På utrygg avstand fra lidelsen

Det er rart hvordan tankene mine kan begynne å vandre under en flyreise. Denne gangen handlet de om et vanskelig tema som jeg egentlig vet minimalt om, nemlig lidelse. Jeg skrev tankene ned, egentlig bare for å sortere dem for min egen del. Tenkte jeg ikke skulle publisere dem, siden jeg ikke har erfart det emnet jeg skriver om. Samtidig kan det være flere som meg, flere uerfarne som kan trenge den påminnelsen jeg selv fikk på flyet til Stavanger forrige uke. Det at man ikke har erfart noe, vil ikke dermed si at man ikke skal forholde seg til det.

Mye av utgangspunktet for mine tanker ligger i at jeg nettopp har lest Jostein Sandsmarks bok "Pass på liten og på stor", som han skrev til sin 13 år gamle datter Sara etter hennes død i januar i år. Kjenner meg igjen i den type lykke man bare kan finne i en familie som elsker hverandre. Samtidig stiller jeg meg - fullstendig uerfaren, skrekkslagen og naiv - utenfor vinduene inn til smerten det er å miste en datter og en lillesøster. Jostein Sandsmark klarer det kunststykket det er å skape slike vinduer mens han skriver.

Jeg leser, selv om det gjør vondt, om andre menneskers lidelse. Hvorfor? Kanskje for å forstå litt mer av det uforståelige. Kanskje for å forberede meg selv.

- For jeg er egentlig ikke berettiget til å snakke om lidelse, jeg som aldri virkelig har kjent den. Lidelsen er en nyhetssending. En facebookstatus. En venns tårer. Minner fra en mormor. Bilder av en bestefar. Små arr i hjertet etter sårede følelser. Boka jeg leser. Livene til mennesker jeg er glad i.

Lidelsen er febrilske tanker om hvordan man kan lindre og trøste. Samtidig som man lurer på hvordan man selv kan slippe unna. Hvordan man kan unngå det uungåelige.

Lidelsen er som en kjendis. Jeg vet hvem han er, hva han heter og hvordan han ser ut. Jeg vet hvilket språk han snakker og kan ane hvilken virkning han kan ha på folk. Men jeg har aldri møtt ham. Jeg kjenner ham ikke.

Men en eller annen gang vil han finne meg. Jeg slipper ikke unna. Med mindre det er jeg som skal forlate denne verden før mine nærmeste. Kanskje vil flyet der jeg nå sitter (seterad 13) mens jeg skriver, styrte på vei til Stavanger. Så vil jeg raskt, og kanskje uten smerte, klare å lure meg unna den uforutsigbare (og samtidig alt for forutsigbare) ingrediensen i livet: å lide.

I en eller annen form. Til en eller annen tid. Lidelsen kommer.

Jeg kan få tvangstanker som befaler meg til å ikke snakke om mitt velsignede liv, spart for den verste smerten. Tankene sier at lidelsen vil høre meg snakke, at han vil tro jeg savner hans nærvær. Men jeg ønsker å skrive om den likevel. Fordi jeg vet det ikke er noe jeg kan si for å stoppe livets gang.
- Ikke det at jeg er fryktløs. Nei, jeg kan mange ganger kjenne på angst over å ikke vite. Jeg vet ikke hva neste øyeblikk bringer med seg av ulykke eller velsignelse.

Så hvordan kan jeg forholde meg til denne brutale tilstedeværelsen i livet? En skygge av noe som følger etter meg, uten at jeg vet hvor lenge det er til den tar meg igjen.

Angst for det som kan ramme meg. Kanskje er angsten for det som kan ramme mine nærmeste enda større. Selv om jeg vet at det som rammer meg likevel vil ramme dem også.

Jeg kan psyke meg ned. Slutte å glede meg over alt og alle jeg elsker i livet mitt. Slutte å drømme om en fremtid som kanskje aldri kommer. Jeg kan bli en kvinne som ikke setter pris på livet, av frykt for å miste det. En kvinne som nekter å leve lykkelig alle sine dager, i tilfelle "alle" ikke blir så mange som hun håper.

Jeg snakket med en venninne som kjenner lidelsen bedre enn de fleste. Lidelsen kom på besøk helt uventet, uten så mye som å ringe på først. Brått. Brutalt. Livsforandrende. Venninnen min sa noe jeg alltid vil huske: hun er glad for at hun levde i takknemlighet og glede over livet og sine nærmeste før lidelsen kom. Å bekymre seg ville ikke utsatt det uungåelige og forferdelige. Det ville heller bare fått henne til å angre på at hun ikke satte pris på det lykkelige livet før det ble totalt forandret.

Jeg vet ikke hvordan det er å gå gjennom ild og vann og likevel stå oppreist etterpå. Jeg vet ikke hvordan det er å møte den svarteste lidelsen og likevel klare å leve videre. Men jeg vet hva jeg kan gjøre for menneskene rundt meg i dag.

Ekteparet Sandsmark har startet en folkeaksjon som heter "Skynd deg å elske!" (Bli medlem av gruppa med samme navn på facebook). Den handler om at vi må forte oss å vise kjærlighet og omsorg mot hverandre før det er for sent. Jostein Sandsmark siterer Saras tante i begravelsen: "Man kan aldri elske noen for høyt!". Si "jeg er glad i deg", heller en gang for mye enn en gang for lite. Si det med ord, med en klem, med et lyttende øre eller en hjelpende hånd.

Hvis noe skal skje meg uten at jeg får tatt farvel med mine nærmeste, vil jeg de skal vite at jeg har gledet meg over livet. I mine 24 år tror jeg helt sikkert at jeg har opplevd mer kjærlighet, glede og godhet enn mange på denne jorda får gjennom et langt liv. Jeg vil fortsette å glede meg over hver dag, hver minste lille gave Gud gir meg, hver eneste verdifulle person han sender meg. Jeg vil gi og motta kjærlighet mens jeg kan, - og kanskje kan jeg, på tross av min åpenlyse manglende erfaring, klare å bruke mitt overskudd til å lindre andres lidelse. - Mens jeg håper og tror at noen vil være der for meg når det en gang blir min tur.

Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! (Rom.12,15)

Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal.6,2)

Elsk hverandre inderlig av hjertet! (1.Pet. 1,22b)

En fars betydning for oss jenter

Det er farsdag. En dag man gjerne forbinder med kake, gaver og hjemmelagde kort, eller (den mer moderne versjonen) søt status på facebook med rosende ord og et nostalgisk bilde, - alt til ære for pappa. For mange er denne dagen en etterlengtet mulighet til å si takk til en far som som alltid har stilt opp. For andre kan dagen være en sorgfull påminnelse om en far som har gått bort. - Og dessverre: Noen opplever farsdagen som falsk, fordi de ikke føler de har så mye å takke faren sin for. Kanskje tvert imot.

Jeg skriver dette innlegget dedikert til min fantastiske pappa (Jada, jeg vet det er obligatorisk å bruke slike adjektiv på farsdagen, men i dag skal jeg til og med begrunne det godt). Kanskje kan det også være en tankevekker for andre (eventuelt kommende) fedre med døtre?

Mine blogginnlegg er ofte inspirert av samtaler jeg har hatt med folk. Denne gangen får farsdagen meg til å tenke på en samtale jeg hadde med noen unge kvinner for en stund siden. Vi snakket om forholdet vi har til fedrene våre. Samtalen lærte meg noe om den viktige rollen en far kan spille for datterens selvbilde. Det viste seg nemlig at vi hadde hatt ganske ulike forhold til fedrene våre i oppveksten. Ikke så store kontraster som dem jeg nevnte innledningsvis. Nei, alle hadde vi hatt en relativt "normal" oppvekst etter norsk standard, og alle vil nok ha mye å takke fedrene sine for på farsdagen. Likevel var det et viktig behov noen av fedrene hadde "glemt" å fylle hos sine døtre: Behovet for mannlig bekreftelse.

Når det er snakk om god barneoppdragelse blir det ofte lagt vekt på at gutter trenger mannlige forbilder (far), mens jenter trenger kvinnelige forbilder (mor). Det er nok også enklere for fedre å forholde seg til sine sønner; de har kanskje like interesser og snakker "samme språk". Døtre er full av "kvinnelig kompleksitet" og blir derfor ofte forvirrende å forholde seg til. Det er lettere å la moren ta seg av jentenes følelsesmessige behov.

Det er nok veldig mye sant i dette. Enkelte saker er rett og slett best å ta opp med mamma. Men man må ikke glemme det faktum at far ofte er den aller første mannlige relasjonen en jente får. Og nettopp mannlige relasjoner er noe av det som har størst påvirkningskraft på kvinners liv, på godt og vondt (uansett hvor selvstendige og feministiske vi ønsker å være, så tror jeg de fleste kjenner seg igjen i den påstanden). 

Dårlige erfaringer med menn vil påvirke vår evne til å stole på andre, men de kan også i stor grad påvirke hvordan vi ser på oss selv. "Er jeg pen nok?", "Er jeg flink nok?", "Er det noen som vil ha meg?" "Fortjener jeg bedre?". Vi kan ha gode venninner og mødre som gjør alt de kan for å bekrefte oss, - og det kan være til stor hjelp. Likevel er det ikke nok. For hva synes egentlig menn om deg? Erfaringene du har kan gå langt tilbake. Men for de fleste av oss vil den mest grunnleggende erfaringen være den du har fra din egen far.

Jeg skal ikke begrunne mine tanker om dette emnet med dokumentert forskning (selv om det helt sikkert finnes massevis). Jeg vil rett og slett fortelle litt om hvordan min pappa er.

Pappa er absolutt ikke perfekt. Han har gjort sine "bommerter", og han har sikkert ofte vært frustrert i kampen om å forstå sine tre døtre (broren vår var nok litt enklere å hanskes med). For eksempel den gangen han, lett henslengt og brutalt ærlig, fortalte sin fem år gamle datter (meg) at akvariefisken hennes hadde dødd. Flommen av tårer og fortvilelse var nok ikke forventet. Pappa kunne ha holdt en lang tale til meg om at dette ikke var noe å gråte for. Han kunne ha prøvd å forklare naturens gang, og at man ikke egentlig kan være glad i en akvariefisk. I stedet tok han følelsene mine på alvor. Han tok meg på fanget og tørket tårene mine, fant en passende gravstein som vi pyntet med skjell, og så begravde vi min kjære "Minimum" i fjæra.

Menn og kvinner vil nok alltid snakke ulike språk. Jeg kan ikke forvente at kjæresten min skal forutsi alle mine følelsesmessige reaksjoner, heller ikke at han skal forstå dem fullt ut. Men jeg forventer at han tar følelsene mine på alvor. Fordi jeg kjenner en mann som gjør det. 

Pappa kan også bli sint. Noen ganger har han fullstendig rett til det, andre ganger er det kun på grunn av at han selv er stresset. Ikke noe unormalt i forhold til de fleste fedre. Men pappa ber om unnskyldning hvis han har vært unødvendig krass. Det har han gjort fra jeg var bitteliten. Å oppleve at en voksen mann kan ydmyke seg til å be deg om unnskyldning, viser at han har respekt for deg som person. At en liten jente kan oppleve en slik respekt fra en mann, sier noe om hvilken respekt hun vil forvente å få fra menn i fremtiden.

Av en eller annen grunn virker det som at en kvinnes selvbilde henger (alt for) nært sammen med om hun føler seg vakker. Bekreftelsen på om man er "fin nok" kan være helt avgjørende for hva man tror man fortjener av menn, og kanskje også av livet ellers. Igjen er det ofte faren din som kan komme med de første, grunnleggende bekreftelsene på akkurat dette.

Jeg husker spesielt en episode fra da jeg gikk første året på videregående. Noen venninner av meg hadde rettet ut mitt krøllete hår, noe som gav meg en ganske annerledes "look". Flere av dem var overbegeistret over hvor fin jeg ble med den  nye hårsveisen. Vi var alle spent på hvordan pappa ville reagere når vi viste ham forandringen. Reaksjonen fra pappa skulle bli sitert flere ganger i venninnegjengen senere. Han så på meg og smilte, før han sa "Ho Gunnlaug e no fin uansett!". Han nektet å svare på om jeg var finest med eller uten rett hår, fordi han mente jeg var fin nok i meg selv. 

Pappa har alltid vist sin beundring for døtrene sine, og overøst oss med gode ord. Det gjelder ikke bare hvordan vi ser ut, men først og fremst for dem vi er. Han tar meningene våre på alvor, og kan til og med søke råd og innspill fra oss i viktige saker. Han er avventende med å si sin mening, fordi han ønsker å høre hva jeg tenker først. Min stemme er verdt noe, og jeg fortjener en mann som vil ta mine meninger på alvor. Det vet jeg, for det har faren min lært meg. 

Jeg kunne fortsatt å skrive i takknemlighet for alt det faren min har gitt meg. Etter denne samtalen med de andre jentene, fikk jeg for alvor øynene opp for hva en far kan bety. Jeg har tatt min oppvekst for gitt. Nå vet jeg at en jente kan gå gjennom livet uten å høre faren sin si at hun er vakker. Uten å høre faren sin si unnskyld. Uten å oppleve at hennes følelser og meninger blir tatt på alvor. Og uten å føle at hun er god nok i seg selv. Får dette konsekvenser for hennes selvbilde og hennes forhold til menn i voksen alder? Det tror jeg. 

Mens jeg sitter midt i denne samtalen, tikker det inn en melding fra pappa på telefonen: "Takk for trivelig telefon tidligere i kveld! (...) Ønske deg en fredelig natt, gode datter. P". I en alder av 24 år kjenner jeg fortsatt at det gjør godt med slike bekreftelser.

Fedre er ikke perfekte. Slik livet og relasjonene våre forøvrig ikke er perfekte. Men jeg er ekstremt velsignet over å ha en far som har lært datteren sin at hun er verdifull og vakker i seg selv. Han har gitt henne en grunnleggende visshet om at hun fortjener en mann som tar følelsene hennes på alvor, som kan si unnskyld når han gjør noe feil, og som verdsetter hennes meninger. En slik far unner jeg alle dere døtre der ute. Til alle nåværende og kommende fedre: Ikke undervurder den betydningen du kan ha for din datters liv!

Gratulerer med farsdagen, pappa!