Det banker på døra

Barnegråt. Lyden skjærer gjennom luften og river henne ut av den urolige søvnen hun nettopp hadde falt inn i. Hanne stønner. Noen ganger ønsker hun i sitt stille sinn at hun kunne snu ryggen til gråten og sove videre. Tanken gjør henne flau. Hun tvinger seg ut av senga og snubler bort til vogga som står ved siden av. Løfter opp den lille sprellende bylten. Enda et kolikk- barn. Hanne tar med seg lille Eline ut av rommet, for ikke å vekke mannen som skal opp tidlig på jobb. Det er viktig at han får nok søvn. Hun smiler sarkastisk for seg selv. Han skulle prøvd å vært i hennes sted en gang. Kanskje ville han se hvem som virkelig hadde behov for kraft til å klare dagen.

 Hun vogger barnet i armene, mens hun vandrer rundt i stua. Fortsatt gråt. Plutselig kommer hun på en gammel barnesang bestemoren brukte å synge for dem når de var små. Forsiktig begynner hun å nynne: "Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg, kjære Gud, gå aldri fra meg...". Hun stopper opp. Hørte hun en lyd? Det var akkurat som om noen banket på ytterdøra deres. Hanne ristet på hodet av sin egen innbilning. Hvem ville banke på døra deres midt på natta? Hun fortsetter å nynne til Eline, som endelig begynner å roe seg ned: "Pass på liten og på stor, Gud bevare Far og mor..." Eline blir stille. Bankingen er tydelig denne gangen. Hun legger forsiktig jenta fra seg i vogga igjen og lytter. Det er unektelig noen som står ute ved døren deres og banker på. Hun vurderer å vekke mannen. Kanskje er det noen som har problemer?

Hun lister seg ut i gangen. Ser ut gjennom det lille vinduet som vender ut på trappa. Det står en mann der ute. Ganske ung, kanskje rundt 30. Med slitte klær og litt lutet holdning. Som om han har vært oppe hele natten han også. Hun prøver å få øye på ansiktet hans. Men han står vendt mot døra. Banker på. Ikke utålmodig eller sint. Heller forventningsfull kanskje? Som om han virkelig gleder seg til å komme inn. Hun rister av seg de rare tankene. Hun kjenner ikke engang denne mannen. Likevel er blir hun stående ved vinduet, av ren nysgjerrighet. Da snur han seg. Øynene hans ser rett på henne. Reaksjonen hennes sier at hun skal gjemme seg. Men hun klarer ikke ta blikket fra ham. Det er som om hun har sett ham før. Som om han kjenner henne. Som om han til og med forstår hvordan hun har det. Forskrekket drar hun blikket til seg. Holder hun på å bli sprø av for mye nattevåk? Her stod hun faktisk og vurderte å slippe en vilt fremmed mann inn i huset deres.

Hun løper tilbake inn på soverommet og lukker døren etter seg. Klemmer puta over hodet til hun ikke lenger kan høre bankingen der ute. Til slutt faller hun tilbake inn i den samme urolige søvnen.

*

Det er stille i rommet. Den eneste lyden man kan høre er klapringen på tastaturet. Klokka er langt forbi midnatt. Henning gnir seg i øynene. Bare noen minutter til, så er rapporten ferdig. Det eneste som holder ham igang nå, er den feite overtidsbetalinga han kommer til å få. Det handler om penger. Hadde det ikke vært for lønna, hadde han funnet seg noe annet å gjøre for lengst. Noen ganger tenker han på hvordan livet hadde vært hvis han hadde valgt en annen vei. I en periode av livet hadde det dreid seg om andre verdier. Sånt som noen mener ikke kan kjøpes for penger. Han ville bli misjonær. Reise ut til fremmede folkegrupper for å fortelle dem om den eneste veien til frelse. Forholdet til Gud hadde vært preget av tillit og hengivenhet. Livet var godt, Gud var god, og han måtte formidle dette til flest mulig. Helt til den dagen for ti år siden når alt forandret seg.

Morten var hans beste venn. De vokste opp i den samme menigheten, utviklet det samme brennende engasjementet for Jesus. Sammen skulle de bringe budskapet om Guds nåde ut i verden. Morten var en varm person, som strålte av godhet til alle han møtte. Henning hadde vært overbevist om at Gud hadde store planer for kameraten. Så en dag var Morten borte. Død på grunn av en helt unødvendig og tilfeldig bilulykke.  Ingen engler som bar ham på sine vinger. Ingen Gud som holdt sine vernende hender rundt ham. Det var som om Gud fysisk fjernet seg fra Henning denne dagen. Det føltes i hvert fall slik der og da. Senere har han skjønt at Gud egentlig aldri var der. Han fantes ikke. For hvis han fantes ville han ha reddet Morten. Det minste han kunne gjøre var å være der hos dem som sørget. Men Gud var borte.

Han sukker, helt oppslukt av fortidens ekko av vonde følelser. Strekker seg etter kaffekoppen som står ved siden av pc'en. Det er da han hører det. En svak banking på kontordøra hans. Kan det være noen andre som er på jobb på denne tida? Han tar en slurk av kaffekoppen. Lytter. Ingenting. Han bøyer seg over tastaturet igjen. Konsentrasjon.

"Henning!" Den milde stemmen er så stille at den så vidt kan høres over duren fra kopimaskinen. Den er så stille at den lett kan forveksles med en hvilken som helst annen lyd, eller med tankene i hans eget hode. Likevel får den han til å stoppe opp med å skrive. Han har hørt den stemmen før. En gang for lenge siden. Av en eller annen grunn fyller den ham med en slags varme, samtidig som gåsehuden kiler på armene hans.
Bankingen. Den er sterkere nå. Han prøver å sortere følelsene som aktiveres ved minnet om stemmen. I et lite sekund er han på nippet til å reise seg for å åpne døra. Akkurat da blinker varselvinduet på skjermen hans. Fem minutter til deadline. Han rister av seg den merkelige stemningen og skynder seg med å bli ferdig.

*

Det er en helt vanlig dag. En sånn dag du bare kan gå gjennom på autopilot. Verken kjip eller eksepsjonell. Bare helt vanlig. Siri våkner av vekkerklokka nøyaktig 07:00 på tirsdags morgen. Etter 10 minutter med slumring er hun klar til å stå opp. Hun strekker de lite villige beina over sengekanten, og gnir seg i øynene. Det ble alt for sent i går kveld. Som vanlig. Facebook er alltid mer interessant om kvelden. Nå får hun svi for det.

Mens hun kler på seg hører hun en svak banking på soveromsvinduet. Hun stopper opp og lytter. Nei, det kan umulig være noen som står og banker på denne tida av døgnet. Trøtt som hun er gidder hun ikke engang å sjekke bakom gardinene.

Idet hun skal til å forlate rommet, kaster hun et blikk mot nattbordet. Et stikk av dårlig samvittighet kjennes i brystet idet hun ser bibelen ligge der. Flere ganger har hun planlagt å starte dagen med Gud, ved å lese i bibelen og be. Hver morgen ender det med at hun slumrer istedenfor. Egentlig er det ikke så nøye. Siri har vært kristen hele livet. Sunget bordvers, gått på gudstjenester, båret sitt kors rundt halsen. Mer enn det er det ikke.Gud er i himmelen et sted. Hun tror at han finnes, men han har aldri gjort noe aktivt i hennes liv.

Siri rykker til. Bankingen er sterkere denne gangen. Det er ikke bare to, men fire slag. Av en eller annen grunn føler hun seg dradd mot boka som ligger på nattbordet. Den er oppslått på samme side som i går. Og dagen før der. Har hun egentlig lest noe i det hele tatt den siste måneden? Et øyeblikk blir hun bare stående i døråpninga mens hun ser for seg hverdagene sine: Skole. Venner. Kjæreste. Lekser. Kor. Trening. Møter i menigheten. Egentlig var det et meningsfullt liv. Hvorfor føltes det plutselig så tomt?

"Siri! Du mister bussen!" Det er moren som roper. Siri stønner til svar, plukker med seg veska og iphonen og løper ut av soverommet. Tankene om Gud, bibelen og hennes tomme liv er borte. Det er tross alt en helt vanlig, trøtt dag. Ikke akkurat tidspunktet for de store refleksjonene.

På nattbordet hennes ligger bibelen oppslått på samme side. Et tynt støvlag dekker det løvtynne papiret. Noen har streket under det ene verset på siden:

"Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg."
(Jesus)