Reisen mot frihet

Han hadde levd et beskyttet liv. Omgitt av omsorg, økonomisk trygghet og en sikker framtid. Det var han absolutt takknemlig for. Derfor var det ikke uten grunn at han kunne kjenne et stikk av dårlig samvittighet for det han nå skulle gjøre. Som om noen gav han en siste sjanse til å ombestemme seg. Men det nyttet ikke. Tiden var kommet for å bryte opp fra det overbeskyttede livet han hadde levd i snart nitten år. Faren hans var snill, men han blandet seg inn i for mye av hans privatliv.

Han trekker pusten før han banker på døra til farens kontor. Faren lyser opp ved synet av ham. "Christer, kom inn og sett deg! Det er lenge siden vi har pratet sammen nå."

Det var sant. I løpet av det siste året hadde samtalene med faren blitt stadig sjeldnere. De nye vennene hans fra videregående tok opp mye tid. De lærte ham nye ting. Han oppdaget at det fantes en verden utenfor farens hus. En verden av spenning og nye opplevelser. De tøyde grensene.  Alkoholen fløt alltid fritt hver gang vennegjengen var samla. Det var jenter også. Han husket ikke navnet på alle, men det betydde ikke så mye. Spenningen lå i alt som var uprøvd. Det var flere måneder siden han prøvde hasj for første gang. Han hadde prøvd sterkere saker også. Etter hvert ble det dyrt å leve.

Faren visste hva han drev med. Han var tross alt ikke dum. Flere ganger hadde han prøvd å snakke med ham. Påstod at han ikke ville dømme, bare vite hvordan det gikk med sønnen. Sikkert et tappert forsøk for å lure ham tilbake til sin kontroll.

Han kjenner sinnet blusse opp idet han tenker på farens manglende respekt for hans selvstendighet. Hvordan han hevder å ville "beskytte" ham for denne nye verdenen han har oppdaget. Kanskje blir han overbeskyttet fordi han er den yngste sønnen. Eller kanskje er det fordi han ikke lever opp til den samme standarden som storebroren.  De hadde hatt flere diskusjoner om de nye vennene hans også. Det endte stort sett med at Christer forlot rommet i sinne. Nå er har han fått nok. Han må komme seg bort herfra. Kompisene vil flytte til København. De kan ta seg litt fri og leve livet, før de etter hvert begynner å jobbe. Problemet er bare at de trenger en startkapital. Noe å leve på til de får en inntekt. Helst litt ekstra også. Det er bare faren til Christer som er rik nok til å kunne gi dem det.

Han vet at faren ikke vil være spesielt villig til å støtte en slik type tur. Å kreve en sum av den størrelsen vil antagelig skade forholdet deres for alltid. Akkurat nå bryr han seg ikke. Han vil bare bort fra dette fengselet som faren har skapt rundt ham. Han vil være fri.

Faren tar fram en stol til ham. "Hvordan har du det i dag, sønn?"
Christer setter seg. "Bra."
Han trekker pusten. Det er like godt å bare hoppe i det. "Pappa, jeg klarer ikke mer. Jeg må flytte herfra."
Faren ser ikke overrasket ut. Han bare sukker, tar av seg brillene og gnir seg i panna. Christer stålsetter seg for reaksjonen han vet vil komme. Men den kommer ikke. Stillheten blir ubehagelig. Stemmen hans er ustødig når han fortsetter; "Jeg vil flytte til København med Peter og Johnny. Vi trenger å se verden, og å få nye opplevelser."
Blikket til Faren er alvorlig. "Nye opplevelser er godt for deg, Christer. Men ikke den typen  opplevelser dere planlegger å få. De vennene dine er ikke til å stole på."
Det var dråpen. Han var lut lei av at faren kritiserte vennene hans på den måten.
"Jeg har bestemt meg. Det er ikke vits i å prøve å overtale meg til noe annet. Jeg kommer aldri til å flytte hjem igjen! Grunnen til at jeg ville snakke med deg er fordi jeg vil ha forskuddet mitt på arven før jeg drar."
Shit. Det var ikke meningen det skulle komme ut på den måten. Han skulle smiske til seg pengene, ikke oppføre seg som en trassig fireåring! Nå kom han aldri til å se snurten av arven sin.

Den følgende stillheten er tyngre enn den forrige. Omsider nikker faren forsiktig. "Hvis det er dette du ønsker. La meg ordne noen papirer, så skal du få den delen som tilhører deg." Han reiser seg og rekker hånda ut mot Christer. Christer snur seg bort fra ham og går.

*

Han våkner med en pulserende dunking i hodet. Munnen kjennes tørr og klebrig. Forsiktig åpner han øynene og ser seg rundt. Rommet han befinner seg i er rotete. Det ligger tomflasker strødd utover gulvet. Haugen av oppvask tar opp det meste av plassen på kjøkkenbenken i hjørnet. Han kjenner ikke igjen kvinnen som ligger ved siden av ham i senga. På nattbordet er det en stabel med ubetalte regninger, samt restene av et hvitt pulver han kjenner så alt for godt. Kanskje det var det som gjorde at han drømte om faren igjen. Dette var fjerde natta på rad at han så for seg farens utstrakte hånd og fortvilte ansikt, idet han ble forlatt av sin yngste sønn. Det har bare gått et knapt år siden han flyttet til København som en rik mann. I begynnelsen ringte faren hver dag. Sikkert for å si at han angret på at han hadde gitt bort arven. Christer tok aldri telefonen. Til slutt hadde det blitt stille. Kontakten var fullstendig brutt.

Han setter seg opp i senga. Bevegelsen gjør at kvinnen våkner og krever sin betaling.  Han finner fram de siste sedlene fra nattbordskuffa. Hun tar pengene og forlater ham uten et ord. Den eneste personen som har besøkt ham på to uker. Det er flere måneder siden Peter og Johnny stakk. Han var ikke lenger like interessant for dem når pengene tok slutt. En god jobb kunne han bare glemme. Enhver som kastet et blikk på ham kunne se hvilket liv han levde. I begynnelsen hadde han hatt mange venner. Han spanderte runder i baren, lånte bort penger til dem som trengte det og kjøpte gullsmykker til alle kjærestene sine. Nå når han var  i knipe var det ingen som gav ham noe. En hel dag på gata kunne gi ham nok penger i koppen til et måltid. Av og til ble han nødt til å stjele. Det skjedde egentlig ganske ofte. Noen ganger åt han tilogmed det han fant av rester i søppelcontainerne.

Drømmen om faren har etterlatt seg en stikkende smerte i brystet hans. Han vet hva den kommer av: Anger. Skam. Selvforakt. Hvordan kunne han være så hard mot sin egen far? Nå har han tilogmed sløst bort hele arven sin. Selv om han ikke har noen annen løsning, er det likevel umulig for ham å reise hjem. Han har ingenting å komme hjem med, annet enn sitt eget mislykkede liv.

En tanke slår ned i ham: Det er høst. Faren har alltid klaget over at han har for lite arbeidere til å sanke inn kornet på åkrene. Selv om han ikke kan håpe på å redde forholdet dem imellom, kan det likevel være mulig å få en jobb der. Tanken på å møte faren igjen er så skremmende at han skjelver. Men han har rett og slett ingen annet mulighet hvis han skal overleve neste måned.

*

Bussen stopper som vanlig en kilometer fra huset deres. For et år siden ville han bedt faren om å hente ham med bilen. Nå tør han ikke å be om mer enn det som er helt nødvendig: En jobb. Han gjentar den planlagte replikken inni seg: "Pappa, jeg har syndet så dypt mot deg at jeg vet det aldri kan tilgis. Jeg forventer ikke å bli behandlet som din sønn lenger. Men hvis du kan gi meg en jobb på åkeren din, lover jeg å gjøre det som kreves av  meg."

Etter at han har gått en stund får han øye på en mann lengre framme på veien. Mannen kommer gående mot ham. Nei, han går ikke, han løper. Farten er så stor at Christer snart kan se skikkelsen tydelig. Hjertet synker ned til tærne hans idet han kjenner ham igjen: Det er faren hans. Han vurderer å snu og løpe bort fra ham, men han vet han ikke har en sjanse. Han slipper bagen ned på bakken og gjør seg klar til oppgjøret. Farens ansikt blir tydelig idet han nærmer seg. Uttrykket i ansiktet er ikke som forventa. Han smiler!

"Christer! Du er hjemme!" Faren sakker av farten og går de siste stegene bort til sønnen sin. Christer vegrer seg mot et forventet slag. Det kommer aldri. Istedet slår faren armene rundt ham i en fast klem. Han kysser Christer på begge kinn, mens øynene hans er våte av tårer. Christer er så forvirret at han begynner å mumle fram setninga som han har øvd på. Men faren hysjer på ham. "Ikke si et ord mer. Nå skal vi ordne istand en stor fest, for å feire at du endelig er kommet hjem. Dette har jeg ventet og håpet på siden den dagen du dro." Så legger han armen rundt sønnen sin og fører han tilbake til barndomshjemmet.

Idet Christer trør over dørstokken til sitt gamle rom, slår en erkjennelse ned i ham: Den friheten som han ønsket lå ikke i verden der ute. Friheten ligger nettopp der han blir elsket uten å prestere noe som helst. Der han blir elsket, selv om han har ødelagt alt han har fått her i livet. Der han blir elsket av den han har sviktet mest av alt. Friheten ligger i Farens hus.

THE END

Denne historien er sterkt inspirert av en lignelse som Jesus fortalte. Den kan du lese i Luk. 15,11- 32. Lignelsen viser hvordan Gud tar imot mennesker som har levd et liv borte fra ham; som en god Far tar imot en bortkommen sønn.