En utstrakt hånd

Hun går sakte nedover veien. Smertene i kroppen tillater henne bare å gå noen små skjelvende skritt om gangen. En stokk for å støtte seg på. Som om hun er en gammel kvinne. Egentlig skulle dette vært hennes beste alder. En periode av livet fylt med barnelatter, en trygg ektemann og hardt arbeid. Hun har ingen av delene. Barn kan hun ikke få, og dermed er hun heller ikke særlig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Hardt arbeid er umulig med en så dårlig helse.

Det er tolv år siden marerittet begynte. Blødningene som aldri tok slutt. Skammen. Vennene som trakk seg unna. Folk som snakket. Medlidenhet som etter hvert ble til vemmelse og frykt. Hun var, i følge Moseloven, en uren kvinne. En hver som rørte henne måtte rense seg etterpå. Hun kunne ikke sette seg ned på offentlige steder, fordi alt hun satte seg på ble urent. Det var ikke rart at folk holdt avstand.

Familien hadde hatt tålmodighet med henne i begynnelsen. Moren sa det var vanlig at syklusen brukte tid på å stabilisere seg. De ventet med å si noe til faren, som var hakket mer religiøs, av frykt for reaksjonen hans. Etter noen måneder ble det vanskeligere å skjule det. Blødningene avtok ikke, de kom bare stadig oftere. Moren fortvilet. De måtte ta henne med til lege.

Hun kom aldri til å glemme farens blikk. Et blikk fylt med smerten av at hans eneste datter førte skam over familien. Han sa det ikke var hennes feil. Men hun leste anklagen i de rynkende øyenbrynene hans. Kjeven som strammet seg. Det uuttalte spørsmålet: «Hvilken synd har du gjort for å bli straffet slik?» Hun spurte seg selv om det samme.

Legebesøket var lite til hjelp. Farens venn var omtrent like religiøs som ham selv; en spedbygd jødisk mann, men spiss hake og stikkende øyne. Han undersøkte henne grundig, men med tydelig misnøye. Hun ble, om mulig, enda mer skamfull over kroppen sin. Når han var ferdig sukket han tungt, og satte det stikkende blikket først på foreldrene og deretter over på henne: «Det er ikke mye jeg kan gjøre. Dere må selv avgjøre hvordan dere kan bøte på skaden». Hun visste hva han mente. Det var tydelig hennes egen feil at hun hadde blitt uren. Renselsesritualer og offer til presten var eneste mulige behandling, i tillegg til at hun måtte «leve uklanderlig» fra nå av.

Familien ble aldri den samme etter dette legebesøket. Brødrene nektet å ha noe med henne å gjøre. Faren sendte henne bryskt fra den ene legen til den andre. De ulike behandlingene var smertefulle, både fysisk og følelsesmessig. Ingen kunne hjelpe henne. Hun ble bare dårligere og mer deprimert. Moren tvang henne til å vaske klærne sine hver dag, separat fra de andres på grunn av smitten. Kjærtegnene og de milde oppmuntringene, som hun tidligere overøste datteren med, avtok gradvis helt til de svant hen. Hun var en byrde og hun visste det. Egentlig ville hun flytte. Men alle verdiene hennes ble brukt på legebesøk. Uten mann eller evne til å arbeide hadde hun ikke mulighet til å klare seg selv.

Hun begynte å holde seg innendørs. Folk unngikk henne uansett. Familien dro på arrangementer uten henne. Hun kunne ikke vise seg i synagogen. En hver religiøs begivenhet ble feiret uten henne. Familien fortsatte å bringe offer for hennes synder, men etter noen år var hun overbevist om at det var forgjeves: Hun var utilgivelig.

Dette er første dagen på flere år at hun beveger seg utenfor familiens eiendom. Hun kan ikke huske sist hun gikk rundt i bygda. Folk skuler mot henne. Hvisker. Trekker seg tilbake. Men hun ser dem bare som i en tåke. Akkurat nå er det bare én tanke som står i hodet hennes: hun må finne ham!

Det virker som hun har gått i en evighet, men ikke beveget seg mer enn noen meter. Hun tørker svetten av pannen og er redd for at hun skal blø gjennom kledet hun har under skjørtet. Da skimter hun en folkemengde lenger framme. Ryktet stemte. Et glimt av håp. Hun griper hardt om stokken og setter opp farten.

Han er selvfølgelig grunnen til alt oppstyret. Det er umulig å se ham gjennom vrimmelen av mennesker. Men hun kjenner en viljestyrke hun ikke visste at hun hadde. Det er som om en magnet drar henne mot denne mannen. Den lille, spede kroppen hennes kommer til nytte. Hun smyger seg gjennom køen. Noen legger ikke merke til henne i det hele tatt. Andre rynker på nesen og roper «uren!». En som henne er ikke velkommen her. Men folk er for opptatte til å gjøre noe med det.

På en eller annen måte klarer hun å nå helt fram til Jesus. Disiplene prøver å skjerme ham for folkemengden som presser på, men de klarer det bare delvis. Folk trenger seg på fra alle kanter, for kanskje å få se ett av hans berømte under, eller få helbredelse fra plager.

Hun hadde hørt folk diskutere hvem han var. En profet, en blasfemiker, en magiker, eller bare en helt betydningsløs mann. Hun var likevel overbevist om at det han selv sa var sant: Han var Guds Sønn. Ingen kunne vel gjøre og si slikt som han, om det ikke var Gud selv som virket. Hun hadde ikke mer å komme til Gud med. Haugen med oppbrukte sjanser var for stor. Likevel var det noe med denne Jesus som gav henne fornyet tro. Hun var sikker på at hun kom til å bli frisk hvis hun fikk røre ved ham, i det minste bare ved klærne hans.

Anledningen kommer. Hun strekker hånden ut mot Jesus. Den siste sjansen. Fingertuppene berører kappen hans så vidt, før skubbende albuer presser henne vekk. Virkningen er likevel umiddelbar: Hun har alltid tenkt at lyset bare kan oppfattes med øynene. Nå kjenner hun det strømme gjennom hele kroppen. Det stråler gjennom alle de mørke tomrommene i hjertet hennes. Smertene forsvinner. Hun merker hvordan blødningen stopper. Hun føler seg ren igjen. Overveldende gledestårer strømmer nedover kinnene hennes. Hun løfter blikket. Først nå merker hun at folkemengden har stoppet.

Jesus har snudd seg og skuer bakover mot folkemengden. «Hvem var det som rørte ved klærne mine?» Hun rykker til i engstelse. Kan det være henne han mener? Men så kommer hun på hvor mange mennesker som har skubbet borti ham de siste minuttene, og lar skuldrene senke seg igjen. Disiplene hans ser også forvirret ut: «Du ser at folket trenger seg på deg, og så spør du: Hvem rørte ved meg?» De smiler overbærende til ham. Men Jesus bare fortsetter å granske mengden med øynene.

Hun innser med skrekk at det likevel må være henne han ser etter. Hun hadde med vitende og vilje strukket hånden ut mot ham for å bli helbredet. Hvis han var Guds Sønn så visste han hvem hun var. Han visste om hennes urenhet og at hun ikke fortjente helbredelse.

Skjelvende av redsel kaster hun seg ned for Jesu føtter. Stotrende innrømmer hun hva hun har gjort. Av en eller annen grunn forteller hun ham hele sannheten: om hvor lenge hun har vært syk, om skammen, om ensomheten og om hvor syndig hun må være for å ha blitt straffet slik. Folkemengden presser utålmodig på mens hun forteller. Disiplene blir stresset og prøver å avbryte, men Jesus står helt stille og lytter. Det er som om det bare er de to i hele verden.

Når hun er ferdig med å fortelle historien sin, løfter hun prøvende blikket for å se Jesu reaksjon. Han smiler. Hun kan ikke huske sist noen har smilt til henne. Stemmen hans er som balsam for sjelen hennes: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort i fred, og vær helbredet fra din plage!»

Datter. Hun har ikke følt seg som datter i sin egen familie på 12 år. Nå ble hun kalt datter av Gud selv! Og han sa at hun var frelst. Reddet. Fri fra dommen. Hun skjønner at det var Jesus selv som frigav henne. Gleden er nesten for stor til at hun alene kan bære den i seg.

Hun gjorde som han sa: Etter å ha presset fram et gråtkvalt «takk», gikk hun hjem med en ekte fred i hjertet. Hun kom aldri mer til å være plaget med blødninger. Fra den dagen var hun Guds datter. Hun var ren. Alt på grunn av en utstrakt hånd mot Jesus.

(Denne fortellingen er inspirert og skrevet ut fra historien i Markus evangelium, Kapittel 5 og vers 25- 34)

Godt nyttår!

2013 er tilbakelagt. 2014 har akkurat begynt. Det er noe magisk med et nytt år. Som et blankt ark. En ny start. Uante muligheter.

Samtidig er ingen av oss blanke ark. Vi bærer med oss en rekke ferdigskrevne kapitler fra hver av de årene vi har levd. Opplevelser, følelser og relasjoner som har formet oss til å bli de menneskene vi er i dag. Kunnskap og erfaringer som vil påvirke valgene vi kommer til å ta i kommende år.

Likevel... Året ligger der flunkende nytt. Et kapittel som skal føyes inn i historien om ditt liv.

En historie har alltid en rød tråd, en sammenheng som limer de ulike hendelsene fast i hverandre. Fortiden vil unektelig limes sammen med framtiden din. Det er livets gang, på godt og vondt, for oss alle sammen.

Men en historie kan også ta en helt annen retning enn det man først hadde tenkt. Alt kan forandres i det neste kapitlet. Overraskende hendelser kan komme. Hovedpersonen i historien kan ta nye valg som gir en helt annen avslutning enn først forventet. 

På en måte kan man se  på seg selv som forfatter av historien om sitt eget liv. Det kan gi en god følelse å tenke at jeg med  min frie vilje kan avgjøre hva 2014 skal inneholde. Og mye av det som skjer er nettopp en konsekvens av mine egne valg.

Samtidig vet vi at det ikke er alt vi mennesker kan styre. Mye av det som vil møte meg i 2014 er allerede ute av min kontroll. Det bare skjer. På grunn av andre mennesker, naturens gang, liv og død, sykdom, gleder og sorger. Denne erkjennelsen av manglende kontroll gjør meg ydmyk i møte med et nytt år.

Jeg tror ikke på karma. Jeg tror ikke at jeg, med hjelp av mine egne gjerninger, kan sikre meg at 2014 blir et bra år. Jeg tror vi lever i en verden som er preget av både ondskap og urettferdighet, med nyanser av kjærlighet og godhet. Et liv i usikkerhet, sorg og tunge dager, som samtidig er krydret med spenning, glede og fantastiske øyeblikk.

Jeg kan undre meg i timevis på hvordan livet her på jorda fungerer. Og jeg kan spekulere fram og tilbake på hvordan dette nye året vil bli. Det å ikke vite noe er både spennende og skremmende på en gang. Men jeg har en trygghet som overgår alle disse tankene:

Jeg tror at Gud har kontrollen. Jeg tror han holder den ferdigskrevne historien om mitt liv i sine hender allerede nå. Og den får en lykkelig slutt. Gud ønsker å skrive en lykkelig slutt på historiene til oss alle sammen. Ikke nødvendigvis gjennom et problemfritt og sorgløst liv her på jorda, men ved at vi gjennom troen på Jesus får en evighet i fullkommen lykke sammen med ham. 

For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Der er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.

(Jer, 29,11)

Navnet på bloggen min er "Alt har sin tid...". Uttrykket er hentet fra Predikantens bok i Bibelen. Kong Salomo ser tilbake på sin egen historie etter et langt liv. Han har lært noe om hva som virkelig er viktig her i livet, og hva som bare er "tomhet og jag etter vind". Han ser tilbake på hvordan Gud har fastsatt en tid for alt her på jorden, og hvordan han holder historien i sin hånd:

Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden.

(Pred. 3,11)

Gud har historien i sin hånd, selv om det er mye vi ikke vet eller forstår. Samtidig har han valgt å gi oss mennesker en fri vilje. Vi kan velge å si nei til det livet han tilbyr oss, eller vi kan ta i mot det. Vi kan velge å bety en forskjell i livene til menneskene rundt oss. Vi kan være med på å gjøre verden til et bedre sted å være, mens vi venter på det fullkomne livet i himmelen. 

Her en dag hørte jeg noen si at nyttårsforsettene i år burde handle om noe mer enn å bare pynte på våre egne fasader. Kanskje burde de heller handle om å bety en forskjell for noen andre enn oss selv? 2014 kan bli det året der noen får livet sitt forandret med din hjelp. Eller kanskje det blir det året der du tar noen viktige grep for å forandre retningen i din egen livshistorie. 

Ingen av oss vet med sikkerhet hva det nye året bringer. Fra vår synsvinkel er det enda bare et blankt ark som venter på å fylles med minner; glede, latter, kjærlighet, sorg, overraskelser, hverdager, kunnskap og personer. Det som skjer det skjer. Men det er alltid noe magisk med en ny start :)

Nattevakten der alt ble forandret

Jeg var trøtt. Det hadde vært tidenes kjedeligste nattevakt. Ingenting hadde skjedd. I min jobb er det alltid positivt når det skjer lite, men da er det også større sjanse for å sovne.

Mens jeg satt der og så ut i lufta begynte jeg å tenke på livet mitt. Hvordan dagene gikk sin vante gang med de samme rutinene. Hvordan jeg jobba hele døgnet for å overleve. En stusslig jobb. Men jeg kom nok aldri til å klare noe bedre heller... Det var dette jeg kunne. Det eneste jeg var god for.

Tidligere den kvelden hadde jeg snakket med en kollega om Gud. Vi var begge oppvokst i en jødisk tradisjon, men jeg måtte innrømme at tanken på en Gud var ganske fjern. Han hadde ikke vist seg for meg på noen måte, eller hjulpet meg ut av alt det vanskelige i livet mitt. Nei, religion var for prester, profeter og de med høy stilling i samfunnet. Hvorfor skulle Gud bry seg om en fattig gjeter som meg? Dessuten hadde jeg levd et liv som var langt fra perfekt. Og var det noe jeg visste om Gud, så var det nettopp det at Han var perfeksjonist.

Kollegaen min snakket om at det en dag skulle komme en som kaltes Messias for å hjelpe oss. Han skulle på en eller annen måte ta på seg menneskene sin skyld for Gud, i følge profeten Jesaja.

Jeg måtte le. Lett for en profet å si liksom... Kanskje Han der Messias ville dukke opp en dag. Men da kom Han aldri til å ville ha noe med meg å gjøre.

Jeg så opp fra bålet jeg hadde stirret inn i. Sauene lå rolig side om side, eller vandret bedagelig omkring. På himmelen var det stjerneklart. Jeg la merke til en spesielt stor stjerne som jeg ikke hadde sett før...

Det var det siste jeg så før et ufattelig sterkt lys blendet meg i flere sekunder. Når jeg får synet tilbake får jeg se en skikkelse som er ulik alle mennesker jeg noen gang har møtt. Han må være fra en annen verden. Lyset som stråler fra ham omgir oss alle. Knærne svikter under meg. Det er plutselig ingen tvil om at det er Guds nærvær som som fyller lufta. Jeg er skrekkslagen. Hvis denne mannen kommer med et budskap fra Gud til meg, kan det umulig være godt nytt.

Jeg bøyer ansiktet mot jorda. Venter på dommen som jeg vet må komme. Men det kommer ingen dom.I stedet hører jeg en mild stemme som sier: "Frykt ikke! Ikke vær redd! For jeg kommer for å forkynne dere en stor glede, en glede for alle mennesker! I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids stad, her i Betlehem! Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe."

Jeg kunne ikke fatte hva som skjedde. Stod det virkelig en engel fra Gud her og fortalte at selveste Messias var født, og at han skulle bli en redning for meg? Jeg kom ikke på en eneste ting jeg hadde gjort for å fortjene et sånt budskap.

Plutselig var hele himmelen full av engler. De sang den fineste og mektigste sangen jeg noen gang hadde hørt: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker Gud har glede i!"

Jeg skjønte ikke hvordan Gud kunne ha glede i meg. Men noe i englenes sang overbeviste hjertet mitt om at det var sant.

I neste øyeblikk var englene forsvunnet opp til himmelen igjen, og stillheten senket seg mellom oss. Vi ble stående urørlig en stund, mens alle prøvde å ta innover seg det som nettopp hadde skjedd. Til slutt klarer jeg ikke dy meg lengre. Jeg ser ivrig opp på de andre og kunngjør: "Folkens, vi er nødt til å dra inn til Betlehem for å finne Messias som Gud har sendt oss!"

De andre er enig, og vi kommer oss avgårde. Jeg bobler nesten over av forventning. Samtidig er jeg nervøs. Det er nesten for godt til å være sant at redningen fra Gud er født i en stall her i Betlehem.

Omsider klarer vi å finne plassen som englene fortalte om. De hadde rett. Det ligger faktisk en nyfødt baby i dyrenes krybbe. Foreldrene kan fortelle at han skal hete Jesus, fordi han er kommet for å frelse menneskene fra alt det de har gjort galt i livene sine. Jesus er ingen hvem som helst. Han er Guds Sønn, kommet til jorda på grunn av sin kjærlighet til meg og alle mennesker. For at vi skal få ta imot Ham som vår redning, og en dag være sammen med ham i himmelen.

Samtidig er det en ekte, menneskelig baby jeg ser ligge der i krybba. Med dunete hår, rosa hud og bittesmå hender. Merkelig... En stor og allmektig Gud, som har skapt alt vi kjenner til. Jeg kommer aldri til å kunne nå opp til Hans nivå, uansett hvor mye jeg prøver å klatre. Tenk at Han likevel ville komme helt ned hit til meg!

I dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 
(1.Joh.4, 9-10)

God førjulstid! :) 

(Historien er gjenfortalt ut fra det vi kaller juleevangeliet, i Lukas kap.2.)

En tvilende troendes bekjennelse

Som kristen kan man få mange kommentarer fra folk. En av dem som går igjen er beundringen for at jeg kan «tro så sterkt», eller spørsmålet «hvordan klarer du å tro? Tviler du aldri?». Det er veldig gode spørsmål. Et like godt spørsmål er: Hva vil det egentlig si å tro på Jesus? Det er mye i denne verden vi kan ha tro på, mye som kan virke sannsynlig, eller som vi kan tippe på. Er det en slik følelse det er snakk om? I så fall kan jeg si at min tro må være temmelig ustabil.

Av og til tviler jeg. Tidligere var det svært sjelden, men etter at jeg begynte på universitetet har slike tanker kommet oftere. Jeg tror det kommer av at jeg omgir meg med så mange ulike teorier, hver enkelt med solid argumentasjon og mange beviser. Autoritetspersonene jeg møter der representerer ofte et helt annet livssyn og verdensbilde enn det jeg har. Som kristen blir jeg ofte alene i mengden av intellektuelle mennesker. Veldig ofte innser jeg at jeg er unntaket. Det er jeg som skiller meg ut, ikke de andre.

Da er det kanskje ikke så rart at tankene av og til melder seg; er det jeg som tar feil? Hvordan kan jeg være så overbevist over noe som de fleste i Norge enten avviser eller er likegyldige til?

Det er alltid en fare for at tvilen blir som «torner» som vokser opp og kveler troen min. Likevel har jeg erfart at tvilen også kan krydre troen min på en måte som holder den aktiv og levende.

Når man begynner å tvile blir man nødt til å gå inn i det mest grunnleggende i troen, for å finne ut hva som står fast. Når tvilstankene kommer er det umulig å være likegyldig. Man blir satt til veggs.

Jeg tror ikke blindt. Jeg tror med åpne øyne og selvstendig tanke. Jeg tror ikke som en hjernevaska «robot», programmert til å gjøre akkurat det som bibelen sier. Nei, jeg tror som et syndig menneske som både tviler og feiler.

Men: Jeg tror på en Gud som tar imot slike svake tvilere som meg. Og han vil ikke at jeg skal tro blindt på en eller annen tørr teori. Han vil at jeg skal ha et levende, ekte og ærlig forhold til ham. Der jeg kan komme med mine feil og med min tvil. Fordi Jesus åpnet veien til Gud gjennom å ofre livet sitt for meg.

Å tro er heller ikke noe vi mennesker skal måtte gjøre for egen maskin. Det hadde blitt slitsomt å aldri klare å tro rett. Heldigvis har Gud gitt oss sin Hellige Ånd, som skaper en levende tro inni oss når han viser oss hvem Jesus er gjennom Bibelen.

Derfor kan man diskutere ulike teorier og livssyn, man kan veie for og imot, uten å overbevise verken seg selv eller andre. Men om jeg slutter å se på min egen tvil, og heller bruker tid med Ham som troen min dreier seg om, da viser Han meg hvordan Han sprenger all vår forståelse av både tro og tvil, ved at han rett og slett flytter inn i mitt hjerte. Jeg kan ikke måle Gud etter menneskelig logikk, med å søke etter «bevis». En sang sier det ganske treffende: «You can see him with your heart, if you stop looking with your eyes».

Likevel er det ikke en motsetning mellom å være en kristen og å tenke fornuftig. Jeg ser rundt meg og kjenner igjen Bibelens beskrivelse av hvordan verden er. Jeg møter mennesker som søker bekreftelser i alt mulig annet, men som aldri finner ro. Og jeg ser hvordan mennesker åpner seg for Jesus og finnes en fred som overgår all menneskelig forstand.

En oppfordring fra en tviler til en annen: Ikke steng Gud ute med fornuft og logikk. Søk etter å lære Ham å kjenne gjennom Bibelen og i samtale med kristne. Ikke bli redd for din egen tvil, men ta den alvorlig og bruk den som redskap til å finne svar. Jeg vil si du ikke har noe å tape, men mye å vinne.

Jesus vil gi deg troen som en gave, ikke som et krav. Derfor kan jeg svare spørsmål om både tro og tvil på samme måte: Takk til Jesus for at det ikke er min tro det kommer an på, men hans gave! J

Noen smakebiter fra Bibelen som forteller om tro:

Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser (Heb.11,1)

For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave (Ef.2,8)

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. (Joh.20,29)

Jeg ber om… at Kristus må bo ved troen i deres hjerter… (Ef.3,16a.17)

Så... Hva tror du? :) 

Hva om dette er din siste dag i live?

Hvor skal du når du dør? Et spørsmål som kanskje har streifet de fleste av oss før. Men for min egen del er det ikke noe jeg går rundt og tenker på til vanlig. Døden virker ganske langt unna når man er ung, frisk og bor i trygt land. Dessuten er det vel ikke vits i å bekymre seg for noe som ligger langt fram i tid?

 Du tror du skal leve til du er minst 80, og da skal du være så mett av dager at du ønsker døden velkommen. Etter det håper du det finnes en eller annen form for himmel, eller at det blir som en evig, god søvn. Men det tar du som det kommer.

Eller kanskje du er en kristen, som meg. En kristen som har levd et godt og komfortabelt liv. Men som ikke har testet om det du tror på virkelig holder når døden er en realitet.

For en liten stund siden måtte jeg til legen på grunn av noe som kunne vært alvorlige symptomer. Jeg har aldri hatt problemer med helsa tidligere, så det var uvant å plutselig skulle bekymre seg for noe som har med den å gjøre.Det ene døgnet før legetimen ble ganske spesielt.  Jeg er en tenkende person, så jeg rakk å la tankene kretse ganske langt rundt de ulike antakelsene; "hva om..."

Hva om jeg faktisk var alvorlig syk? Hva om livet mitt kom til å forandres totalt de neste månedene? Eller, i verste fall, hva om jeg bare hadde kort tid igjen å leve?

Det virker kanskje drøyt at jeg begynte å tenke på døden allerede før jeg hadde vært hos legen. Men jeg vet om personer som har fått "dødsdommen" enda mer overraskende enn som så.

Bekymringen blir selvfølgelig stor i en slik situasjon. Jeg ønsket verken å bli syk eller å dø. Samtidig måtte jeg tenke alvorlig gjennom hva det er jeg egentlig tror på. I møte med sykdom og død trenger man noe mer enn bare en fin ideologi. Man trenger noe man kan stole på. En sannhet som holder.

Etter noen runder med mine egne stressa tankerekker, kom svaret fra hjertet, der troen bor; Jeg tror på det bibelen lærer meg om et evig liv etter døden. Et evig liv,som du skal tilbringe med eller uten Gud. To utganger. En alvorlig stor forskjell på hvordan det evige livet blir. Forskjellen er Jesus.

Ikke misforstå, jeg var fortsatt bekymret. Stresset med tanke på alle spørsmålene jeg satt inne med. Men et spørsmål slapp jeg å stresse med: hvor jeg skal når jeg dør. Jesus fiksa den saken for lenge siden. Å tro på Ham er en gratisbillett til himmelen.

Resultatet etter legebesøket var godt. Jeg var frisk. Lettelse. Men jeg vet fortsatt ikke om jeg kommer til å våkne opp i morgen. Ikke noe menneske vet hva som venter. Det som er sikkert er at vi alle skal dø engang.

Hvor skal du når du dør? Hvis du ikke har tenkt over det før, vil jeg oppfordre deg til å ta spørsmålet alvorlig. Hva om dette er din siste dag i live?

Sammenlignet med det evige livet, blir oppholdet her på jorda som et lite "blaff". Du bestemmer selv hva du vil bruke tiden til. Men ikke ta morgendagen forgitt. Å tro eller ikke tro er en sak mellom deg og Gud. Bare husk at en dag er det er forsent å tenke seg om. Den dagen kan være i morgen...

Tanker rundt døden kan være skremmende, det vet jeg. Men Jesus lover oss noe som gjør  at vi skal slippe å være redd. Det samme løftet gjelder for deg også:

Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.
Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.
Tror du dette?
(Joh.11, 25-26)

Klumpen i magen

Thea bevegde seg sakte over skolegården. Snøen knaste under skoene hennes. Hun tok seg god tid. Det var enda fem minutter til timen skulle begynne, og hun ville ikke være for tidlig ute. Å måtte stå i gangen og vente på læreren var det verste. Alt ble så åpenbart da. Klumpen i magen ble alltid tyngre de minuttene hun ventet i gangen.

Sakte åpnet hun døra til hovedinngangen på ungdomsskolen. Lyden av stemmer og latter slo mot henne. Men de virket ikke oppmuntrende. Tvert imot ble klumpen i magen tyngre. Hun fant veien gjennom den bråkete parallellklassen. Stoppet ved sin egen knagg utenfor klasserommet. Kikket seg rundt: Jentene var der. Som forventet. De stod samlet rundt Siri og så på noe på ipaden hennes. Det var visst noe veldig morsomt, for alle fniste og pekte, mens de lente seg enda tettere sammen.

Thea hang Canada Goose- jakken på plass. Den var helt ny. Moren hennes hadde endelig gitt seg etter ukesvis med masing. Hun kunne ikke forstå hvorfor Thea absolutt ville ha en ny jakke, når hun hadde fått en til jul i fjor. Men mødre skjønte ingenting. De skjønte ikke at de andre jentene byttet ut jakkene sine hvert år. De skjønte heller ikke hvorfor det var viktig å ha en ekte merkejakke. De forsto absolutt ikke at norske elever fortsatt bruker uniformer. Minst av alt skjønte de viktigheten av å være en i mengden. De trodde det beste var å skille seg ut. Thea skulle gjort hva som helst for å ikke skille seg ut.

Hun skulle gjerne visst hva som hadde endret seg etter at hun begynte på ny ungdomsskole. Plutselig var alle de gamle vennene borte. Plutselig virket det som de andre jentene var en del av et hemmelig univers hun ikke fikk ta del i. Det hadde nesten vært bedre om de banket henne opp. Usynlighet var verre en slag. Hun følte seg som en irriterende tyggegummi som hadde festet seg under skoen deres. Kanskje var det nettopp det hun var.

For noen uker siden hadde Malin fått seg ny jakke. Den var samme modell som Thea sin, bare i en annen farge. Siri hadde gjort et stort nummer av å kommentere hvor stilig den var. Hun arrangerte «fotoshoot» i friminuttet, slik at Malin kunne legge ut nytt profilbilde på facebook med den nye jakken på. Bildet fikk dobbelt så mange likes som Thea noen gang hadde fått. Alle jentene kommenterte med minst et hjerte hver. Til og med læreren hadde sagt at hun skulle ønske hun hadde en slik jakke.

Thea så på klokka. Det var to minutt igjen. Klumpen i magen vokste enda litt til. Hun ble stående ved knaggrekka. Jentene hadde fortsatt fokuset mot ipaden. De hadde ikke sett at hun kom. Da hadde de heller ikke fått sjansen til å kommentere den nye jakken. Hun nølte litt før hun bestemte seg for å ta den på igjen. Den var varm. Litt for varm. Men det spilte ingen rolle. Nå kunne ingen unngå å legge merke til henne.

*

Klokka ringte. Siri pakket ipaden raskt ned i sekken, mens hun fortsatt lo av videoen de hadde sett på youtube. Det var så deilig å starte dagen med litt god underholdning, spesielt når så mange av de andre jentene også ville se sammen med henne. Alle unntatt Thea, selvfølgelig. Den nye jenta holdt seg alltid for seg selv. Hun virket ikke det spor interessert i å bli kjent med klassen sin. Når Siri fortalte noe morsomt var hun den eneste som ikke lo. I lunsjpausen tok hun alltid med maten sin ut, i stedet for å sitte inne med de andre. Når de hadde reunion fra barneskolen virket det som om hun ble fornærmet for ikke å bli invitert. Hvis noen nevnte noe gøy som hadde skjedd på festen, snudde hun seg alltid demonstrativt mot vinduet. Det var tydelig hva hun mente om dem.

Siri kastet et blikk på henne, der hun stod borte ved knaggrekka med jakken sin på. Skulle hun liksom drite i reglene her også? Heldigvis er ikke Siri en slik person som overreagerer. Hun er den eleven i klassen som prøver å være venn med alle, selv om enkelte personer er mer vanskelige enn andre. Thea er et slikt vanskelig prosjekt. Men hun skal si i fra til henne på en ordentlig måte. For å være real.

 Siri beveger seg bort mot henne. Overrasket ser hun at Thea løfter hodet og smiler. Et hånlig smil. Som om hun vet om regelen, men likevel velger å ta seg til rette som hun selv vil. Siri gjengjelder ikke smilet. Hun går rett bort til den nye jenta og peker på jakken hennes. «Du vet at vi ikke har lov til å bruke yttertøyet inne?» Hun legger stemmen bevisst et hakk høyere enn vanlig, slik at hele klassen snur seg mot dem. Thea ser en annen vei og rister nesten umerkelig på hodet. Malin tar ordet: «Det er sant! Du kan bare spørre læreren.»  Akkurat da kommer norsklæreren, Elin, bort til dem i gangen.

*

Elin er stresset. De har mye de skal gå gjennom denne timen, og i tillegg må hun gjennomføre en undersøkelse om trivselen i klassen. I gangen ser hun elevene står samlet i en sirkel. Aldri et godt tegn. Hun sukker. Jentene skal alltid lage drama ut av ingenting. Hun stopper opp og ser spørrende på de tre jentene i midten. «Hva er det som skjer her?» Automatisk henvender hun seg til Siri, klassens tillitsvalgte og den mest modne av dem.Siri smiler åpent mot henne.

"Vi bare forklarer Thea regelen om at vi ikke bruker yttertøy i klasserommet, men hun tror ikke på oss." 

Elin kjenner irritasjonen flomme over henne. Hun prøver så godt hun kan å være tålmodig med de nye elevene, men dette er en regel de har snakket om mange ganger. Thea har vært en vanskelig person å aktivere i klassen. Hun virker lite motivert. Men det minste hun kan gjøre er å følge reglene. 

"Thea, du kjenner reglene fra før. Heng av deg jakken med en gang. Det er viktig at du følger med når beskjeder blir gitt." Stemmen hennes var skarpere enn hun hadde tenkt, men hun lar være å rette det opp. Kanskje er det nettopp en skarp tone slike sløve elever trenger. Hun kaster et blikk på Canada Goose- jakken som jenta bruker. "Dette er ikke noe moteshow, vet du", sier hun med et smil. Resten av klassen ler. Godt de fikk løst opp stemningen litt.

Thea henger raskt jakken på plass og skynder seg inn i klasserommet uten å ofre Elin et blikk. Flott. Nå er hun sur også. Men Elin nekter å ta det innover seg. En god lærer kan ikke forvente å bli likt av alle.

Innen alle har kommet seg på plass og funnet fram bøkene, har det allerede gått et kvarter av timen. Elin legger undersøkelsen til side. Hun vet uansett hva svarene vil inneholde. I all hennes tid som lærer har hun vært stolt over sine mobbefrie klasser. Også dette året har hun elever som trives og går godt overens. Det føles bra å ha en jobb som er av betydning for andre sin hverdag.

Det banker på døra

Barnegråt. Lyden skjærer gjennom luften og river henne ut av den urolige søvnen hun nettopp hadde falt inn i. Hanne stønner. Noen ganger ønsker hun i sitt stille sinn at hun kunne snu ryggen til gråten og sove videre. Tanken gjør henne flau. Hun tvinger seg ut av senga og snubler bort til vogga som står ved siden av. Løfter opp den lille sprellende bylten. Enda et kolikk- barn. Hanne tar med seg lille Eline ut av rommet, for ikke å vekke mannen som skal opp tidlig på jobb. Det er viktig at han får nok søvn. Hun smiler sarkastisk for seg selv. Han skulle prøvd å vært i hennes sted en gang. Kanskje ville han se hvem som virkelig hadde behov for kraft til å klare dagen.

 Hun vogger barnet i armene, mens hun vandrer rundt i stua. Fortsatt gråt. Plutselig kommer hun på en gammel barnesang bestemoren brukte å synge for dem når de var små. Forsiktig begynner hun å nynne: "Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg...". Hun stopper opp. Hørte hun en lyd? Det var akkurat som om noen banket på ytterdøra deres. Hanne ristet på hodet av sin egen innbilning. Hvem ville banke på døra deres midt på natta? Hun fortsetter å nynne til Eline, som endelig begynner å roe seg ned: "Pass på liten og på stor, Gud bevare Far og mor..." Eline blir stille. Bankingen er tydelig denne gangen. Hun legger forsiktig jenta fra seg i vogga igjen og lytter. Det er unektelig noen som står ute ved døren deres og banker på. Hun vurderer å vekke mannen. Kanskje er det noen som har problemer?

Hun lister seg ut i gangen. Ser ut gjennom det lille vinduet som vender ut på trappa. Det står en mann der ute. Ganske ung, kanskje rundt 30. Med slitte klær og litt lutet holdning. Som om han har vært oppe hele natten han også. Hun prøver å få øye på ansiktet hans. Men han står vendt mot døra. Banker på. Ikke utålmodig eller sint. Heller forventningsfull kanskje? Som om han virkelig gleder seg til å komme inn. Hun rister av seg de rare tankene. Hun kjenner ikke engang denne mannen. Likevel er blir hun stående ved vinduet, av ren nysgjerrighet. Da snur han seg. Øynene hans ser rett på henne. Reaksjonen hennes sier at hun skal gjemme seg. Men hun klarer ikke ta blikket fra ham. Det er som om hun har sett ham før. Som om han kjenner henne. Som om han til og med forstår hvordan hun har det. Forskrekket drar hun blikket til seg. Holder hun på å bli sprø av for mye nattevåk? Her stod hun faktisk og vurderte å slippe en vilt fremmed mann inn i huset deres.

Hun løper tilbake inn på soverommet og lukker døren etter seg. Klemmer puta over hodet til hun ikke lenger kan høre bankingen der ute. Til slutt faller hun tilbake inn i den samme urolige søvnen.

*

Det er stille i rommet. Den eneste lyden man kan høre er klapringen på tastaturet. Klokka er langt forbi midnatt. Henning gnir seg i øynene. Bare noen minutter til, så er rapporten ferdig. Det eneste som holder ham igang nå, er den feite overtidsbetalinga han kommer til å få. Det handler om penger. Hadde det ikke vært for lønna, hadde han funnet seg noe annet å gjøre for lengst. Noen ganger tenker han på hvordan livet hadde vært hvis han hadde valgt en annen vei. I en periode av livet hadde det dreid seg om andre verdier. Sånt som noen mener ikke kan kjøpes for penger. Han ville bli misjonær. Reise ut til fremmede folkegrupper for å fortelle dem om den eneste veien til frelse. Forholdet til Gud hadde vært preget av tillit og hengivenhet. Livet var godt, Gud var god, og han måtte formidle dette til flest mulig. Helt til den dagen for ti år siden når alt forandret seg.

Morten var hans beste venn. De vokste opp i den samme menigheten, utviklet det samme brennende engasjementet for Jesus. Sammen skulle de bringe budskapet om Guds nåde ut i verden. Morten var en varm person, som strålte av godhet til alle han møtte. Henning hadde vært overbevist om at Gud hadde store planer for kameraten. Så en dag var Morten borte. Død på grunn av en helt unødvendig og tilfeldig bilulykke.  Ingen engler som bar ham på sine vinger. Ingen Gud som holdt sine vernende hender rundt ham. Det var som om Gud fysisk fjernet seg fra Henning denne dagen. Det føltes i hvert fall slik der og da. Senere har han skjønt at Gud egentlig aldri var der. Han fantes ikke. For hvis han fantes ville han ha reddet Morten. Det minste han kunne gjøre var å være der hos dem som sørget. Men Gud var borte.

Han sukker, helt oppslukt av fortidens ekko av vonde følelser. Strekker seg etter kaffekoppen som står ved siden av pc'en. Det er da han hører det. En svak banking på kontordøra hans. Kan det være noen andre som er på jobb på denne tida? Han tar en slurk av kaffekoppen. Lytter. Ingenting. Han bøyer seg over tastaturet igjen. Konsentrasjon.

"Henning!" Den milde stemmen er så stille at den så vidt kan høres over duren fra kopimaskinen. Den er så stille at den lett kan forveksles med en hvilken som helst annen lyd, eller med tankene i hans eget hode. Likevel får den han til å stoppe opp med å skrive. Han har hørt den stemmen før. En gang for lenge siden. Av en eller annen grunn fyller den ham med en slags varme, samtidig som gåsehuden kiler på armene hans.
Bankingen. Den er sterkere nå. Han prøver å sortere følelsene som aktiveres ved minnet om stemmen. I et lite sekund er han på nippet til å reise seg for å åpne døra. Akkurat da blinker varselvinduet på skjermen hans. Fem minutter til deadline. Han rister av seg den merkelige stemningen og skynder seg med å bli ferdig.

*

Det er en helt vanlig dag. En sånn dag du bare kan gå gjennom på autopilot. Verken kjip eller eksepsjonell. Bare helt vanlig. Siri våkner av vekkerklokka nøyaktig 07:00 på tirsdags morgen. Etter 10 minutter med slumring er hun klar til å stå opp. Hun strekker de lite villige beina over sengekanten, og gnir seg i øynene. Det ble alt for sent i går kveld. Som vanlig. Facebook er alltid mer interessant om kvelden. Nå får hun svi for det.

Mens hun kler på seg hører hun en svak banking på soveromsvinduet. Hun stopper opp og lytter. Nei, det kan umulig være noen som står og banker på denne tida av døgnet. Trøtt som hun er gidder hun ikke engang å sjekke bakom gardinene.

Idet hun skal til å forlate rommet, kaster hun et blikk mot nattbordet. Et stikk av dårlig samvittighet kjennes i brystet idet hun ser bibelen ligge der. Flere ganger har hun planlagt å starte dagen med Gud, ved å lese i bibelen og be. Hver morgen ender det med at hun slumrer istedenfor. Egentlig er det ikke så nøye. Siri har vært kristen hele livet. Sunget bordvers, gått på gudstjenester, båret sitt kors rundt halsen. Mer enn det er det ikke.Gud er i himmelen et sted. Hun tror at han finnes, men han har aldri gjort noe aktivt i hennes liv.

Siri rykker til. Bankingen er sterkere denne gangen. Det er ikke bare to, men fire slag. Av en eller annen grunn føler hun seg dradd mot boka som ligger på nattbordet. Den er oppslått på samme side som i går. Og dagen før der. Har hun egentlig lest noe i det hele tatt den siste måneden? Et øyeblikk blir hun bare stående i døråpninga mens hun ser for seg hverdagene sine: Skole. Venner. Kjæreste. Lekser. Kor. Trening. Møter i menigheten. Egentlig var det et meningsfullt liv. Hvorfor føltes det plutselig så tomt?

"Siri! Du mister bussen!" Det er moren som roper. Siri stønner til svar, plukker med seg veska og iphonen og løper ut av soverommet. Tankene om Gud, bibelen og hennes tomme liv er borte. Det er tross alt en helt vanlig, trøtt dag. Ikke akkurat tidspunktet for de store refleksjonene.

På nattbordet hennes ligger bibelen oppslått på samme side. Et tynt støvlag dekker det løvtynne papiret. Noen har streket under det ene verset på siden:

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."
(Jesus)