diskusjonen rundt dette spørsmålet er blant de aller mest betente og sårbare. Når får livet verdi? Hva er det som gjør at et menneskeliv er verdt å redde?

Jeg kan også rette spørsmålet mot meg selv: Hva er det som gir meg verdi? Er det antall personer som er glad i meg? Eller at foreldrene mine ønsket meg? Ofte er det relasjonene i livet som er med på å gi oss et godt selvbilde, en bekreftelse på at vi er verdifulle. Men hva hvis situasjonen var motsatt? Hvis jeg ikke var elsket eller ønsket av et eneste menneske, ville jeg likevel hatt en verdi?

Akkurat nå bærer jeg på et lite barn i magen. Vår første datter. Den jenta er allerede høyt elsket av foreldrene sine. Og skulle det vise seg at ultralyden tok feil, at "hun" er en "han", så vil barnet være akkurat like verdifullt for oss. Hun er ønsket og velkommen, og det var hun allerede før jeg så den positive graviditetstesten. En verdifull skatt helt fra unnfangelsen. Vi kjenner på lykken over å skulle bli foreldrene hennes og samtidig en lammende frykt med tanken på å miste henne.


                                      (Vårt første bilde av henne. Ikke akkurat 3D)

 Men hva om det var motsatt? Hva om det å bli gravid var det verste som kunne skjedd meg på dette tidspunktet i livet? Hva om barnefaren var en drittsekk, hva om jeg ikke følte meg klar for å bli mor? Ville verdien til barnet vårt vært mindre?

Jeg er nå i uke 23 av graviditeten min. Langt forbi uke 12, som er den norske "grensen" for selvbestemt abort (men du kan fortsatt søke om abort senere i graviditeten). Når startet babyen min å bli verdifullt som menneske? I følge norsk lov kan det se ut til at starten på menneskets verdi går rundt uke 12 av svangerskapet. Før denne grensen er det etisk korrekt å ta livet av babyen, etterpå blir det mer problematisk (men fortsatt ikke umulig. Så da går vel den reelle grensen litt lengre).

En mor som ønsker sitt barn vil bli knust over å miste det, enten det skjer før eller etter uke 12. En mor som ikke ønsker barnet sitt kan selv velge å ta livet av det før "grensen" er nådd. Vil det si at barnet som er ønsket er mer verdifullt enn det som ikke er ønsket? Eller har ingen av dem en reell verdi før svangerskapet har passert et visst antall uker?

For noen år siden spurte jeg en 9.klasse spørsmålet "når starter et menneskeliv?". Svarene var mange: "Når man blir født... Eller, nei, kanskje før det...". "Når hjertet begynner å slå". "Når man kan se at det er et menneske". Det var tydelig at de aldri hadde fått dette spørsmålet før. Det var også tydelig at de ikke visste når et fosters hjerte begynner å slå (uke 5), eller når man kan se at det er noe annet enn en "celleklump"(i uke 9-10 er det hvert fall ingen tvil).

Jeg vil påstå at samtlige av mine lesere er enige om at det er svært galt å ta livet av en nyfødt baby. Hva er det som mangler for at et friskt befruktet egg skal bli til en nyfødt baby, et barn og etterhvert en voksen? De fleste kjenner til hvordan dette foregår. Det eneste som mangler er tid. Informasjonen er allerede på plass, til og med hvilket kjønn det skal bli.

Norsk lov sier sitt. Men når mener du livet får verdi? Hvis du ikke har et svar, bør du heller ikke ta stilling til abortloven.

(Jeg har enda mer på hjertet når det gjelder dette temaet, både om fosterreduksjon, abort av fostre med downs syndrom m.m.. Dette innlegget ble mer enn langt nok, så det kan hende jeg skriver ned flere tanker etter hvert).

søndag 1. januar 2017

En ny start uten fortid

Et helt nytt år ligger rett rundt hjørnet. Vi feirer det gjerne med god mat og raketter, mens vi minnes det som har vært og drømmer om det som ligger foran. Mange oppsummerer 2016 i julekort eller status på facebook. Kontrastene blir ekstra tydelige: Noen kan glede seg over bryllup, familieforøkelse eller eksotiske reiser. Andre kan fortelle om store bragder innen idrett eller arbeidsliv. Det er likevel ikke alle som kan se tilbake på 2016 med glede. Drømmer har blitt knust, personer har gått bort, nederlagene har vært mange.

Nyttårsaften har noe magisk ved seg. Et nytt år gir håp om en ny start. For noen kan det å «starte på nytt» handle om å forbedre seg. Nyttårsforsettene er gjerne store og idealistiske. 2017 er året der alt skal bli bedre. Du skal endelig kvitte deg med de ekstra kiloene, få bedre karakterer eller bli flinkere til å lese i Bibelen. Denne dagen bærer med seg en ekstra motivasjon, og den kan sikkert brukes til mye positivt. Jeg elsker nye begynnelser, men ikke på grunn av forbedringspotensialet som ligger der. Jeg elsker når personer får sjansen til å starte på nytt. Når en tenåring endelig kan legge tiden med mobbing bak seg og finner seg til rette i et nytt miljø. Eller når en person opplever velsignelser etter en tid med mye lidelse. Jeg har noen personer jeg spesielt ønsker et godt nytt år med en ny start. Du kjenner sikkert flere du også.

Man kan skrive mange flotte ord på terskelen til et nytt år. Likevel vet ingen av oss hva som kommer. Ingen har noen garanti for at det nye året skal bli bedre enn det forrige. En viss innsats kan vi legge i vår egen lykke, men mye av det som rammer oss i livet er helt utenfor vår kontroll. Det er ikke alltid vår egen innsats lykkes heller. Mange nyttårsforsett brytes i løpet av januar.

Mitt forhold til Gud handler i svært stor grad om det å få en ny start. Jeg må ha nye begynnelser i kristenlivet hele tiden. Kanskje 2017 skal være året der jeg virkelig får orden på daglig bønn og bibellesning. Kanskje jeg kan bli mer frimodig når jeg snakker med mennesker om Jesus. Kanskje kan jeg klare å slutte med baksnakking. Det kan være flott med slike nyttårsforsett. Gode vaner må ofte etableres gjennom disiplin, enten det gjelder trening eller bønn. Likevel er det ikke dette jeg forbinder med det å starte på nytt med Gud.

Den nye starten med Gud handler ikke om min egen forbedring. Den nye starten kommer fra Jesus, - han som er grunnen til at vi feirer jul. Jesus ble ikke født i en krybbe i Betlehem for å bli en klok mann som sa mye fint. Hensikten hans var mye større: Han kom for å gi oss mennesker en ny begynnelse og et nytt liv. Da Jesus døde på korset døde han for alt det gale du har gjort, for alle dine nederlag. Du skal få legge hele din fortid på ham: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes.1,18).

Vi har alle ulike erfaringer fra 2016, på godt og vondt. Felles for oss alle er behovet for tilgivelse. Vi trenger tilgivelse fra mennesker vi har såret. Og først og fremst trenger vi tilgivelse fra Den Hellige Gud, han som ikke tåler synd. Når jeg kommer til Jesus med mitt liv blir alle mine synder slettet ut. Som en forkynner en gang sa det: «Jeg har ingen fortid!». Med Jesus får jeg en ny start som oppfyller alle mine behov. Mitt forbedringspotensiale er oppfylt hos ham. Denne gaven tilbys deg også, helt gratis.

Jeg vet ikke hvordan ditt år har vært, og jeg kan heller ikke garantere at det kommende året blir bedre. Men med Jesus kan du få en ny begynnelse, - en begynnelse uten fortid, men med en evig framtid sammen med ham.


«Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil. 3, 13b-14).

(Først publisert i avisen Dagen, 31.12.16)

Godt nyttår!

søndag 20. mars 2016

Min kristne oppvekst

I det siste har media fokusert mye på barns oppvekst i lukkede trossamfunn. Flere personer har stått fram og fortalt om sin vanskelige barndom, preget av tvang, frykt og mishandling. Dette er selvfølgelig helt forferdelig, og jeg synes det er på sin plass at det blir tatt tak i slike situasjoner. Likevel er det ikke bare slike situasjoner som bringes fram i debatten. Det er ikke til å unngå at religiøs oppdragelse generelt blir et tema. Bør foreldre få lov til å oppdra barna sine i sin religion? Har barna godt av å delta i menighetsliv og trosutøvelse før de er 18? Denne uka er det kanskje spesielt den kristne oppdragelsen som har vært i fokus.


Det jeg ønsker med dette innlegget er rett og slett å fortelle min historie. Den er kanskje ikke like dramatisk og spennende som dem vi har fått høre i media i det siste, men nettopp derfor tror jeg den er viktig å fortelle. Vi kan ikke la skrekkeksemplene definere hva som er en kristen oppvekst. Definisjonen "kristen oppvekst" er i seg selv en veldig vid definisjon. Jeg ønsker å utvide innholdet i den definisjonen litt.

Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle skrive om min oppveskt i et kristent miljø. Det er nemlig noe som fort blir et tema når jeg møter nye mennesker. Mange viser en positiv nysgjerrighet, men det kommer også kritiske spørsmål: "Var det mye du ikke fikk lov til når du var liten?" "Måtte du gå i kirka hver søndag?" "Må du bryte kontakten med familien hvis du velger å ikke tro?"

Så, hva er godt med å vokse opp i en kristen familie og et kristent miljø? Kristne vil argumentere med at oppdragelsen er preget av den eneste sannheten. Ikke- kristne vil argumentere mot, ved å si at oppdragelsen er preget av løgn. Jeg vil prøve å argumentere utenfor sannhets- perspektivet, fordi mitt mål (i denne omgang) ikke er å omvende deg, men å vise at det kan være godt å vokse opp i et kristent miljø.

 

Jeg har vokst opp med en storfamilie som er uavhengig av biologiske bånd. Det kristne fellesskapet jeg er en del av består av alle generasjoner. Da jeg var barn, og etterhvert ungdom, hadde jeg flere voksenpersoner i livet mitt som så meg og brydde seg om meg. Jeg kunne komme på møte og bli møtt av voksne som tok meg i handa, så meg i øynene og hilste på meg på voksent vis. Fordi jeg betydde noe. Fordi barna var viktigst.

Som tenåring opplevde jeg at eldre ungdommer tok seg tid til å snakke med meg om hvordan jeg hadde det. Vi diskuterte ikke bare troen vår, men også skole, fritidsaktiviteter, relasjoner, alkohol, kjærlighet, ekteskap og sex. Og jeg fikk lov til å dele mine tanker for et lyttende øre, selv om vi ikke alltid var enige.

I det kristne miljøet fikk jeg lov til å utvikle meg innenfor sang, musikk, tale og ledelse. Jeg fikk være med som leder på leir, der jeg fikk vise omsorg for yngre barn, lede samlinger og planlegge aktiviteter. I dag er jeg overbevist om at alle disse årene med erfaring har gjort meg til en bedre lærer.

Jeg har tidligere skrevet (her) om hvordan det bibelske samlivssynet kan være aktuelt også i dag. De kristne verdiene har lært meg å sette ekteskap og familie høyt. Gjennom leirer og samlinger har jeg vært på utallige seminarer med fokus på trofast kjærlighet. Som jeg også har skrevet om tidligere, har flere av mine ikke- kristne venner uttrykt en lengsel etter et forhold bygd på kristne verdier, fordi de ser at det er godt.

Bilderesultat for marriage 

Så, ble jeg tvunget til å gå i kirka? Nei. Jeg ønsket som oftest å gå på møter, fordi jeg trivdes der og det var noe vi som familie gjorde sammen. Det hendte jeg nektet å være med. Da fikk jeg bli hjemme. Det var heller ikke slik at vi bare tilbrakte tid med andre kristne. Jeg vokste opp i en vanlig nordnorsk bygd, der de fleste hadde et annet livssyn enn min familie. De fleste av vennene mine i bygda var ikke kristne.

Jeg har deltatt i mange samtale- og bibelgrupper opp igjennom årene. Dette er grupper som fungerer som et supplement til møtene (- der du sitter og hører på andre som taler). I bibelgruppene leser man Bibelen sammen og diskuterer betydningen av det man har lest. Da er det lov å være uenig og det er lov å tvile. Flere ganger har det også vært ikke- kristne personer med i gruppene, og de har deltatt ut fra sitt ståsted. Vi diskuterer forresten ikke bare Bibelen, men deler også fra livet og snakker om hvordan vi egentlig har det. Mange av mine ikke- kristne venner misunner meg muligheten til å ha et slikt fellesskap. Å reflektere, argumentere og se sammenhenger er også ferdigheter som kommer godt med i studie-, arbeids- og samfunnsliv.



Samtalene i det kristne fellesskapet har også lært meg å tenke gjennom det jeg tror på og det jeg står for. Det kristne fellesskapet har ikke fungert som noen hjernevask (jada, jeg vet du sikkert tviler på akkurat det). Jeg går stadig flere runder med meg selv når det gjelder tvil og tro. Min kristne oppvekst har lært meg å tenke gjennom mine valg og hva jeg står for.

Fortsatt består min nærmeste vennekrets av en ca 50/50 fordeling av kristne og ikke- kristne personer. Om jeg skulle valgt bort min kristne tro, vet jeg at jeg alltid er velkommen hjem, både til familien og blant mine kristne venner. Man kan tross alt ikke tvinge noen til å tro.

tirsdag 19. januar 2016

Vær ikke bekymret!

Tenk hvor mye tid et menneske bruker på å bekymre seg gjennom et helt liv. Tanker og følelser rundt noe som skal skje i fremtiden, eller noe som har skjedd. Aspekter ved livet man ikke har kontroll over.

Det kan være du kjenner på store bekymringer, for sykdom, død, økonomisk krise, samlivsproblemer osv, eller det kan være mindre bekymringer, som kretser rundt hverdagslige utfordringer. Du kan bekymre deg for en kommende eksamen, eller for en ny utfordring på jobben, for hva andre personer tenker om deg, eller for en stor forandring som skal skje i livet ditt. Bekymring er noe annet enn å være spent eller å ta noe alvorlig. Tar man noe alvorlig vil man kunne yte mer i situasjonen, er man spent kan man kjenne at man lever. Bekymringer, derimot, kan være kvelende og nedbrytende.


Som jeg tidligere har skrevet (her), har jeg til nå vært spart for de største bekymringene. Likevel kan hverdagslige bekymringer kreve mye krefter. Jeg bekymrer meg for andre mennesker og hektiske perioder, for eksamen og master og jobbsøking og flytting og voksenlivet.  Jeg kan til og med bekymre meg på grunnlag av at livet mitt er godt, for "nå må det vel snart skje noe fælt med meg også". Når man slipper slike tanker til, kan bekymringene etter hvert eskalere i de verste scenarioer. Livet er uforutsigbart, og det er mye som er utenfor min kontroll. Noen ganger er den tanken forfriskende, andre ganger skremmende. Er det bare jeg som kan ha det sånn?

Bibelen viser meg en Gud som er klar over alle menneskelige svakheter. Bekymring er en gjenganger, og det kommer tydelig fram at menneskene har bekymret seg til alle tider. Derfor er det ikke uten grunn at Jesus mange ganger må gjenta at vi ikke skal frykte og ikke bekymre oss. 

En av mine favoritt- tekster i Bibelen er kapittel 6 i matteusevangeliet. Den siste delen av kapittelet handler om at vi ikke skal være bekymret. Jesus ber oss om å se på fuglene under himmelen og på liljene på marken; de strever ikke med å sanke, så, høste eller spinne. De bekymrer seg ikke for fremtiden, men lever for hver enkelt dag. Gud gir fuglene mat og kler liljene i den nydeligste prakt. Og han er enda mer glad i deg! Når du stoler på Gud og søker ham (v33), så kan du også stole på at han vil sørge for deg.


For mange kan dette høres naivt ut. Du har kanskje opplevd at dine største bekymringer har blitt til virkelighet. Det å være kristen er slett ikke ensbetydende med å slippe unna det vanskelige i livet. Bibelen er tydelig på at det ofte kan være motsatt; mange mennesker rundt om i verden må lide mye på grunn av sin tro på Jesus. Hvordan kan han da si at vi ikke skal være bekymret?

Jesus kommer med to veldig gode poenger i denne teksten, som er like aktuelle for alle, uansett tro:
Det første handler om hvor nytteløse bekymringene våre er: "Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" (Mat. 6, 27) Jeg kan dø i morgen. Ingen vet hvor lenge de har igjen. Det som er sikkert er at man ikke forlenger livet med å bekymre seg.

En mann i 60- årene fortalte at når han så tilbake på livet sitt, ble det tydelig hvor mye tid han har brukt på å bekymre seg uten grunn. Jeg kan med mine 25 år si det samme; de aller fleste bekymringene viser seg å være helt ubegrunnet. Og i alle tilfeller fører ikke bekymringene til et bedre utfall.

Det andre poenget jeg vil ta fram er det siste verset i kapittelet: "Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage" (Mat. 6, 34). Jesus ser hvor lett vi mennesker kan bruke dagen i dag på å bekymre oss for i morgen. Tenk hvor bortkastet det er å bruke nåtiden på å bekymre seg for fremtiden! Jeg må minne meg på dette budskapet gang på gang. Fuglene og liljene lever i nåtiden. Gud sørger for dem likevel. Og han vil sørge for meg hver eneste dag.


Som kristen møter jeg hverdagens bekymringer som alle andre. Bekymringene vil nok heller ikke bli mindre med årene. Men jeg har en jeg kan gå til med alt; en som har skapt meg og som elsker meg. En Gud som til syvende og sist har kontrollen. Og han elsker meg like mye, uansett hvor mye eller lite jeg presterer i morgen :)

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere" (1. Pet. 5, 7)

Bare prøv! :)


mandag 7. desember 2015

En Gud som overrasker


Desember må være den måneden vi nordmenn er mest opptatt av tradisjoner. Vi skal spise den samme maten som vi alltid har spist, gjøre de samme aktivitetene vi alltid har gjort og se de samme programmene på TV. Tradisjoner gir stemning, forutsigbarhet og trygghet. Vi forventer at julen skal være slik den alltid har vært. For noen av oss er juleevangeliet en selvfølgelig del av feiringen. I det siste har jeg tenkt på om også julens budskap er blitt en selvfølge for meg.


Advent er ventetid. Vi teller ned mot dagen som markerer Jesu fødsel. Før Jesus ble født var det også mange som ventet på ham. Jødene ventet på Messias, den store helten som skulle frelse Israel. Forventningene var store. Mange så nok for seg Messias som en stor jordisk konge som skulle befri landet fra den romerske styresmakten. De trodde de ville skjønne hvem han var når han kom. Men Gud overrasket på en måte som ingen kunne forutsett.

Guds sønn kunne kommet til jorda som en mektig konge, med stor rikdom og i fellesskap med det øverste sosiale – og religiøse laget. I stedet kom han som et lite spedbarn, født i en stall. En konge med et rike av en annen verden. Han foretrakk fellesskap med tollere, prostituerte og syndere framfor religiøse ledere. Da Jesus ble konfrontert med dette, svarte han: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere” (Matt.9, 13b). Mange av jødene avviste ham. Dette kunne ikke være den Messias de ventet på, for han brøt så totalt med det de hadde forventet av ham. Jesus seiret ikke ved krigføring eller politisk makt. Hans seier gikk gjennom døden på korset, for dine og mine synder. Da han stod opp igjen fra de døde hadde mange allerede snudd ryggen til. Verdens største under foregikk foran øynene på dem, men de ville ikke se det.

Midt i adventens forutsigbare tradisjoner må jeg stoppe opp og tenke på hvor overraskende julens budskap egentlig er. Jeg har hørt det mange ganger før. Juleevangeliet er på en måte blitt like forutsigbart som pinnekjøtt på julaften; ”Selvfølgelig ble Guds sønn født i en stall og lagt i en krybbe. Selvfølgelig kom han ikke for å kalle rettferdige mennesker, men for å kalle syndere. Selvfølgelig ofret han seg for meg på korset.” Jeg må stoppe opp og minne meg selv på at evangeliet er langt fra selvfølgelig. Gud er rettferdig. Han kunne dømt meg til evig fortapelse. I stedet sonet han straffen selv. Kristendommen kunne vært som andre religioner, der menneskene må prøve å klatre veien opp til Gud gjennom gode gjerninger. I stedet kom Gud ned til oss, som et lite barn i en stall. Dommeren selv tok på seg straffen jeg skulle hatt. I troen på Jesus står jeg helt skyldfri på dommens dag. Helt skyldfri, helt ufortjent.


Da Gud sendte Jesus til verden, viste han oss hvem han er. Og best av alt, han viste oss sin grensesprengende, ubetingede kjærlighet: ”Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1. Joh. 4, 9- 10).

Jeg ber om at jeg ikke må bli så forblindet av julens tradisjoner at jeg tar verdens største under som en selvfølge.


(Opprinnelig publisert i avisen Dagen, 05.12.15)