søndag 20. mars 2016

Min kristne oppvekst

I det siste har media fokusert mye på barns oppvekst i lukkede trossamfunn. Flere personer har stått fram og fortalt om sin vanskelige barndom, preget av tvang, frykt og mishandling. Dette er selvfølgelig helt forferdelig, og jeg synes det er på sin plass at det blir tatt tak i slike situasjoner. Likevel er det ikke bare slike situasjoner som bringes fram i debatten. Det er ikke til å unngå at religiøs oppdragelse generelt blir et tema. Bør foreldre få lov til å oppdra barna sine i sin religion? Har barna godt av å delta i menighetsliv og trosutøvelse før de er 18? Denne uka er det kanskje spesielt den kristne oppdragelsen som har vært i fokus.


Det jeg ønsker med dette innlegget er rett og slett å fortelle min historie. Den er kanskje ikke like dramatisk og spennende som dem vi har fått høre i media i det siste, men nettopp derfor tror jeg den er viktig å fortelle. Vi kan ikke la skrekkeksemplene definere hva som er en kristen oppvekst. Definisjonen "kristen oppvekst" er i seg selv en veldig vid definisjon. Jeg ønsker å utvide innholdet i den definisjonen litt.

Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle skrive om min oppveskt i et kristent miljø. Det er nemlig noe som fort blir et tema når jeg møter nye mennesker. Mange viser en positiv nysgjerrighet, men det kommer også kritiske spørsmål: "Var det mye du ikke fikk lov til når du var liten?" "Måtte du gå i kirka hver søndag?" "Må du bryte kontakten med familien hvis du velger å ikke tro?"

Så, hva er godt med å vokse opp i en kristen familie og et kristent miljø? Kristne vil argumentere med at oppdragelsen er preget av den eneste sannheten. Ikke- kristne vil argumentere mot, ved å si at oppdragelsen er preget av løgn. Jeg vil prøve å argumentere utenfor sannhets- perspektivet, fordi mitt mål (i denne omgang) ikke er å omvende deg, men å vise at det kan være godt å vokse opp i et kristent miljø.

 

Jeg har vokst opp med en storfamilie som er uavhengig av biologiske bånd. Det kristne fellesskapet jeg er en del av består av alle generasjoner. Da jeg var barn, og etterhvert ungdom, hadde jeg flere voksenpersoner i livet mitt som så meg og brydde seg om meg. Jeg kunne komme på møte og bli møtt av voksne som tok meg i handa, så meg i øynene og hilste på meg på voksent vis. Fordi jeg betydde noe. Fordi barna var viktigst.

Som tenåring opplevde jeg at eldre ungdommer tok seg tid til å snakke med meg om hvordan jeg hadde det. Vi diskuterte ikke bare troen vår, men også skole, fritidsaktiviteter, relasjoner, alkohol, kjærlighet, ekteskap og sex. Og jeg fikk lov til å dele mine tanker for et lyttende øre, selv om vi ikke alltid var enige.

I det kristne miljøet fikk jeg lov til å utvikle meg innenfor sang, musikk, tale og ledelse. Jeg fikk være med som leder på leir, der jeg fikk vise omsorg for yngre barn, lede samlinger og planlegge aktiviteter. I dag er jeg overbevist om at alle disse årene med erfaring har gjort meg til en bedre lærer.

Jeg har tidligere skrevet (her) om hvordan det bibelske samlivssynet kan være aktuelt også i dag. De kristne verdiene har lært meg å sette ekteskap og familie høyt. Gjennom leirer og samlinger har jeg vært på utallige seminarer med fokus på trofast kjærlighet. Som jeg også har skrevet om tidligere, har flere av mine ikke- kristne venner uttrykt en lengsel etter et forhold bygd på kristne verdier, fordi de ser at det er godt.

Bilderesultat for marriage 

Så, ble jeg tvunget til å gå i kirka? Nei. Jeg ønsket som oftest å gå på møter, fordi jeg trivdes der og det var noe vi som familie gjorde sammen. Det hendte jeg nektet å være med. Da fikk jeg bli hjemme. Det var heller ikke slik at vi bare tilbrakte tid med andre kristne. Jeg vokste opp i en vanlig nordnorsk bygd, der de fleste hadde et annet livssyn enn min familie. De fleste av vennene mine i bygda var ikke kristne.

Jeg har deltatt i mange samtale- og bibelgrupper opp igjennom årene. Dette er grupper som fungerer som et supplement til møtene (- der du sitter og hører på andre som taler). I bibelgruppene leser man Bibelen sammen og diskuterer betydningen av det man har lest. Da er det lov å være uenig og det er lov å tvile. Flere ganger har det også vært ikke- kristne personer med i gruppene, og de har deltatt ut fra sitt ståsted. Vi diskuterer forresten ikke bare Bibelen, men deler også fra livet og snakker om hvordan vi egentlig har det. Mange av mine ikke- kristne venner misunner meg muligheten til å ha et slikt fellesskap. Å reflektere, argumentere og se sammenhenger er også ferdigheter som kommer godt med i studie-, arbeids- og samfunnsliv.



Samtalene i det kristne fellesskapet har også lært meg å tenke gjennom det jeg tror på og det jeg står for. Det kristne fellesskapet har ikke fungert som noen hjernevask (jada, jeg vet du sikkert tviler på akkurat det). Jeg går stadig flere runder med meg selv når det gjelder tvil og tro. Min kristne oppvekst har lært meg å tenke gjennom mine valg og hva jeg står for.

Fortsatt består min nærmeste vennekrets av en ca 50/50 fordeling av kristne og ikke- kristne personer. Om jeg skulle valgt bort min kristne tro, vet jeg at jeg alltid er velkommen hjem, både til familien og blant mine kristne venner. Man kan tross alt ikke tvinge noen til å tro.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar