Hva skal til for å kalle seg en kristen?

"Gunnlaug... Hva er det egentlig som skal til for å kalle seg kristen?" Dette spørsmålet fikk jeg av en venninne for en stund siden, midt i en lunsjpause på skolen.Jeg ble ganske satt ut av det direkte, men ekstremt gode spørsmålet. Det beste spørsmålet man kan stille. Erfaringer den siste tiden har fått meg til å tenke på at det kanskje er flere som lurer på det samme. Når man spør folk rundt seg kan svarene være mange; Du er kristen hvis du er døpt og konfirmert. Du er kristen hvis du tror at det fins en gud. Du er kristen hvis du går i kirka på julaften. Du er kristen hvis du lever etter de ti bud.

               

Det er ikke rart man kan bli forvirret av de mange svarene man får. Derfor vil jeg gjøre det klart fra starten av: Ingen av påstandene ovenfor er nok for å kunne kalle seg en kristen. "Harde ord", tenker du kanskje. Men jeg skal forklare hva jeg mener.

Norge har lenge blitt regnet som et kristent land. Fortsatt henger den kristne kulturarven sterkt i oss, selv om mange ønsker å ta avstand fra den. Jeg har lenge trodd at alle i Norge vet hva det vil si å være en kristen. De vet hva kristendom handler om, og de kjenner til hovedbudskapet i Bibelen. Derfor er det opp til hver enkelt om man ønsker å være en kristen eller ikke. De siste årene har det gått opp for meg at realiteten ikke er slik. Jeg vil dele noen flere eksempler på dette:

1) En døpt og konfirmert student spurte meg oppriktig; "Jesus er vel ikke så viktig for deg, du som tror på      Luther?"
2) En gruppe ungdomsskoleelever hadde framlegg i RLE om kristendommen, etter å ha jobbet med fagstoff i flere uker.De beskrev Jesus slik: "Han kom til jorda for å spre budskapet om Gud."
3) Jeg spurte noen barn i grunnskolealder om de visste hvorfor Jesus døde på korset. Ingen kunne svare.

Det norske folk ønsker å trekke seg unna den kristne troen, både i det offentlige og private rom. For noen år

siden ville jeg tenkt at det var trist, men greit. Det er jo deres eget valg. Nå ser jeg at de fleste ikke vet hva de sier nei til. Hvis man ikke vet hva som skal til for å kalle seg en kristen, hvordan kan man velge

å ikke gjøre det?

Kristendommen er ikke en livsfilosofi, eller et sett med regler. Kristendommen er en person; Jesus Kristus. Hele Bibelen handler i bunn og grunn om Guds plan med å sende Jesus til jorda. Det er rett at han skulle spre budskapet om Gud. Men Jesus kom ikke bare for å tale, han kom for å handle. Grunnen til at Jesus døde på korset er hans kjærlighet til deg og meg. Ikke fordi vi fortjener det. Tvert i mot. Det finnes ikke et eneste menneske som har klart å oppfylle Guds bud (Rom.3,10). Du er sikkert fullt klar over at du ikke er noen gjennomført god person selv. Men hvis du tenker at kristne mennesker er noe bedre, tar du feil. Ingen av oss kan på noen måte klare å bli god nok for Gud. I møte med Guds hellighet ville vi falt døde om alle sammen. 

Med vår menneskelige logikk tenker vi at man til en viss grad må gjøre seg fortjent til kjærlighet og omsorg fra andre mennesker. Hvert fall hvis det er snakk om en kjærlighet man vil ofre livet sitt for. Guds kjærlighet er derimot ubetinget: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom.5,8)

Det handler ikke om hva du gjør eller klarer å prestere. Men det er heller ikke nok at du "tror at det finnes en gud". Jesus er klar i sin tale når han sier "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg" (Joh. 14, 6). Det er kanskje mange veier til Rom, men det er bare én vei til himmelen.

Tenk deg at du er ute på sjøen og holder på å drukne. Gud sender en livbøye for å redde deg og dra deg opp i båten. Det er egentlig ditt eneste håp, din eneste frelse. Likevel kan du velge å kjempe med bølgene selv. Guds nåde og kjærlighet til deg kan også sammenlignes med en gave: "For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave" (Ef. 2, 8). En gave er helt gratis, du skal slippe å betale noe som helst. Likevel kan du si nei til gaven. Det kan til og med hende du sier nei uten å ane hva gaven inneholder.

Så når er man klar til å kunne kalle seg en kristen? Noen får plutselig øynene opp for sannheten i Bibelen, andre bruker lenger tid. Noen mennesker har en urokkelig overbevisning, andre sliter med tvil hele livet. Da er det godt kristendommen ikke handler om oss mennesker, men om Jesus. Det handler ikke om hvor høyt vi elsker ham, men hvor høyt han elsker oss: "I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1.Joh.4,10). Kanskje er det en god plass å begynne nettopp i denne kjærligheten.

Din verdi

Det sjokkerer meg gang på gang hvor mange fantastiske mennesker som ikke klarer å være glad i seg selv. Personer med unike egenskaper som ikke har tro på det de selv gjør. Diamanter som ser på seg selv som gråstein. Alle andre er alltid så mye bedre i deres øyne. Disse menneskene klarer kanskje ikke å la seg overbevise av et enkelt blogginnlegg, men dette innlegget er uansett dedikert til dem:

Det finnes ikke noe trylleformular for å kunne få et sunt selvbilde. Vi blir alle formet av omgivelsene våre hele livet. Fra vi er små barn tolker vi de signalene familie og venner gir oss på hvem vi er. På godt og vondt. Etter hvert overtar presset fra samfunnet og media. Det er ikke lenger nok med de egenskapene du har. Du skal være alt; Smart, flink, sporty, pen, morsom, tøff, uavhengig, fornuftig, populær, en god venn, god kjæreste, god mor/far... Du skal mestre livet på alle plan. Og du har alltid noe å strekke deg etter. Disse idealene stemmer svært sjelden med virkeligheten. Likevel lar vi dem legge føringer for hvordan vi ser på oss selv. For hvor skal vi ellers måle vår verdi?

Hvis jeg skulle funnet min verdi i mine prestasjoner, ville den svinge i takt med de ulike utfordringene jeg møter. Noe ganger er jeg flink. Andre ganger er jeg totalt håpløs. Hvis jeg skulle funnet min verdi i hvordan jeg føler meg, ville den bare svinge enda mer; En dag kan jeg se meg i speilet og tenke: "Yes! Jeg ser bra ut!", neste gang kan jeg stå der og fortvile over uren hud og overflødig fett, mens jeg angrer inderlig på å ha spist den sjokoladebiten i går.

Jeg søker sannheten om meg selv i Bibelen, - Guds Ord til menneskene. Der finner jeg grunnlaget for min verdi, uavhengig av hva menneskene rundt meg, media eller samfunnet sier. Bibelen sier at jeg er skapt av Gud:

Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv.
Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel.
Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp.
Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle fastsatt da ikke én av dem var kommet. 
Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem! 
Vil jeg telle dem, er de flere enn sand. Jeg våkner opp, og ennå er jeg hos deg.
(Salme 139, 13- 18)

Jeg hører ofte folk påstå at vi mennesker har blitt til ved en tilfeldighet. Men Bibelen sier noe annet: Du lever fordi Gud ønsket å skape akkurat deg. Han hadde store tanker for din framtid lenge før du ble født. Han formet deg til å være den du er, - ingen andre.

 "Gud skaper bare originaler, ingen kopier"..."Ingen er som du"..."Du er helt unik"... uttrykk som lett kan bli en klisjé, men i det siste har det gått opp for meg hvor sant det er. Når Gud skaper, former han hvert enkelt menneske i sitt bilde. Det er ingen masseproduksjon.

Kristne skal være representanter for Jesus på jorda, bidra til å bringe budskapet om ham videre til andre mennesker. Paulus beskriver det som at vi tilsammen utgjør Jesu kropp. Hver for oss er vi forskjellige, akkurat som en kropp har forskjellige deler. Men også livet som kristen skal bli et jag etter å prestere. Det er flott å beundre andre og sette pris på kvalitetene deres, men alt for lett kan jeg bli motløs av å se på det de andre har som jeg mangler selv. Bibelen sier også noe om det å sammenligne seg med hverandre:

Om øret skulle si: Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til legemet!- så hører det like fullt med til legemet.
Dersom hele legemet var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det da av luktesansen?
Men nå satte Gud lemmene, hvert enkelt av dem, på legemet, slik som han ville
(...) Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer.
(1.Kor.12,16-18+ v.27)

Det er helt ulogisk at øret skal sammenligne seg med øyet, for de har jo helt forskjellige funksjoner på kroppen! Samtidig sier altså Bibelen at vi mennesker heller ikke skal sammenligne oss med hverandre, fordi vi alle har en spesiell plass å fylle.

Det er fint at det står at Gud satte hver enkelt av lemmene på legemet. Han skapte ikke hele kroppen i ett, men puslet sammen hver enkelt del. Gud elsker alle mennesker. Samtidig ser han hver enkelt. Tilsammen skal vi få være Jesu kropp som et fellesskap som støtter hverandre. Hver for oss er vi helt unike mennesker med uendelig stor verdi.

Så vet jeg at det ikke er alle mine sider som er like gode. Mye av det jeg gjør er synd mot Gud og mine medmennesker. Til og med det gode jeg gjør kan være ispedd egoistiske baktanker. Dette er også en sannhet om den jeg er; En synder som trenger nåde. Heldigvis har Jesus vist Guds ubetingede kjærlighet til meg når han døde på korset. Han kjøpte meg fri fra strevet etter å bli god nok. (Du kan lese mer om dette på et av mine eldre innlegg her)

Gud ønsket å skape akkurat deg. Han elsker akkurat deg. Nettopp derfor døde Jesus for akkurat deg. La den sannheten være grunnlaget for din verdi!

En utstrakt hånd

Hun går sakte nedover veien. Smertene i kroppen tillater henne bare å gå noen små skjelvende skritt om gangen. En stokk for å støtte seg på. Som om hun er en gammel kvinne. Egentlig skulle dette vært hennes beste alder. En periode av livet fylt med barnelatter, en trygg ektemann og hardt arbeid. Hun har ingen av delene. Barn kan hun ikke få, og dermed er hun heller ikke særlig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Hardt arbeid er umulig med en så dårlig helse.

Det er tolv år siden marerittet begynte. Blødningene som aldri tok slutt. Skammen. Vennene som trakk seg unna. Folk som snakket. Medlidenhet som etter hvert ble til vemmelse og frykt. Hun var, i følge Moseloven, en uren kvinne. En hver som rørte henne måtte rense seg etterpå. Hun kunne ikke sette seg ned på offentlige steder, fordi alt hun satte seg på ble urent. Det var ikke rart at folk holdt avstand.

Familien hadde hatt tålmodighet med henne i begynnelsen. Moren sa det var vanlig at syklusen brukte tid på å stabilisere seg. De ventet med å si noe til faren, som var hakket mer religiøs, av frykt for reaksjonen hans. Etter noen måneder ble det vanskeligere å skjule det. Blødningene avtok ikke, de kom bare stadig oftere. Moren fortvilet. De måtte ta henne med til lege.

Hun kom aldri til å glemme farens blikk. Et blikk fylt med smerten av at hans eneste datter førte skam over familien. Han sa det ikke var hennes feil. Men hun leste anklagen i de rynkende øyenbrynene hans. Kjeven som strammet seg. Det uuttalte spørsmålet: «Hvilken synd har du gjort for å bli straffet slik?» Hun spurte seg selv om det samme.

Legebesøket var lite til hjelp. Farens venn var omtrent like religiøs som ham selv; en spedbygd jødisk mann, men spiss hake og stikkende øyne. Han undersøkte henne grundig, men med tydelig misnøye. Hun ble, om mulig, enda mer skamfull over kroppen sin. Når han var ferdig sukket han tungt, og satte det stikkende blikket først på foreldrene og deretter over på henne: «Det er ikke mye jeg kan gjøre. Dere må selv avgjøre hvordan dere kan bøte på skaden». Hun visste hva han mente. Det var tydelig hennes egen feil at hun hadde blitt uren. Renselsesritualer og offer til presten var eneste mulige behandling, i tillegg til at hun måtte «leve uklanderlig» fra nå av.

Familien ble aldri den samme etter dette legebesøket. Brødrene nektet å ha noe med henne å gjøre. Faren sendte henne bryskt fra den ene legen til den andre. De ulike behandlingene var smertefulle, både fysisk og følelsesmessig. Ingen kunne hjelpe henne. Hun ble bare dårligere og mer deprimert. Moren tvang henne til å vaske klærne sine hver dag, separat fra de andres på grunn av smitten. Kjærtegnene og de milde oppmuntringene, som hun tidligere overøste datteren med, avtok gradvis helt til de svant hen. Hun var en byrde og hun visste det. Egentlig ville hun flytte. Men alle verdiene hennes ble brukt på legebesøk. Uten mann eller evne til å arbeide hadde hun ikke mulighet til å klare seg selv.

Hun begynte å holde seg innendørs. Folk unngikk henne uansett. Familien dro på arrangementer uten henne. Hun kunne ikke vise seg i synagogen. En hver religiøs begivenhet ble feiret uten henne. Familien fortsatte å bringe offer for hennes synder, men etter noen år var hun overbevist om at det var forgjeves: Hun var utilgivelig.

Dette er første dagen på flere år at hun beveger seg utenfor familiens eiendom. Hun kan ikke huske sist hun gikk rundt i bygda. Folk skuler mot henne. Hvisker. Trekker seg tilbake. Men hun ser dem bare som i en tåke. Akkurat nå er det bare én tanke som står i hodet hennes: hun må finne ham!

Det virker som hun har gått i en evighet, men ikke beveget seg mer enn noen meter. Hun tørker svetten av pannen og er redd for at hun skal blø gjennom kledet hun har under skjørtet. Da skimter hun en folkemengde lenger framme. Ryktet stemte. Et glimt av håp. Hun griper hardt om stokken og setter opp farten.

Han er selvfølgelig grunnen til alt oppstyret. Det er umulig å se ham gjennom vrimmelen av mennesker. Men hun kjenner en viljestyrke hun ikke visste at hun hadde. Det er som om en magnet drar henne mot denne mannen. Den lille, spede kroppen hennes kommer til nytte. Hun smyger seg gjennom køen. Noen legger ikke merke til henne i det hele tatt. Andre rynker på nesen og roper «uren!». En som henne er ikke velkommen her. Men folk er for opptatte til å gjøre noe med det.

På en eller annen måte klarer hun å nå helt fram til Jesus. Disiplene prøver å skjerme ham for folkemengden som presser på, men de klarer det bare delvis. Folk trenger seg på fra alle kanter, for kanskje å få se ett av hans berømte under, eller få helbredelse fra plager.

Hun hadde hørt folk diskutere hvem han var. En profet, en blasfemiker, en magiker, eller bare en helt betydningsløs mann. Hun var likevel overbevist om at det han selv sa var sant: Han var Guds Sønn. Ingen kunne vel gjøre og si slikt som han, om det ikke var Gud selv som virket. Hun hadde ikke mer å komme til Gud med. Haugen med oppbrukte sjanser var for stor. Likevel var det noe med denne Jesus som gav henne fornyet tro. Hun var sikker på at hun kom til å bli frisk hvis hun fikk røre ved ham, i det minste bare ved klærne hans.

Anledningen kommer. Hun strekker hånden ut mot Jesus. Den siste sjansen. Fingertuppene berører kappen hans så vidt, før skubbende albuer presser henne vekk. Virkningen er likevel umiddelbar: Hun har alltid tenkt at lyset bare kan oppfattes med øynene. Nå kjenner hun det strømme gjennom hele kroppen. Det stråler gjennom alle de mørke tomrommene i hjertet hennes. Smertene forsvinner. Hun merker hvordan blødningen stopper. Hun føler seg ren igjen. Overveldende gledestårer strømmer nedover kinnene hennes. Hun løfter blikket. Først nå merker hun at folkemengden har stoppet.

Jesus har snudd seg og skuer bakover mot folkemengden. «Hvem var det som rørte ved klærne mine?» Hun rykker til i engstelse. Kan det være henne han mener? Men så kommer hun på hvor mange mennesker som har skubbet borti ham de siste minuttene, og lar skuldrene senke seg igjen. Disiplene hans ser også forvirret ut: «Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg?» De smiler overbærende til ham. Men Jesus bare fortsetter å granske mengden med øynene.

Hun innser med skrekk at det likevel må være henne han ser etter. Hun hadde med vitende og vilje strukket hånden ut mot ham for å bli helbredet. Hvis han var Guds Sønn så visste han hvem hun var. Han visste om hennes urenhet og at hun ikke fortjente helbredelse.

Skjelvende av redsel kaster hun seg ned for Jesu føtter. Stotrende innrømmer hun hva hun har gjort. Av en eller annen grunn forteller hun ham hele sannheten: om hvor lenge hun har vært syk, om skammen, om ensomheten og om hvor syndig hun må være for å ha blitt straffet slik. Folkemengden presser utålmodig på mens hun forteller. Disiplene blir stresset og prøver å avbryte, men Jesus står helt stille og lytter. Det er som om det bare er de to i hele verden.

Når hun er ferdig med å fortelle historien sin, løfter hun prøvende blikket for å se Jesu reaksjon. Han smiler. Hun kan ikke huske sist noen har smilt til henne. Stemmen hans er som balsam for sjelen hennes: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!»

Datter. Hun har ikke følt seg som datter i sin egen familie på 12 år. Nå ble hun kalt datter av Gud selv! Og han sa at hun var frelst. Reddet. Fri fra dommen. Hun skjønner at det var Jesus selv som frigav henne. Gleden er nesten for stor til at hun alene kan bære den i seg.

Hun gjorde som han sa: Etter å ha presset fram et gråtkvalt «takk», gikk hun hjem med en ekte fred i hjertet. Hun kom aldri mer til å være plaget med blødninger. Fra den dagen var hun Guds datter. Hun var ren. Alt på grunn av en utstrakt hånd mot Jesus.

(Denne fortellingen er inspirert og skrevet ut fra historien i Markus evangelium, Kapittel 5 og vers 25- 34)

Godt nyttår!

2013 er tilbakelagt. 2014 har akkurat begynt. Det er noe magisk med et nytt år. Som et blankt ark. En ny start. Uante muligheter.

Samtidig er ingen av oss blanke ark. Vi bærer med oss en rekke ferdigskrevne kapitler fra hver av de årene vi har levd. Opplevelser, følelser og relasjoner som har formet oss til å bli de menneskene vi er i dag. Kunnskap og erfaringer som vil påvirke valgene vi kommer til å ta i kommende år.

Likevel... Året ligger der flunkende nytt. Et kapittel som skal føyes inn i historien om ditt liv.

En historie har alltid en rød tråd, en sammenheng som limer de ulike hendelsene fast i hverandre. Fortiden vil unektelig limes sammen med framtiden din. Det er livets gang, på godt og vondt, for oss alle sammen.

Men en historie kan også ta en helt annen retning enn det man først hadde tenkt. Alt kan forandres i det neste kapitlet. Overraskende hendelser kan komme. Hovedpersonen i historien kan ta nye valg som gir en helt annen avslutning enn først forventet. 

På en måte kan man se  på seg selv som forfatter av historien om sitt eget liv. Det kan gi en god følelse å tenke at jeg med  min frie vilje kan avgjøre hva 2014 skal inneholde. Og mye av det som skjer er nettopp en konsekvens av mine egne valg.

Samtidig vet vi at det ikke er alt vi mennesker kan styre. Mye av det som vil møte meg i 2014 er allerede ute av min kontroll. Det bare skjer. På grunn av andre mennesker, naturens gang, liv og død, sykdom, gleder og sorger. Denne erkjennelsen av manglende kontroll gjør meg ydmyk i møte med et nytt år.

Jeg tror ikke på karma. Jeg tror ikke at jeg, med hjelp av mine egne gjerninger, kan sikre meg at 2014 blir et bra år. Jeg tror vi lever i en verden som er preget av både ondskap og urettferdighet, med nyanser av kjærlighet og godhet. Et liv i usikkerhet, sorg og tunge dager, som samtidig er krydret med spenning, glede og fantastiske øyeblikk.

Jeg kan undre meg i timevis på hvordan livet her på jorda fungerer. Og jeg kan spekulere fram og tilbake på hvordan dette nye året vil bli. Det å ikke vite noe er både spennende og skremmende på en gang. Men jeg har en trygghet som overgår alle disse tankene:

Jeg tror at Gud har kontrollen. Jeg tror han holder den ferdigskrevne historien om mitt liv i sine hender allerede nå. Og den får en lykkelig slutt. Gud ønsker å skrive en lykkelig slutt på historiene til oss alle sammen. Ikke nødvendigvis gjennom et problemfritt og sorgløst liv her på jorda, men ved at vi gjennom troen på Jesus får en evighet i fullkommen lykke sammen med ham. 

For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Der er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.

(Jer, 29,11)

Navnet på bloggen min er "Alt har sin tid...". Uttrykket er hentet fra Predikantens bok i Bibelen. Kong Salomo ser tilbake på sin egen historie etter et langt liv. Han har lært noe om hva som virkelig er viktig her i livet, og hva som bare er "tomhet og jag etter vind". Han ser tilbake på hvordan Gud har fastsatt en tid for alt her på jorden, og hvordan han holder historien i sin hånd:

Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden.

(Pred. 3,11)

Gud har historien i sin hånd, selv om det er mye vi ikke vet eller forstår. Samtidig har han valgt å gi oss mennesker en fri vilje. Vi kan velge å si nei til det livet han tilbyr oss, eller vi kan ta i mot det. Vi kan velge å bety en forskjell i livene til menneskene rundt oss. Vi kan være med på å gjøre verden til et bedre sted å være, mens vi venter på det fullkomne livet i himmelen. 

Her en dag hørte jeg noen si at nyttårsforsettene i år burde handle om noe mer enn å bare pynte på våre egne fasader. Kanskje burde de heller handle om å bety en forskjell for noen andre enn oss selv? 2014 kan bli det året der noen får livet sitt forandret med din hjelp. Eller kanskje det blir det året der du tar noen viktige grep for å forandre retningen i din egen livshistorie. 

Ingen av oss vet med sikkerhet hva det nye året bringer. Fra vår synsvinkel er det enda bare et blankt ark som venter på å fylles med minner; glede, latter, kjærlighet, sorg, overraskelser, hverdager, kunnskap og personer. Det som skjer det skjer. Men det er alltid noe magisk med en ny start :)

Nattevakten der alt ble forandret

Jeg var trøtt. Det hadde vært tidenes kjedeligste nattevakt. Ingenting hadde skjedd. I min jobb er det alltid positivt når det skjer lite, men da er det også større sjanse for å sovne.

Mens jeg satt der og så ut i lufta begynte jeg å tenke på livet mitt. Hvordan dagene gikk sin vante gang med de samme rutinene. Hvordan jeg jobba hele døgnet for å overleve. En stusslig jobb. Men jeg kom nok aldri til å klare noe bedre heller... Det var dette jeg kunne. Det eneste jeg var god for.

Tidligere den kvelden hadde jeg snakket med en kollega om Gud. Vi var begge oppvokst i en jødisk tradisjon, men jeg måtte innrømme at tanken på en Gud var ganske fjern. Han hadde ikke vist seg for meg på noen måte, eller hjulpet meg ut av alt det vanskelige i livet mitt. Nei, religion var for prester, profeter og de med høy stilling i samfunnet. Hvorfor skulle Gud bry seg om en fattig gjeter som meg? Dessuten hadde jeg levd et liv som var langt fra perfekt. Og var det noe jeg visste om Gud, så var det nettopp det at Han var perfeksjonist.

Kollegaen min snakket om at det en dag skulle komme en som kaltes Messias for å hjelpe oss. Han skulle på en eller annen måte ta på seg menneskene sin skyld for Gud, i følge profeten Jesaja.

Jeg måtte le. Lett for en profet å si liksom... Kanskje Han der Messias ville dukke opp en dag. Men da kom Han aldri til å ville ha noe med meg å gjøre.

Jeg så opp fra bålet jeg hadde stirret inn i. Sauene lå rolig side om side, eller vandret bedagelig omkring. På himmelen var det stjerneklart. Jeg la merke til en spesielt stor stjerne som jeg ikke hadde sett før...

Det var det siste jeg så før et ufattelig sterkt lys blendet meg i flere sekunder. Når jeg får synet tilbake får jeg se en skikkelse som er ulik alle mennesker jeg noen gang har møtt. Han må være fra en annen verden. Lyset som stråler fra ham omgir oss alle. Knærne svikter under meg. Det er plutselig ingen tvil om at det er Guds nærvær som som fyller lufta. Jeg er skrekkslagen. Hvis denne mannen kommer med et budskap fra Gud til meg, kan det umulig være godt nytt.

Jeg bøyer ansiktet mot jorda. Venter på dommen som jeg vet må komme. Men det kommer ingen dom.I stedet hører jeg en mild stemme som sier: "Frykt ikke! Ikke vær redd! For jeg kommer for å forkynne dere en stor glede, en glede for alle mennesker! I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad, her i Betlehem! Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe."

Jeg kunne ikke fatte hva som skjedde. Stod det virkelig en engel fra Gud her og fortalte at selveste Messias var født, og at han skulle bli en redning for meg? Jeg kom ikke på en eneste ting jeg hadde gjort for å fortjene et sånt budskap.

Plutselig var hele himmelen full av engler. De sang den fineste og mektigste sangen jeg noen gang hadde hørt: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker Gud har glede i!"

Jeg skjønte ikke hvordan Gud kunne ha glede i meg. Men noe i englenes sang overbeviste hjertet mitt om at det var sant.

I neste øyeblikk var englene forsvunnet opp til himmelen igjen, og stillheten senket seg mellom oss. Vi ble stående urørlig en stund, mens alle prøvde å ta innover seg det som nettopp hadde skjedd. Til slutt klarer jeg ikke dy meg lengre. Jeg ser ivrig opp på de andre og kunngjør: "Folkens, vi er nødt til å dra inn til Betlehem for å finne Messias som Gud har sendt oss!"

De andre er enig, og vi kommer oss avgårde. Jeg bobler nesten over av forventning. Samtidig er jeg nervøs. Det er nesten for godt til å være sant at redningen fra Gud er født i en stall her i Betlehem.

Omsider klarer vi å finne plassen som englene fortalte om. De hadde rett. Det ligger faktisk en nyfødt baby i dyrenes krybbe. Foreldrene kan fortelle at han skal hete Jesus, fordi han er kommet for å frelse menneskene fra alt det de har gjort galt i livene sine. Jesus er ingen hvem som helst. Han er Guds Sønn, kommet til jorda på grunn av sin kjærlighet til meg og alle mennesker. For at vi skal få ta imot Ham som vår redning, og en dag være sammen med ham i himmelen.

Samtidig er det en ekte, menneskelig baby jeg ser ligge der i krybba. Med dunete hår, rosa hud og bittesmå hender. Merkelig... En stor og allmektig Gud, som har skapt alt vi kjenner til. Jeg kommer aldri til å kunne nå opp til Hans nivå, uansett hvor mye jeg prøver å klatre. Tenk at Han likevel ville komme helt ned hit til meg!

I dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 
(1.Joh.4, 9-10)

God førjulstid! :) 

(Historien er gjenfortalt ut fra det vi kaller juleevangeliet, i Lukas kap.2.)

En tvilende troendes bekjennelse

Som kristen kan man få mange kommentarer fra folk. En av dem som går igjen er beundringen for at jeg kan «tro så sterkt», eller spørsmålet «hvordan klarer du å tro? Tviler du aldri?». Det er veldig gode spørsmål. Et like godt spørsmål er: Hva vil det egentlig si å tro på Jesus? Det er mye i denne verden vi kan ha tro på, mye som kan virke sannsynlig, eller som vi kan tippe på. Er det en slik følelse det er snakk om? I så fall kan jeg si at min tro må være temmelig ustabil.

Av og til tviler jeg. Tidligere var det svært sjelden, men etter at jeg begynte på universitetet har slike tanker kommet oftere. Jeg tror det kommer av at jeg omgir meg med så mange ulike teorier, hver enkelt med solid argumentasjon og mange beviser. Autoritetspersonene jeg møter der representerer ofte et helt annet livssyn og verdensbilde enn det jeg har. Som kristen blir jeg ofte alene i mengden av intellektuelle mennesker. Veldig ofte innser jeg at jeg er unntaket. Det er jeg som skiller meg ut, ikke de andre.

Da er det kanskje ikke så rart at tankene av og til melder seg; er det jeg som tar feil? Hvordan kan jeg være så overbevist over noe som de fleste i Norge enten avviser eller er likegyldige til?

Det er alltid en fare for at tvilen blir som «torner» som vokser opp og kveler troen min. Likevel har jeg erfart at tvilen også kan krydre troen min på en måte som holder den aktiv og levende.

Når man begynner å tvile blir man nødt til å gå inn i det mest grunnleggende i troen, for å finne ut hva som står fast. Når tvilstankene kommer er det umulig å være likegyldig. Man blir satt til veggs.

Jeg tror ikke blindt. Jeg tror med åpne øyne og selvstendig tanke. Jeg tror ikke som en hjernevaska «robot», programmert til å gjøre akkurat det som bibelen sier. Nei, jeg tror som et syndig menneske som både tviler og feiler.

Men: Jeg tror på en Gud som tar imot slike svake tvilere som meg. Og han vil ikke at jeg skal tro blindt på en eller annen tørr teori. Han vil at jeg skal ha et levende, ekte og ærlig forhold til ham. Der jeg kan komme med mine feil og med min tvil. Fordi Jesus åpnet veien til Gud gjennom å ofre livet sitt for meg.

Å tro er heller ikke noe vi mennesker skal måtte gjøre for egen maskin. Det hadde blitt slitsomt å aldri klare å tro rett. Heldigvis har Gud gitt oss sin Hellige Ånd, som skaper en levende tro inni oss når han viser oss hvem Jesus er gjennom Bibelen.

Derfor kan man diskutere ulike teorier og livssyn, man kan veie for og imot, uten å overbevise verken seg selv eller andre. Men om jeg slutter å se på min egen tvil, og heller bruker tid med Ham som troen min dreier seg om, da viser Han meg hvordan Han sprenger all vår forståelse av både tro og tvil, ved at han rett og slett flytter inn i mitt hjerte. Jeg kan ikke måle Gud etter menneskelig logikk, med å søke etter «bevis». En sang sier det ganske treffende: «You can see him with your heart, if you stop looking with your eyes».

Likevel er det ikke en motsetning mellom å være en kristen og å tenke fornuftig. Jeg ser rundt meg og kjenner igjen Bibelens beskrivelse av hvordan verden er. Jeg møter mennesker som søker bekreftelser i alt mulig annet, men som aldri finner ro. Og jeg ser hvordan mennesker åpner seg for Jesus og finnes en fred som overgår all menneskelig forstand.

En oppfordring fra en tviler til en annen: Ikke steng Gud ute med fornuft og logikk. Søk etter å lære Ham å kjenne gjennom Bibelen og i samtale med kristne. Ikke bli redd for din egen tvil, men ta den alvorlig og bruk den som redskap til å finne svar. Jeg vil si du ikke har noe å tape, men mye å vinne.

Jesus vil gi deg troen som en gave, ikke som et krav. Derfor kan jeg svare spørsmål om både tro og tvil på samme måte: Takk til Jesus for at det ikke er min tro det kommer an på, men hans gave! J

Noen smakebiter fra Bibelen som forteller om tro:

Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser (Heb.11,1)

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave (Ef.2,8)

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. (Joh.20,29)

Jeg ber om… at Kristus må bo ved troen i deres hjerter… (Ef.3,16a.17)

Så... Hva tror du? :) 

Hva om dette er din siste dag i live?

Hvor skal du når du dør? Et spørsmål som kanskje har streifet de fleste av oss før. Men for min egen del er det ikke noe jeg går rundt og tenker på til vanlig. Døden virker ganske langt unna når man er ung, frisk og bor i trygt land. Dessuten er det vel ikke vits i å bekymre seg for noe som ligger langt fram i tid?

 Du tror du skal leve til du er minst 80, og da skal du være så mett av dager at du ønsker døden velkommen. Etter det håper du det finnes en eller annen form for himmel, eller at det blir som en evig, god søvn. Men det tar du som det kommer.

Eller kanskje du er en kristen, som meg. En kristen som har levd et godt og komfortabelt liv. Men som ikke har testet om det du tror på virkelig holder når døden er en realitet.

For en liten stund siden måtte jeg til legen på grunn av noe som kunne vært alvorlige symptomer. Jeg har aldri hatt problemer med helsa tidligere, så det var uvant å plutselig skulle bekymre seg for noe som har med den å gjøre.Det ene døgnet før legetimen ble ganske spesielt.  Jeg er en tenkende person, så jeg rakk å la tankene kretse ganske langt rundt de ulike antakelsene; "hva om..."

Hva om jeg faktisk var alvorlig syk? Hva om livet mitt kom til å forandres totalt de neste månedene? Eller, i verste fall, hva om jeg bare hadde kort tid igjen å leve?

Det virker kanskje drøyt at jeg begynte å tenke på døden allerede før jeg hadde vært hos legen. Men jeg vet om personer som har fått "dødsdommen" enda mer overraskende enn som så.

Bekymringen blir selvfølgelig stor i en slik situasjon. Jeg ønsket verken å bli syk eller å dø. Samtidig måtte jeg tenke alvorlig gjennom hva det er jeg egentlig tror på. I møte med sykdom og død trenger man noe mer enn bare en fin ideologi. Man trenger noe man kan stole på. En sannhet som holder.

Etter noen runder med mine egne stressa tankerekker, kom svaret fra hjertet, der troen bor; Jeg tror på det bibelen lærer meg om et evig liv etter døden. Et evig liv,som du skal tilbringe med eller uten Gud. To utganger. En alvorlig stor forskjell på hvordan det evige livet blir. Forskjellen er Jesus.

Ikke misforstå, jeg var fortsatt bekymret. Stresset med tanke på alle spørsmålene jeg satt inne med. Men et spørsmål slapp jeg å stresse med: hvor jeg skal når jeg dør. Jesus fiksa den saken for lenge siden. Å tro på Ham er en gratisbillett til himmelen.

Resultatet etter legebesøket var godt. Jeg var frisk. Lettelse. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg kommer til å våkne opp i morgen. Ikke noe menneske vet hva som venter. Det som er sikkert er at vi alle skal dø engang.

Hvor skal du når du dør? Hvis du ikke har tenkt over det før, vil jeg oppfordre deg til å ta spørsmålet alvorlig. Hva om dette er din siste dag i live?

Sammenlignet med det evige livet, blir oppholdet her på jorda som et lite "blaff". Du bestemmer selv hva du vil bruke tiden til. Men ikke ta morgendagen forgitt. Å tro eller ikke tro er en sak mellom deg og Gud. Bare husk at en dag er det er forsent å tenke seg om. Den dagen kan være i morgen...

Tanker rundt døden kan være skremmende, det vet jeg. Men Jesus lover oss noe som gjør  at vi skal slippe å være redd. Det samme løftet gjelder for deg også:

Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.
Tror du dette?
(Joh.11, 25-26)