En Gud som overrasker

Desember må være den måneden vi nordmenn er mest opptatt av tradisjoner. Vi skal spise den samme maten som vi alltid har spist, gjøre de samme aktivitetene vi alltid har gjort og se de samme programmene på TV. Tradisjoner gir stemning, forutsigbarhet og trygghet. Vi forventer at julen skal være slik den alltid har vært. For noen av oss er juleevangeliet en selvfølgelig del av feiringen. I det siste har jeg tenkt på om også julens budskap er blitt en selvfølge for meg.

Advent er ventetid. Vi teller ned mot dagen som markerer Jesu fødsel. Før Jesus ble født var det også mange som ventet på ham. Jødene ventet på Messias, den store helten som skulle frelse Israel. Forventningene var store. Mange så nok for seg Messias som en stor jordisk konge som skulle befri landet fra den romerske styresmakten. De trodde de ville skjønne hvem han var når han kom. Men Gud overrasket på en måte som ingen kunne forutsett.

Guds sønn kunne kommet til jorda som en mektig konge, med stor rikdom og i fellesskap med det øverste sosiale – og religiøse laget. I stedet kom han som et lite spedbarn, født i en stall. En konge med et rike av en annen verden. Han foretrakk fellesskap med tollere, prostituerte og syndere framfor religiøse ledere. Da Jesus ble konfrontert med dette, svarte han: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere” (Matt.9, 13b). Mange av jødene avviste ham. Dette kunne ikke være den Messias de ventet på, for han brøt så totalt med det de hadde forventet av ham. Jesus seiret ikke ved krigføring eller politisk makt. Hans seier gikk gjennom døden på korset, for dine og mine synder. Da han stod opp igjen fra de døde hadde mange allerede snudd ryggen til. Verdens største under foregikk foran øynene på dem, men de ville ikke se det.

Midt i adventens forutsigbare tradisjoner må jeg stoppe opp og tenke på hvor overraskende julens budskap egentlig er. Jeg har hørt det mange ganger før. Juleevangeliet er på en måte blitt like forutsigbart som pinnekjøtt på julaften; ”Selvfølgelig ble Guds sønn født i en stall og lagt i en krybbe. Selvfølgelig kom han ikke for å kalle rettferdige mennesker, men for å kalle syndere. Selvfølgelig ofret han seg for meg på korset.” Jeg må stoppe opp og minne meg selv på at evangeliet er langt fra selvfølgelig. Gud er rettferdig. Han kunne dømt meg til evig fortapelse. I stedet sonet han straffen selv. Kristendommen kunne vært som andre religioner, der menneskene må prøve å klatre veien opp til Gud gjennom gode gjerninger. I stedet kom Gud ned til oss, som et lite barn i en stall. Dommeren selv tok på seg straffen jeg skulle hatt. I troen på Jesus står jeg helt skyldfri på dommens dag. Helt skyldfri, helt ufortjent.

Da Gud sendte Jesus til verden, viste han oss hvem han er. Og best av alt, han viste oss sin grensesprengende, ubetingede kjærlighet: ”Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1. Joh. 4, 9- 10).

Jeg ber om at jeg ikke må bli så forblindet av julens tradisjoner at jeg tar verdens største under som en selvfølge.


(Opprinnelig publisert i avisen Dagen, 05.12.15)