Til minne om bestemor

Når jeg tenker på bestemor, tenker jeg på det å bli møtt av en god klem. Lukta av dove- kremen som hun alltid brukte. Et lurt smil. Smaken av sitronkake, tørre vafler, mørlefse og sirupsnipper. Lyden av strikkepinner som jobber. Historier som fortelles. Sanger som synges, gjerne med andrestemme.

En annen ting som kjennetegnet bestemor, var humoren hennes. Det sies at en god latter forlenger livet, og  bestemor har virkelig hatt mang en god latter! Så ble hun også nesten 100 år... :)

Bestemor var over 70 år da hun fikk tittelen bestemor. Likevel fikk vi fire barnebarna ha henne, som en sentral del av livene våre, hele oppveksten. Det var aldri noen tvil om at hun var glad i rollen som bestemor og at hun var stolt av oss. Vi var alltid sikker på at hun kom til å bli veldig glad for et besøk av oss, og vi fikk aldri reise derfra uten at magen var full av god mat.

Bestemor hadde alltid strikketøyet i hendene, og vi manglet aldri "læsta" om vinteren. Jeg tenker på henne hver gang jeg bruker bunaden min, som hun broderte som 85- åring. Jeg tenker også ofte på henne når jeg gjør husarbeid. Bestemor var stolt husmor, og var opptatt av at barnebarna skulle lære å ta vare på heimen. Baking av kakemenner før jul var en årelang tradisjon, og hun tok oss med på flere bakeprosjekter. Jeg husker koselige stunder over oppvasken, der hun vasket og jeg tørket. Da brukte hun alltid å si at «når tvende venner kun enes rett, gjør fire hender det tunge lett». <3

Det er vanskelig å oppsummere alle minnene vi har i lag. Og jeg kjenner jeg er veldig takknemlig for at vi fikk ha bestemor hos oss i så mange år. Selv  trodde hun aldri at hun skulle bli så gammel. Hun følte seg vel gammel allerede mens vi var små, selv om hun egentlig holdt seg usedvanlig godt. Hvis vi skulle snakke om noe som lå litt fram i tid, innledet hun alltid med: «hvis jeg lever når…». «Hvis jeg lever når dere kommer hjem fra ferie», eller «Hvis jeg lever når du blir konfirmert».  Men årene gikk, og hun forlot oss ikke :)

Bestemor tvilte på om hun kom til å overleve konfirmasjonen til sine egne barn. Det viste seg at hun skulle overleve konfirmasjonene til alle sine barnebarn, få to svigerbarnebarn og til og med bli oldemor til to. Alt dette opplevde hun etter fylte 70 år. Den betydningen hun har hatt i våre liv siden det, viser at man fortsatt kan utgjøre en stor forskjell for andre etter man er blitt pensjonist!

Jeg tenker på bestemor når jeg underviser om 2. verdenskrig på ungdomsskolen. Jeg håper jeg klarer å formidle kunnskapen videre til neste generasjon, for jeg vet at det var noe som var veldig viktig for henne. Hun fortalte oss mange historier fra krigen, og hun var opptatt av at vi ikke måtte ta det som en selvfølge at vi bodde i et fritt land. 

Bestemor var en dyktig formidler. Med stor innlevelse (og mye latter) fortalte hun historier fra "gamledager", folkeeventyr og bibelfortellinger. Hun tok seg alltid god tid til oss og hadde alltid et ledig fang.

Gjennom sitt (nesten) 100 år gamle liv hadde bestemor med seg troen på Jesus. Troen stod fast i medgang og motgang, og hun var ikke redd for å dele den med andre.Bibelvers og salmevers lå henne sterkt på minnet helt til det siste. I forbindelse med begravelsen var det fint å høre hvordan bestemor delte troen åpent og ærlig, samtidig som hun respekterte andres ståsted. Mange ulike mennesker har følt seg velkommen og sett i hennes nærvær. Jeg håper jeg kan ta med meg noe av den arven videre <3

Jeg ønsker å dele en sang som får meg til å tenke på bestemor: "Ei kvinnehand" av Maria Solheim. Bestemors hender har jobbet hardt og vist mye omsorg. Nå har de fått hvile. <3

Kjære erfarne og framtidige småbarnsforeldre

Jeg har nå vært mamma i litt over et halvt år. Det å få barn oppleves som å komme til "den andre siden"; en helt ny verden av kjærlighet, erfaringer, kaos og prioriteringer. Med mitt drøye halvår i denne nye verdenen er jeg fortsatt ganske grønn, men noe har jeg lært.

Dette er uten tvil det mest personlige innlegget jeg har skrevet på denne bloggen, derfor oppleves terskelen større for å dele det. Målet med teksten er ikke å klage, men heller å snakke ærlig om hvordan småbarnslivet kan oppleves. Jeg er veldig takknemlig for de som var ærlige med meg, så kanskje kan andre også finne mening i dette, enten du er forelder nå, eller skal bli det en gang.

Jeg vil gjerne starte med å si unnskyld til alle dere som kom til "den andre siden" før meg.

Unnskyld for at jeg innerst inne trodde jeg skulle takle denne jobben minst like godt som dere. Ikke det at jeg trodde jeg skulle bli "årets mor", med brettekanter, tøybleier, hjemmelaget babymat og verv i mammapolitiet. Likevel hadde jeg en slags illusjon om at jeg skulle takle alt så bra. Jeg skulle bevare roen, ta det meste med et smil og nyte tiden.

For det er jo det alle sier, ikke sant? "Du må nyte tiden, for plutselig er barna voksne". Nybakte foreldre legger ut statuser på Facebook der de uttrykker at de storkoser seg sammen som en liten familie. Fredfulle babyer pryder instagram. Vel. Mitt møte med mammalivet var til tider veldig vanskelig å nyte.

På forhånd hadde jeg (teoretiker og lesehest som jeg er) lest meg litt opp på emnet. Boka Mamma for første gang gav meg en fin innføring i det som kunne vente meg. Spesielt husker jeg beskrivelsen av hvordan førstegangsfødende gruer seg til fødselen, uten å klare å se de utfordringene som ligger på "den andre siden" når det nye livet har startet. Jeg prøvde å ta dette til meg, men teori er som alltid langt unna praksis. Det er nok umulig å forberede seg fullt ut på noe som er så totalt nytt og annerledes.


 For å være ærlig: Jeg gruet meg mest til fødselen, men den skulle vise seg å være langt mindre slitsom enn barseltiden. For all del, fødselen krevde sin kvinne, men den varte tross alt "bare" i halvannet døgn. Deretter er det ingen rehabilitering. Nei, du lappes sammen og får deg en dusj, og så må du være klar til å ta fatt på den virkelige jobben, nemlig morsrollen.

Som nybakt mor har du gjennomgått en av de største fysiske og mentale påkjenninger i livet, og etterpå får du ikke engang en hel natts søvn til å hvile deg ut på. Tvert imot, du vet ikke når du skal få en natt med sammenhengende søvn igjen.

Den første tiden som mor ble veldig kontrastfylt: Å få barn er det største jeg har opplevd i livet. Jeg var uendelig takknemlig for den lille skatten vi hadde fått. Kjærligheten var overveldende. Samtidig var det slitsomt. VELDIG slitsomt.

Jeg visste jo fra før at småbarnstiden kom til å bli krevende, men jeg kunne ikke forberede meg på hvordan det skulle oppleves å miste kontrollen over egen tid. Å ikke lenger vite når jeg skulle få sove, når jeg kunne spise eller i det hele tatt få en pause.

Bare det med søvn: Jeg er heldigvis en person som ikke må ha 8 timer for å fungere, og har vel likt å tenke på meg selv som litt robust i så måte. Men da det ikke lenger var jeg selv som styrte egne sovevaner, ble det noe helt annet (Det å gang på gang bli vekket i innsovingsfasen er rett og slett tortur!).

Barnegråt har aldri vært noen fryd for øret, men jeg har tålt det ganske greit. Det ble noe helt annet da det var min egen baby som gråt og mitt ansvar å finne ut hva som var galt. Jeg hadde aldri trodd det kunne være så energitappende.

Mange får en mye tøffere start enn det jeg fikk (selv om jeg der og da følte at alle andre hadde det mye enklere enn meg). Det var mange fantastiske øyeblikk, og jeg visste at ting ville bli bedre etterhvert. Men generelt sett nøt jeg ikke dagene. Jeg måtte bare komme meg gjennom dem, i vissheten om at det var verdt det.

Ok. Nå ble dette kanskje litt klagete likevel. Uansett.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde venninner som i forkant var ærlige med meg om hvordan babytiden kunne være, uten å rosemale det. Ellers hadde jeg nok fort fått dårlig samvittighet og følt meg som en dårlig mor som ikke koste meg mer i de lykkelige omstendighetene jeg var i. Istedet kunne jeg akseptere situasjonen slik den var, komme meg  gjennom de dårlige dagene og sette pris på de gode øyeblikkene. Tross alt veier sistnevnte opp for alt det andre! :) Det er disse øyeblikkene man får lyst til å dele med familie og venner.

Jeg har nok selv gitt inntrykk av å ha en rosenrød småbarnstilværelse på sosiale medier (Som for eksempel på bildet fra snapchat over). Slike bilder/statuser lyver ikke. For øyeblikkene kan virkelig være både rosa og glitrende (riktignok ikke helt som en dag på spa). Men bak disse ligger det sannsynligvis mye hardt arbeid, tårer og poser under øynene.

Det er vel ikke særlig instagramvennlig å legge ut video av en hylende baby (kanskje ikke helt greit for babyens privatliv heller) eller en tårevåt selfie. Det er heller ikke bra hvis man bruker sosiale media som en klagemur eller bare fokuserer på det negative. Men kanskje kan vi øve oss på å dele mer ærlig fra livene våre i hverdagen.

Til slutt vil jeg bare si:

Kjære erfarne småbarnsforeldre: Unnskyld for at jeg ikke fullt ut har anerkjent den jobben dere gjør, enten det er med ett eller flere barn. Mange av dere klarer til og med å få gjort andre ting på toppen av alt. Dere er mine helter!

Kjære mamma: Nå når jeg er mamma selv har jeg fått enda større respekt for deg. Tenk at du fikk fire (!) barn og i tillegg var mamma på fulltid i ni år. TAKK for den fantastiske oppveksten du har gitt meg, uten at jeg som barn la merke til at det kostet deg noe <3 (Blogginnlegg dedikert til mamma finner du her)

Kjære vordende eller framtidige foreldre: Nyt friheten mens dere kan! (Neida. Joda). Tiden "på den andre siden" blir nok ikke bare rosenrød. Om du ikke alltid klarer å kose deg med tilværelsen er du ikke alene. Hold ut, la oppvasken stå, slapp av når du kan, ta imot den hjelpen du får og nyt de gode øyeblikkene, - for de kommer, og de gjør alt verdt det! <3

Tenåring

Våkner. Klump i magen.
Glad ingen ser.

Går på badet. Møter speilet.
Vil ikke se.

Ute på gata. Blikket i bakken.
Føler alle ser.

På skolen. Øynene i ryggen.
Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut?

Lunsjpause. Alene ved bordet.
Ingen ser.

Skulker timen. Muntlig framlegg.
Vil ikke at alle skal se.

Kommer hjem. Pappas øyne på skjermen.
Se meg! Se meg! Se meg!

Jeg er egentlig imot abort, men...

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom man bare er femten år og uegnet til å få barn"

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom barnet har downs syndrom eller en annen funksjonshemming"

"Jeg er for selvbestemt abort, men jeg synes det er helt galt å fjerne en av to tvillinger i mors liv, - Da går det for langt!"

Jeg har hørt og lest mange lignende argumenter opp gjennom årene. Mange er enig i at abort i seg selv er galt, men de argumenterer med at situasjonen rundt graviditeten kan rettferdiggjøre det. Andre er generelt for selvbestemt abort, men mot fosterreduksjon (å fjerne et eller flere foster når man er gravid med tvillinger eller flerlinger).

Argumentene kan høres fornuftige ut. Mange av de situasjonene som beskrives er vanskelige, og man kan lett forstå at det å få barn vil bli en stor belastning. Men er det situasjonen som avgjør om abort er rett eller galt?

Hvorfor er abort i så fall "vanligvis galt"? Jeg tror de fleste tenker på livet som er unnfanget i magen. Det lille hjertet som har begynt å slå. Babyen som vokser og utvikler seg for hver dag som går. Kun tid som skiller den fra å være et fullvoksent menneske. Å ta abort vil være å ta dette livet. Å ta liv kalles å drepe.

Å kalle abort for drap er ikke "politisk korrekt" i dag. For man må jo tenke på alle de vanskelige  situasjonene kvinnene befinner seg i. Disse situasjonene må virkelig tas på alvor, men det blir likevel en annen sak. Enten er abort å ta liv, og da er det galt uansett situasjon, eller så må man vel mene at et foster ikke har noen verdi? (I forrige blogginnlegg skrev jeg mer om nettopp dette: Når får livet verdi?)

Hva hvis fosteret har downs syndrom? Hvilket liv hadde det barnet fått uansett?

Hvem er vi til å avgjøre hva som er et verdifullt og verdig liv? Er personer med funksjonshemminger dømt til et liv som ulykkelige?

Jeg har fått æren av å kjenne to flotte menn med downs syndrom. Jeg  tror jeg kan si de er blant de lykkeligste menneskene jeg har møtt. Den ene bor i egen leilighet, har en jobb han elsker, spiller i band og trener. Han strør rundt seg med komplimenter og gode ord til alle han møter. En livsnyter som sprer glede.

 Den andre ble bare 21 år gammel. Han var høyt elsket av både familie, venner og lokalsamfunn. Han kjempet mot kreften til det siste. Fordi han elsket livet, og han ønsket å leve det videre. Alle var takknemlige for å ha kjent ham den tiden han levde, og han var takknemlig for hver dag han fikk. Hvem er vi til å avgjøre at slike flotte mennesker ikke engang skal fødes til verden?

Hvordan kan man være generelt for abort, men mot fosterreduksjon?

Mange har reagert sterkt på debatten om fosterreduksjon. Tanken på at man skal velge bort et av to barn, er for mange svært problematisk. Hvem skal man velge? Og når skal man fortelle den resterende tvillingen at han/hun egentlig hadde en bror eller søster? Skal foreldrenes kapasitet, ønsker eller sosiale status være grunn nok for å fjerne et av barna?

Hva er egentlig forskjellen på å fjerne en av to, to av tre, eller en av en? Er et tvillingfoster mer verdt enn andre foster?

Jeg tror debatten om fosterreduksjon kan være med på å sette abortsaken i et klarere lys. Ved at ett barn får leve opp, mens det andre fjernes, blir det så tydelig hva abort egentlig er: du fjerner et liv som var ment for å vokse opp. Det blir en tom plass i søskenflokken, i familien, i samfunnet. Et liv, med alle forutsetninger for å bli et unikt menneske som deg og meg, blir fratatt muligheten til å fødes til verden.

Når får livet verdi?

Det er et spørsmål som har svirret mye i hodet mitt de siste par årene. Jeg har visst at jeg en gang kom til å blogge om det, men jeg har vegret meg litt for å ta det opp. Spørsmålet vil nok få mange ulike svar dersom du spør folk på gata. Diskusjonen rundt dette spørsmålet er blant de aller mest betente og sårbare. Når får livet verdi? Hva er det som gjør at et menneskeliv er verdt å redde?

Jeg kan også rette spørsmålet mot meg selv: Hva er det som gir meg verdi? Er det antall personer som er glad i meg? Eller at foreldrene mine ønsket meg? Ofte er det relasjonene i livet som er med på å gi oss et godt selvbilde, en bekreftelse på at vi er verdifulle. Men hva hvis situasjonen var motsatt? Hvis jeg ikke var elsket eller ønsket av et eneste menneske, ville jeg likevel hatt en verdi?

Akkurat nå bærer jeg på et lite barn i magen. Vår første datter. Den jenta er allerede høyt elsket av foreldrene sine. Og skulle det vise seg at ultralyden tok feil, at "hun" er en "han", så vil barnet være akkurat like verdifullt for oss. Hun er ønsket og velkommen, og det var hun allerede før jeg så den positive graviditetstesten. En verdifull skatt helt fra unnfangelsen. Vi kjenner på lykken over å skulle bli foreldrene hennes og samtidig en lammende frykt med tanken på å miste henne.

                                      (Vårt første bilde av henne. Ikke akkurat 3D)

 Men hva om det var motsatt? Hva om det å bli gravid var det verste som kunne skjedd meg på dette tidspunktet i livet? Hva om barnefaren var en drittsekk, hva om jeg ikke følte meg klar for å bli mor? Ville verdien til barnet vårt vært mindre?

Jeg er nå i uke 23 av graviditeten min. Langt forbi uke 12, som er den norske "grensen" for selvbestemt abort (men du kan fortsatt søke om abort senere i graviditeten). Når startet babyen min å bli verdifullt som menneske? I følge norsk lov kan det se ut til at starten på menneskets verdi går rundt uke 12 av svangerskapet. Før denne grensen er det etisk korrekt å ta livet av babyen, etterpå blir det mer problematisk (men fortsatt ikke umulig. Så da går vel den reelle grensen litt lengre).

En mor som ønsker sitt barn vil bli knust over å miste det, enten det skjer før eller etter uke 12. En mor som ikke ønsker barnet sitt kan selv velge å ta livet av det før "grensen" er nådd. Vil det si at barnet som er ønsket er mer verdifullt enn det som ikke er ønsket? Eller har ingen av dem en reell verdi før svangerskapet har passert et visst antall uker?

For noen år siden spurte jeg en 9.klasse spørsmålet "når starter et menneskeliv?". Svarene var mange: "Når man blir født... Eller, nei, kanskje før det...". "Når hjertet begynner å slå". "Når man kan se at det er et menneske". Det var tydelig at de aldri hadde fått dette spørsmålet før. Det var også tydelig at de ikke visste når et fosters hjerte begynner å slå (uke 5), eller når man kan se at det er noe annet enn en "celleklump"(i uke 9-10 er det hvert fall ingen tvil).

Jeg vil påstå at samtlige av mine lesere er enige om at det er svært galt å ta livet av en nyfødt baby. Hva er det som mangler for at et friskt befruktet egg skal bli til en nyfødt baby, et barn og etterhvert en voksen? De fleste kjenner til hvordan dette foregår. Det eneste som mangler er tid. Informasjonen er allerede på plass, til og med hvilket kjønn det skal bli.

Norsk lov sier sitt. Men når mener du livet får verdi? Hvis du ikke har et svar, bør du heller ikke ta stilling til abortloven.

(Jeg har enda mer på hjertet når det gjelder dette temaet, både om fosterreduksjon, abort av fostre med downs syndrom m.m.. Dette innlegget ble mer enn langt nok, så det kan hende jeg skriver ned flere tanker etter hvert).

En ny start uten fortid

Et helt nytt år ligger rett rundt hjørnet. Vi feirer det gjerne med god mat og raketter, mens vi minnes det som har vært og drømmer om det som ligger foran. Mange oppsummerer 2016 i julekort eller status på facebook. Kontrastene blir ekstra tydelige: Noen kan glede seg over bryllup, familieforøkelse eller eksotiske reiser. Andre kan fortelle om store bragder innen idrett eller arbeidsliv. Det er likevel ikke alle som kan se tilbake på 2016 med glede. Drømmer har blitt knust, personer har gått bort, nederlagene har vært mange.

Nyttårsaften har noe magisk ved seg. Et nytt år gir håp om en ny start. For noen kan det å «starte på nytt» handle om å forbedre seg. Nyttårsforsettene er gjerne store og idealistiske. 2017 er året der alt skal bli bedre. Du skal endelig kvitte deg med de ekstra kiloene, få bedre karakterer eller bli flinkere til å lese i Bibelen. Denne dagen bærer med seg en ekstra motivasjon, og den kan sikkert brukes til mye positivt. Jeg elsker nye begynnelser, men ikke på grunn av forbedringspotensialet som ligger der. Jeg elsker når personer får sjansen til å starte på nytt. Når en tenåring endelig kan legge tiden med mobbing bak seg og finner seg til rette i et nytt miljø. Eller når en person opplever velsignelser etter en tid med mye lidelse. Jeg har noen personer jeg spesielt ønsker et godt nytt år med en ny start. Du kjenner sikkert flere du også.

Man kan skrive mange flotte ord på terskelen til et nytt år. Likevel vet ingen av oss hva som kommer. Ingen har noen garanti for at det nye året skal bli bedre enn det forrige. En viss innsats kan vi legge i vår egen lykke, men mye av det som rammer oss i livet er helt utenfor vår kontroll. Det er ikke alltid vår egen innsats lykkes heller. Mange nyttårsforsett brytes i løpet av januar.

Mitt forhold til Gud handler i svært stor grad om det å få en ny start. Jeg må ha nye begynnelser i kristenlivet hele tiden. Kanskje 2017 skal være året der jeg virkelig får orden på daglig bønn og bibellesning. Kanskje jeg kan bli mer frimodig når jeg snakker med mennesker om Jesus. Kanskje kan jeg klare å slutte med baksnakking. Det kan være flott med slike nyttårsforsett. Gode vaner må ofte etableres gjennom disiplin, enten det gjelder trening eller bønn. Likevel er det ikke dette jeg forbinder med det å starte på nytt med Gud.

Den nye starten med Gud handler ikke om min egen forbedring. Den nye starten kommer fra Jesus, - han som er grunnen til at vi feirer jul. Jesus ble ikke født i en krybbe i Betlehem for å bli en klok mann som sa mye fint. Hensikten hans var mye større: Han kom for å gi oss mennesker en ny begynnelse og et nytt liv. Da Jesus døde på korset døde han for alt det gale du har gjort, for alle dine nederlag. Du skal få legge hele din fortid på ham: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes.1,18).

Vi har alle ulike erfaringer fra 2016, på godt og vondt. Felles for oss alle er behovet for tilgivelse. Vi trenger tilgivelse fra mennesker vi har såret. Og først og fremst trenger vi tilgivelse fra Den Hellige Gud, han som ikke tåler synd. Når jeg kommer til Jesus med mitt liv blir alle mine synder slettet ut. Som en forkynner en gang sa det: «Jeg har ingen fortid!». Med Jesus får jeg en ny start som oppfyller alle mine behov. Mitt forbedringspotensiale er oppfylt hos ham. Denne gaven tilbys deg også, helt gratis.

Jeg vet ikke hvordan ditt år har vært, og jeg kan heller ikke garantere at det kommende året blir bedre. Men med Jesus kan du få en ny begynnelse, - en begynnelse uten fortid, men med en evig framtid sammen med ham.

«Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil. 3, 13b-14).

(Først publisert i avisen Dagen, 31.12.16)

Godt nyttår!

Min kristne oppvekst

I det siste har media fokusert mye på barns oppvekst i lukkede trossamfunn. Flere personer har stått fram og fortalt om sin vanskelige barndom, preget av tvang, frykt og mishandling. Dette er selvfølgelig helt forferdelig, og jeg synes det er på sin plass at det blir tatt tak i slike situasjoner. Likevel er det ikke bare slike situasjoner som bringes fram i debatten. Det er ikke til å unngå at religiøs oppdragelse generelt blir et tema. Bør foreldre få lov til å oppdra barna sine i sin religion? Har barna godt av å delta i menighetsliv og trosutøvelse før de er 18? Denne uka er det kanskje spesielt den kristne oppdragelsen som har vært i fokus.

Det jeg ønsker med dette innlegget er rett og slett å fortelle min historie. Den er kanskje ikke like dramatisk og spennende som dem vi har fått høre i media i det siste, men nettopp derfor tror jeg den er viktig å fortelle. Vi kan ikke la skrekkeksemplene definere hva som er en kristen oppvekst. Definisjonen "kristen oppvekst" er i seg selv en veldig vid definisjon. Jeg ønsker å utvide innholdet i den definisjonen litt.

Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle skrive om min oppveskt i et kristent miljø. Det er nemlig noe som fort blir et tema når jeg møter nye mennesker. Mange viser en positiv nysgjerrighet, men det kommer også kritiske spørsmål: "Var det mye du ikke fikk lov til når du var liten?" "Måtte du gå i kirka hver søndag?" "Må du bryte kontakten med familien hvis du velger å ikke tro?"

Så, hva er godt med å vokse opp i en kristen familie og et kristent miljø? Kristne vil argumentere med at oppdragelsen er preget av den eneste sannheten. Ikke- kristne vil argumentere mot, ved å si at oppdragelsen er preget av løgn. Jeg vil prøve å argumentere utenfor sannhets- perspektivet, fordi mitt mål (i denne omgang) ikke er å omvende deg, men å vise at det kan være godt å vokse opp i et kristent miljø.

 

Jeg har vokst opp med en storfamilie som er uavhengig av biologiske bånd. Det kristne fellesskapet jeg er en del av består av alle generasjoner. Da jeg var barn, og etterhvert ungdom, hadde jeg flere voksenpersoner i livet mitt som så meg og brydde seg om meg. Jeg kunne komme på møte og bli møtt av voksne som tok meg i handa, så meg i øynene og hilste på meg på voksent vis. Fordi jeg betydde noe. Fordi barna var viktigst.

Som tenåring opplevde jeg at eldre ungdommer tok seg tid til å snakke med meg om hvordan jeg hadde det. Vi diskuterte ikke bare troen vår, men også skole, fritidsaktiviteter, relasjoner, alkohol, kjærlighet, ekteskap og sex. Og jeg fikk lov til å dele mine tanker for et lyttende øre, selv om vi ikke alltid var enige.

I det kristne miljøet fikk jeg lov til å utvikle meg innenfor sang, musikk, tale og ledelse. Jeg fikk være med som leder på leir, der jeg fikk vise omsorg for yngre barn, lede samlinger og planlegge aktiviteter. I dag er jeg overbevist om at alle disse årene med erfaring har gjort meg til en bedre lærer.

Jeg har tidligere skrevet (her) om hvordan det bibelske samlivssynet kan være aktuelt også i dag. De kristne verdiene har lært meg å sette ekteskap og familie høyt. Gjennom leirer og samlinger har jeg vært på utallige seminarer med fokus på trofast kjærlighet. Som jeg også har skrevet om tidligere, har flere av mine ikke- kristne venner uttrykt en lengsel etter et forhold bygd på kristne verdier, fordi de ser at det er godt.

 

Så, ble jeg tvunget til å gå i kirka? Nei. Jeg ønsket som oftest å gå på møter, fordi jeg trivdes der og det var noe vi som familie gjorde sammen. Det hendte jeg nektet å være med. Da fikk jeg bli hjemme. Det var heller ikke slik at vi bare tilbrakte tid med andre kristne. Jeg vokste opp i en vanlig nordnorsk bygd, der de fleste hadde et annet livssyn enn min familie. De fleste av vennene mine i bygda var ikke kristne.

Jeg har deltatt i mange samtale- og bibelgrupper opp igjennom årene. Dette er grupper som fungerer som et supplement til møtene (- der du sitter og hører på andre som taler). I bibelgruppene leser man Bibelen sammen og diskuterer betydningen av det man har lest. Da er det lov å være uenig og det er lov å tvile. Flere ganger har det også vært ikke- kristne personer med i gruppene, og de har deltatt ut fra sitt ståsted. Vi diskuterer forresten ikke bare Bibelen, men deler også fra livet og snakker om hvordan vi egentlig har det. Mange av mine ikke- kristne venner misunner meg muligheten til å ha et slikt fellesskap. Å reflektere, argumentere og se sammenhenger er også ferdigheter som kommer godt med i studie-, arbeids- og samfunnsliv.

Samtalene i det kristne fellesskapet har også lært meg å tenke gjennom det jeg tror på og det jeg står for. Det kristne fellesskapet har ikke fungert som noen hjernevask (jada, jeg vet du sikkert tviler på akkurat det). Jeg går stadig flere runder med meg selv når det gjelder tvil og tro. Min kristne oppvekst har lært meg å tenke gjennom mine valg og hva jeg står for.

Fortsatt består min nærmeste vennekrets av en ca 50/50 fordeling av kristne og ikke- kristne personer. Om jeg skulle valgt bort min kristne tro, vet jeg at jeg alltid er velkommen hjem, både til familien og blant mine kristne venner. Man kan tross alt ikke tvinge noen til å tro.

Vær ikke bekymret!

Tenk hvor mye tid et menneske bruker på å bekymre seg gjennom et helt liv. Tanker og følelser rundt noe som skal skje i fremtiden, eller noe som har skjedd. Aspekter ved livet man ikke har kontroll over.

Det kan være du kjenner på store bekymringer, for sykdom, død, økonomisk krise, samlivsproblemer osv, eller det kan være mindre bekymringer, som kretser rundt hverdagslige utfordringer. Du kan bekymre deg for en kommende eksamen, eller for en ny utfordring på jobben, for hva andre personer tenker om deg, eller for en stor forandring som skal skje i livet ditt. Bekymring er noe annet enn å være spent eller å ta noe alvorlig. Tar man noe alvorlig vil man kunne yte mer i situasjonen, er man spent kan man kjenne at man lever. Bekymringer, derimot, kan være kvelende og nedbrytende.

Som jeg tidligere har skrevet (her), har jeg til nå vært spart for de største bekymringene. Likevel kan hverdagslige bekymringer kreve mye krefter. Jeg bekymrer meg for andre mennesker og hektiske perioder, for eksamen og master og jobbsøking og flytting og voksenlivet.  Jeg kan til og med bekymre meg på grunnlag av at livet mitt er godt, for "nå må det vel snart skje noe fælt med meg også". Når man slipper slike tanker til, kan bekymringene etter hvert eskalere i de verste scenarioer. Livet er uforutsigbart, og det er mye som er utenfor min kontroll. Noen ganger er den tanken forfriskende, andre ganger skremmende. Er det bare jeg som kan ha det sånn?

Bibelen viser meg en Gud som er klar over alle menneskelige svakheter. Bekymring er en gjenganger, og det kommer tydelig fram at menneskene har bekymret seg til alle tider. Derfor er det ikke uten grunn at Jesus mange ganger må gjenta at vi ikke skal frykte og ikke bekymre oss. 

En av mine favoritt- tekster i Bibelen er kapittel 6 i matteusevangeliet. Den siste delen av kapittelet handler om at vi ikke skal være bekymret. Jesus ber oss om å se på fuglene under himmelen og på liljene på marken; de strever ikke med å sanke, så, høste eller spinne. De bekymrer seg ikke for fremtiden, men lever for hver enkelt dag. Gud gir fuglene mat og kler liljene i den nydeligste prakt. Og han er enda mer glad i deg! Når du stoler på Gud og søker ham (v33), så kan du også stole på at han vil sørge for deg.

For mange kan dette høres naivt ut. Du har kanskje opplevd at dine største bekymringer har blitt til virkelighet. Det å være kristen er slett ikke ensbetydende med å slippe unna det vanskelige i livet. Bibelen er tydelig på at det ofte kan være motsatt; mange mennesker rundt om i verden må lide mye på grunn av sin tro på Jesus. Hvordan kan han da si at vi ikke skal være bekymret?

Jesus kommer med to veldig gode poenger i denne teksten, som er like aktuelle for alle, uansett tro:
Det første handler om hvor nytteløse bekymringene våre er: "Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?" (Mat. 6, 27) Jeg kan dø i morgen. Ingen vet hvor lenge de har igjen. Det som er sikkert er at man ikke forlenger livet med å bekymre seg.

En mann i 60- årene fortalte at når han så tilbake på livet sitt, ble det tydelig hvor mye tid han har brukt på å bekymre seg uten grunn. Jeg kan med mine 25 år si det samme; de aller fleste bekymringene viser seg å være helt ubegrunnet. Og i alle tilfeller fører ikke bekymringene til et bedre utfall.

Det andre poenget jeg vil ta fram er det siste verset i kapittelet: "Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage" (Mat. 6, 34). Jesus ser hvor lett vi mennesker kan bruke dagen i dag på å bekymre oss for i morgen. Tenk hvor bortkastet det er å bruke nåtiden på å bekymre seg for fremtiden! Jeg må minne meg på dette budskapet gang på gang. Fuglene og liljene lever i nåtiden. Gud sørger for dem likevel. Og han vil sørge for meg hver eneste dag.

Som kristen møter jeg hverdagens bekymringer som alle andre. Bekymringene vil nok heller ikke bli mindre med årene. Men jeg har en jeg kan gå til med alt; en som har skapt meg og som elsker meg. En Gud som til syvende og sist har kontrollen. Og han elsker meg like mye, uansett hvor mye eller lite jeg presterer i morgen :)

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere" (1. Pet. 5, 7)

Bare prøv! :)

En Gud som overrasker

Desember må være den måneden vi nordmenn er mest opptatt av tradisjoner. Vi skal spise den samme maten som vi alltid har spist, gjøre de samme aktivitetene vi alltid har gjort og se de samme programmene på TV. Tradisjoner gir stemning, forutsigbarhet og trygghet. Vi forventer at julen skal være slik den alltid har vært. For noen av oss er juleevangeliet en selvfølgelig del av feiringen. I det siste har jeg tenkt på om også julens budskap er blitt en selvfølge for meg.

Advent er ventetid. Vi teller ned mot dagen som markerer Jesu fødsel. Før Jesus ble født var det også mange som ventet på ham. Jødene ventet på Messias, den store helten som skulle frelse Israel. Forventningene var store. Mange så nok for seg Messias som en stor jordisk konge som skulle befri landet fra den romerske styresmakten. De trodde de ville skjønne hvem han var når han kom. Men Gud overrasket på en måte som ingen kunne forutsett.

Guds sønn kunne kommet til jorda som en mektig konge, med stor rikdom og i fellesskap med det øverste sosiale – og religiøse laget. I stedet kom han som et lite spedbarn, født i en stall. En konge med et rike av en annen verden. Han foretrakk fellesskap med tollere, prostituerte og syndere framfor religiøse ledere. Da Jesus ble konfrontert med dette, svarte han: ”Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere” (Matt.9, 13b). Mange av jødene avviste ham. Dette kunne ikke være den Messias de ventet på, for han brøt så totalt med det de hadde forventet av ham. Jesus seiret ikke ved krigføring eller politisk makt. Hans seier gikk gjennom døden på korset, for dine og mine synder. Da han stod opp igjen fra de døde hadde mange allerede snudd ryggen til. Verdens største under foregikk foran øynene på dem, men de ville ikke se det.

Midt i adventens forutsigbare tradisjoner må jeg stoppe opp og tenke på hvor overraskende julens budskap egentlig er. Jeg har hørt det mange ganger før. Juleevangeliet er på en måte blitt like forutsigbart som pinnekjøtt på julaften; ”Selvfølgelig ble Guds sønn født i en stall og lagt i en krybbe. Selvfølgelig kom han ikke for å kalle rettferdige mennesker, men for å kalle syndere. Selvfølgelig ofret han seg for meg på korset.” Jeg må stoppe opp og minne meg selv på at evangeliet er langt fra selvfølgelig. Gud er rettferdig. Han kunne dømt meg til evig fortapelse. I stedet sonet han straffen selv. Kristendommen kunne vært som andre religioner, der menneskene må prøve å klatre veien opp til Gud gjennom gode gjerninger. I stedet kom Gud ned til oss, som et lite barn i en stall. Dommeren selv tok på seg straffen jeg skulle hatt. I troen på Jesus står jeg helt skyldfri på dommens dag. Helt skyldfri, helt ufortjent.

Da Gud sendte Jesus til verden, viste han oss hvem han er. Og best av alt, han viste oss sin grensesprengende, ubetingede kjærlighet: ”Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1. Joh. 4, 9- 10).

Jeg ber om at jeg ikke må bli så forblindet av julens tradisjoner at jeg tar verdens største under som en selvfølge.


(Opprinnelig publisert i avisen Dagen, 05.12.15)

Det vakre

Det er en stund siden sist innlegg her på bloggen. "Alt har sin tid", og den siste tiden har vært preget av en stor hendelse som vil påvirke resten av mitt liv: Jeg har giftet meg, mannen min har flyttet til Tromsø, vi har flyttet sammen og jeg har endret etternavn! Ekteskap vil sikkert bli et aktuelt tema for et senere innlegg, men denne gangen har jeg noe annet på hjertet.

Hva er det som gjør et menneske vakkert?

Så mange forslag. Og så uendelig mange bilder. Mennesker i flotte klær, mennesker i utfordrende klær, mennesker uten klær. Debatter om hvor standarden skal være; tynn, trent eller formfull? Mange blir provosert av lettkledde damer med stramme rumper og usynlige mén etter fødsel, og tar opp kampen ved å legge ut nakenbilder av sin egen "normale" kropp. Kommentarer slenges fra begge sider; "beinrangel" eller "feit".

Jeg tenkte jeg skulle bidra til saken med min egen liste. Hva jeg synes er vakre kvinner og kjekke menn. Her kommer den.

En vakker kvinne er en som:

- Viser ubetinget godhet mot andre
- Har omsorg for familien sin
- Tar vare på de svakeste
- Snakker godt og sant om andre
- Står opp for det hun tror på
- Er en lojal venninne

En kjekk mann er en som:

- Tar ansvar
- Holder løfter
- Ofrer sin egen komfort for andre
- Kjører deg helt til døra
- Behandler sin mor med respekt
- Er en lojal venn

Listene kunne vært lengre, og de samme punktene vil selvfølgelig gjelde begge kjønn, men jeg skriver med konkrete hendelser og personer i tankene. Erfaringer som har lært meg hva som virkelig gjør en person vakker i mine øyne.

En venninne kom med et hjertesukk til meg her om dagen: "Hva skjedde egentlig med det å være snill?". Hun opplevde at godhet ikke lenger var en viktig verdi å ha med seg. Omgivelsene rundt henne signaliserte helt andre "krav" for å bli likt og komme seg opp og fram: Utseende, trening, "underholdningsverdi" og høye prestasjoner var bare noen av dem.

Har du lurt på det samme? Streber du etter verdiene jeg har listet opp ovenfor, men opplever at de ikke blir satt pris på? Tenk på den personen i livet ditt som du setter aller høyest. Eller en person som har fått bety en stor forskjell i livet ditt. Hvilke egenskaper hos vedkommende er viktigst for deg? Et pent ansikt eller en stram rumpe? Kanskje toppkarakterer eller gode idrettsprestasjoner? Neppe.

Så nei, verdien av å være snill og god er ikke borte. Den er bare gjemt litt bort. Den ligger der, nærmest hjertet og våre dypeste verdier, men den kommer ikke fram i rampelyset. Den fanger ikke like øyeblikkelig oppmerksomhet som Caroline Berg Eriksens nakne rumpe, men har langt mer varig virkning. Den gir kanskje ikke like mange likes på facebook, men den kan bevare et nært og godt vennskap. Den gir deg heller ikke årets mammakropp, men barna dine vil kunne føle seg trygg og elsket.

Kanskje burde vi tenke over hvilke komplimenter vi gir til hverandre. Hva kommenterer du oftest hos vennene dine? Det er så enkelt å si "fin jakke", "fint hår", "fin hud". Komplimentene kan komme impulsivt, og du slipper å legge for mye følelser i dem. Det er fint å gi en person komplimenter for utseendet også, det kan bli en nødvendig oppmuntring i hverdagen. Men hvis det eneste du får komplimenter for er utseendet, vil du etter hvert begynne å tro at utseendet ditt er det viktigste ved deg. Og hva da når du ikke føler deg fin?

Hva hvis vi begynte å gi hverandre komplimenter for de indre verdiene også?

"Jeg beundrer hvordan du tar vare på lillesøsteren din!"

"Så bra at du snakket med han som satt alene i dag!"

"Takk for at du er en venn jeg kan stole på!"

"Du er så tøff som står for det du tror på!"

"Jeg legger merke til at du aldri snakker vondt om andre."


Tenk over hvilke verdier du setter høyest, og la andre mennesker vite at du ser disse verdiene i dem!


"Den som elsker hjertets renhet og taler vennlig, han har kongen til venn" (Ords.22,11).

Pensum - for samvittighetens skyld?

Jeg er nå på mitt fjerde studieår på master i lærerutdanning. Som student har jeg undret meg over en rekke "etablerte normer" i det norske utdanningssystemet (på alle nivå). En av dem gjelder vårt forhold til bøker. Som student gjelder det pensumbøker, som lærer eller elev i grunnskolen vil det gjelde lærebøker.

Har du noen gang kjent på dårlig samvittighet knyttet til at du ikke har fått lest alle sidene i pensumboka? Eller fordi du som lærer ikke kom deg gjennom de siste kapitlene i samfunnsfagboka? Eller den grufulle følelsen når du som pliktoppfyllende elev ikke hadde rukket å lese hele fortellingen du hadde i lekse (selv om du egentlig hadde hørt den før).

Kjenn på den følelsen. Tenk etter på hva det var som gav deg en slik reaksjon. Reflekter deretter over følgende spørsmål: Var det virkelig en god grunn for at du fikk dårlig samvittighet av å ikke komme gjennom de siste sidene av den boka?

De som kjenner meg vet at jeg elsker bøker. Fra jeg lærte å lese har jeg "pløyd gjennom" utallige romaner og tekster av mange slag. Å bli en god leser er en svært viktig ferdighet å ha med seg. Å lese mye vil også gjøre deg til en bedre skriver. Som framtidig norsklærer brenner jeg for å gi elever økt leseglede. Når jeg "blir stor" ønsker jeg å ha mitt eget bibliotek. Altså: Jeg er på ingen måte motstander av bøker.

Egentlig handler ikke dette om bøker i seg selv, men om hva vi verdsetter som effektivt og nyttig arbeid som gir godt læringsutbytte og aktuell kompetanse.

Du kan lese gjennom hvert eneste ord i en bok, men ikke sitte igjen med mer enn det du allerede visste fra før. Kanskje sitter du på praktisk erfaring som gjør at du egentlig hadde kontroll på temaet i utgangspunktet, kanskje var det bare en liten del av boka som egentlig var relevant for dine kompetansemål. Likevel; samvittigheten blir bedre når du kan krysse av enda en bok på lista.

Mitt inntrykk er at man som elev og student sendes "miksede signaler" om hva som er god læring. På den ene siden snakkes det til stadighet om å "komme gjennom boka", eller å "få lest pensum". På den andre siden forventes det på eksamen og etter endt utdanning at du skal ha kompetanse, kreativitet og refleksjon som går langt utover det å kunne gjengi innholdet i bøkene. Å få en A krever "det lille ekstra", som du ikke kan lese deg fram til.

En nyere undersøkelse viser at lærerstudenter er blant dem som bruker minst tid på studiene. Aftenposten konkluderte i den forbindelse med at "lærerstudenter legger ned minst innsats", og at dette måtte være et dårlig tegn på kvaliteten til utdanningen. Bedre kvalitetssikring av lærere er helt klart et stort behov, men det blir en annen diskusjon. Her er tidsbruken satt som kvalitetsmåler. Men hva definerer man egentlig som god bruk av tid? Er det antall timer du bruker på å lese pensum, skrive oppgaver og ha kollokvie på skolen? For en arkitekt- eller medisinstudent vil det nok være ytterst nødvendig å bruke mye tid på skolen. Noe kunnskap må rett og slett pugges for at det skal feste seg. Men skal disse studiene sette standarden for hva som defineres som god læring? Blir du nødvendigvis en god lærer av å lese hele pensum?

Jeg treffer mine medstudenter daglig på fritiden. Det er svært sjelden vi ikke har en faglig samtale over kaffekoppen eller fredagstacoen. Alle mennesker har et forhold til skolen, - derfor diskuterer jeg ofte yrket mitt med ikke- lærere. Jevnlig vikarjobbing på en skole har gitt meg mange erfaringer og samtaler. På internett kryr det av høyaktuelle artikler og videoer. Å være med i frivillig barne- og ungdomsarbeid på fritiden har krevd ferdigheter innenfor både formidling, ledelse og relasjonsbygging.

Alt det nevnte ovenfor har, i kombinasjon med undervisning og aktuell teori, gitt meg både engasjement og kompetanse for yrket mitt. Likevel ville det ikke gått under definisjonen "tid på studiet". Mange ville fått dårlig samvittighet hvis de la bort pensumboka til fordel for en av disse aktivitetene.

Teoretisk kunnskap er viktig; som redskap for å forstå den praktiske virkeligheten på en ny måte, for å se nåtiden i et historisk perspektiv og for å ta del i andres erfaringer. Det er klart at formell opplæring trenger å bli satt i system, og man må kunne stille konkrete krav til hvilken kompetanse man skal gå ut med. Men hvis vi begrenser læring og utvikling til å handle om pensumbøker, formidler vi ikke da et urealistisk bilde av hvordan verden fungerer? Vi risikerer å undergrave verdien av alternativ litteratur, aktuelle filmer, reelle erfaringer og ekte relasjoner.

Både grunnskolen og videregående opplæring bygger på kompetansemål fra Kunnskapsløftet (LK06). Det er ikke noen formelle krav til at elevene skal lese spesifikt pensum, så lenge de oppnår den aktuelle kompetansen. Som lærere er det LK06 vi skal bruke som rettesnor for undervisningen, lærebøkene skal bare være et verktøy for å nå kompetansemålene. Er det ikke da litt ironisk at vi på lærerutdanningen blir møtt med lange lister med krav til hvilke bøker vi må lese?

Målet med enhver utdanning er å gi elever/studenter nødvendig og aktuell kompetanse for framtidig yrkes- og samfunnsliv. Din samvittighet skal være knyttet til om du kommer til å bli en kompetent arbeidstaker og kollega, ikke til hvorvidt du får kommet deg gjennom pensum.

Dette innlegget har jeg skrevet helt frivillig. Det vil ikke karakteriseres som "tid på studiet". Men jeg tror likevel ikke det var helt bortkastet... :)

Hilsen fra en avholdskvinne

Alle vet at avholdsfolk er en minoritet i Norge. De fleste av mine lesere er fullt klar over mitt konservative kristne ståsted, og vil anta at mine holdninger om alkohol stammer fra Bibelen. Der tar de feil. Selv om jeg mener den kristne etikken gir meg ekstra motivasjon for mine valg, vil jeg si de fleste argumentene er allmenne og uavhengig av religiøse standpunkter.

Folk spør meg om jeg har opplevd mye drikkepress. Heldigvis kan jeg svare nei. Jeg har vært velsignet med venner som har respektert mine standpunkt og aldri følt meg presset på noen måte av mine nærmeste. Jeg er ikke redd for å være i selskap av personer som drikker alkohol, og jeg er selvfølgelig bevisst på min rolle som verdi- minoritet. De fleste er uenige med meg, og det må jeg respektere. Dette er ikke ment å være en pekefinger, heller et tankekors.

Saken er at jeg har observert litt av drikkekulturen i Norge på avstand. Jeg kan ikke sies å være noen ekspert, og som alle kulturer har den sine nyanser. Men det jeg har sett og hørt får meg til å undres...

"Hvorfor drikker du ikke?" er et spørsmål de fleste avholdsfolk må forholde seg til jevnlig gjennom hele livet. Jeg hørte om en mann som til slutt ble så lei av å måtte forsvare sitt standpunkt, at han begynte å forklare det med "traumatiske opplevelser fra barndommen". Det var tydeligvis det eneste holdbare argumentet for å være upåvirket av alkohol i festlig lag.

Hvorfor skal man være nødt til å forsvare valget om å ikke la seg påvirke av alkohol? Selvfølgelig handler det om at man avviker fra "normalen", og selvfølgelig er det interessant å høre begrunnelsen for hvorfor mennesker velger å gå mot strømmen. Men burde ikke jeg ha rett til å spørre tilbake; "Hvorfor drikker du?" Nei. Da er jeg for direkte og dømmende.

Det kunne vært interessant å høre svaret ditt. Jeg vil tippe det ville inneholdt noe sånt som at "det er mitt valg", "det smaker godt", eller "et glass vin må jo være lov". Klart det er lov, men hvorfor virker det ofte sosialt ulovlig å la være?

Slik jeg forstår det finnes det tre definerte grupper av mennesker i Norge, når det gjelder forholdet til alkohol; man er enten avholds, måteholden eller alkoholiker. Hvordan definerer vi vanligvis disse gruppene? Er man avholds nyter man ikke alkohol i det hele tatt, er man måteholden kan man ta seg et par øl i ny og ne, og er man alkoholiker har man et alvorlig avhengighetsforhold til alkohol.

Jeg har møtt mange som er svært kritisk innstilt til definisjonen "avholdsmenneske", kanskje fordi de har negative assosiasjoner til personer med dette standpunktet; personer som tar avstand og ser ned på dem som drikker. Det finnes nok mye kritikkverdig innenfor avholdsbevegelsen opp gjennom årene, men denne gangen vil jeg rette kritikken mot måteholdsbegrepet.

De aller fleste i Norge vil definere seg som måteholdne når det kommer til alkohol. Slik jeg tolker begrepet i seg selv, ville jeg tro det betydde at man inntok alkohol i ny og ne, uten å bli nevneverdig beruset. I praksis betyr det derimot veldig ofte noe annet.

En måteholden person er ikke avhengig av alkohol hver dag, og kan derfor ikke sies å være alkoholiker. Samtidig kan du fint smykke deg med tittelen "måteholden", samtidig som du "unner" deg en real tur på fylla annenhver helg. Det er heller ikke ulovlig å være stupfull i Norge, men ingen kan vel påstå det da er snakk om et måteholdent inntak av alkohol?

Definisjonen "alkoholiker" er uten tvil et negativt ladet begrep, fordi man vet det er en lidelse som kan ødelegge både personen som lider av det, men også menneskene rundt vedkommende. Men er det først som definert alkoholiker at du kan skade deg selv og andre med ditt inntak av alkohol?

Kan du stå inne for at ditt eget drikkemønster er godt for deg og dine nærmeste? 

Hvis du velger å drikke i kveld, vil du klare å stoppe før du blir beruset? Og hvis du blir beruset, vil det øke risikoen for at du sier/gjør noe som kan såre deg selv eller andre? Hvis svarene dine er henholdsvis "nei" og "ja"; hvorfor velger du da å ta denne risikoen på nytt og på nytt?

Hvis alle mennesker holdt seg unna alkohol ville vi blitt spart for mye lidelse. Ødelagt oppvekst, vold, skilsmisse, utroskap, voldtekt. "Alt dette ville fortsatt ha forekommet i verden uten alkohol", sier du. Det tror jeg også. Men hvis du mener alkoholen ikke  har ført til flere slike hendelser, så har du heller ingen rett til å si ordene "fylla har skylda" igjen.

Noen konsekvenser synes heller ikke så godt. De er ikke nødvendigvis like iøyenfallende og tragiske som de jeg nevner ovenfor, men kan likevel føre mye vondt med seg. En far som må drikke hver gang familien skal kose seg. En mor som aldri er tilgjengelig for å hente sine tenåringsbarn i helgene, fordi hun har drukket vin. Høylytte krangler i påvirket tilstand. Vonde ord. Folk som sier og gjør ting du aldri ville tolerert i edru tilstand. Jomfrudommen som mistes for tidlig. Kvelder som ender i tårer. Kjæresten som plutselig danser litt for tett med en annen. Ektemannen som ender opp på strippeklubb, Angeren dagen derpå. Tanken om å aldri drikke igjen. Neste helg er den tanken borte.

Disse eksemplene er ikke gjetninger eller overdrivelser fra min side. Situasjonene er så absolutt reelle, hentet direkte ut fra virkelige liv, og ikke minst gjentakende.

Det hele koker ned til spørsmålet Hvorfor drikker du? 

Selv blir jeg stadig utfordret på mitt avholdsstandpunkt. Nå vil jeg utfordre deg som sier du er "måteholden" med alkohol; Er det virkelig verdt risikoen og konsekvensene det kan medføre? Er alkoholholdig drikke så godt at det ikke kan erstattes? Og er det virkelig så gøy å være beruset når alt kommer til alt?

Når man skiller seg ut som holdningsbærer, må man automatisk tenke gjennom og forsvare sitt ståsted. Man trenger derimot sjelden å forsvare hvorfor man følger strømmen. Tar du utfordringen?


Hilsen fra en avholdskvinne

Til mamma

Hadde alle hatt en slik mor som jeg har, hadde verden vært et bedre sted. Høres det ut som et klisjè utsagn, formulert av plikt på en morsdag som denne? Antagelig. Spesielt siden jeg allerede har rost faren min opp i skyene her på bloggen på farsdagen. Målet er ikke å framstille foreldrene mine mest mulig perfekt. Men jeg er faktisk så takknemlig for min oppvekst at jeg nesten blir flau over hvor heldig jeg har vært.

Jeg vil bruke dette innlegget på å dele litt av de mange gavene mamma har gitt meg, gaver jeg har stor nytte og glede av ennå. En mors rolle i sine barns liv er ofte avgjørende for hvordan barna blir som voksne. På godt og vondt. I mitt tilfelle er det definitivt mest godt.

Mamma er ekstremt god på det å være mor. Jeg og søstrene mine har ofte snakket om at vi får prestasjonsangst med tanke på å skulle stifte vår egen familie, siden vi har fått en eksepsjonelt god oppvekst selv. Mye av det mamma har gitt oss kan ikke beskrives med ord. Det er bare slik hun er. Men noe av det har jeg etterhvert kunne se tilbake på, for å prøve å ta det med videre i når jeg selv en dag blir mor. Jeg skriver med to mål; for å gjøre litt velfortjent stas på mamma, og for å kanskje kunne overlevere litt inspirasjon og visdom videre til andre kommende mødre.

Å skape en god relasjon til sine barn

Etter at jeg selv begynte på lærerutdanningen har jeg tenkt ekstra mye på hva god oppdragelse er. Hva er tydelige grenser? Hvor streng må man være? En dag tok jeg opp dette emnet med mamma. Hva var hennes tanke om god oppdragelse når vi var små? Mamma smilte og sa at det ikke var grenser og strenghet som var hennes høyeste prioritet. Det viktigste var å få et godt forhold til barna, og å kunne ha en gjensidig kommunikasjon med oss.

Mamma har alltid vært genuint interessert i mitt liv. Hun vet godt hvem vennene mine er, også dem hun ikke har møtt. Hun engasjerer seg i det jeg engasjerer meg i. Hun hjelper til med lekser og motiverer til å ta nye utfordringer i livet. Hun tar seg alltid tid til en prat, lytter alltid, får meg alltid til å slappe av. Hun er ikke redd for mine tårer, og hun er tålmodig med mine redsler. Det er ikke vanskelig å være åpen og ærlig med en mor som tåler deg. Hun gir råd, uten å kommandere. Og hun har alltid latt oss vite tankene bak de grensene hun har satt. Derfor har det heller ikke vært om og gjøre for oss å bryte dem. Vi vet hvorfor de er der. Og vi vet at mamma vil vårt beste.



Å takle uforutsette hendelser

Livet er uforutsigbart og langt fra perfekt. Ting går slett ikke alltid som planlagt. Vi mennesker er svært forskjellige når det gjelder å takle uforutsette hendelser. Jeg tror nettopp denne evnen kan være med på å avgjøre mengden stress og livskvalitet. Mødre blir ofte symbol på stabilitet og trygghet i et ellers stormfullt liv. Da kan det også være avgjørende hvordan mødrene våre møter sin egen hverdag.

Min mamma har møtt sin dose med prøvelser i livet. Det har nok heller ikke bare vært enkelt å henge med på alle opp- og nedturer med fire barn. Likevel har hun alltid en genuin positiv innstilling til det meste livet måtte by på. Om noe ikke går som det skal, retter hun straks blikket mot de nye mulighetene. Det gjør hun også på vegne av en stresset eller fortvilet voksen datter. Mamma har lært meg å rette blikket mot det som er godt, og til å se de negative sidene i et større perspektiv (da blir de gjerne mye mindre). Det er ikke sjelden jeg siterer mamma til mine venner, når man snakker om hvordan ulike situasjoner har utviklet seg; "Det va nok godt at det blei som det blei!". Jeg har fått spørsmål fra andre om hvordan jeg klarer å glede meg over hverdagen. Mye av æren tilfaller min positive mamma. Hun har tilført livet mitt kvalitet.

Å være mor for flere enn sine egne barn

Vårt hjem har vært et åpent hjem. Noe av det beste mamma vet er å kunne fylle huset med folk, - spesielt ungdommer. Når jeg har hatt besøk av mine venner, er det ikke bare jeg som har tatt ansvar for at de skulle trives. Mamma har tatt imot hver enkelt med åpne armer og med genuin interesse for deres liv. Det er nok ikke uten grunn at mange av mine venner gjerne drar hjem til mine foreldre uten at jeg er der.

Mamma er ikke bare mor for sine egne barn. Hun har mange "reserve-unger" der ute som hun er glad i, og hun tilbyr med glede husrom til dem som trenger litt ekstra omsorg. Mange har fått stor hjelp av hennes lyttende øre, gode råd og avslappende vesen. Jeg håper at jeg en dag kan få det samme åpne hjemmet og store hjertet som hun har!

Å sette seg selv til side med glede

Jeg står selv på terskelen til det jeg vil kalle "voksenlivet", - med ekteskap, jobb og etter hvert (om Gud vil) familie. Jeg hører mange fortelle om sjokket det er å skulle sette sitt eget liv og sine interesser til side for noen andre. Det er hardt arbeid og mange tunge stunder. Av og til har jeg lurt på om det kan være verdt det. Livet mitt er godt nå, så hvorfor skulle jeg tilføre det så mye strev? Ønsker jeg virkelig å ofre realiseringen av mitt eget liv for å realisere noen andres?

Mamma er et stjerneeksempel på en mor som har vært mor på heltid. Hun har ofret 9 år av arbeidslivet og det meste av sin fritid for familien. Førsteprioriteten har alltid vært å kunne være tilgjengelig for oss når vi trenger det. Jeg vet det ikke har vært enkelt. Men jeg har aldri hørt henne klage. For ikke lenge siden fortalte jeg mamma om min frykt for det strevsomme" familielivet. Svaret kom kjapt: Du må se sjarmen i alle epokene i livet. Plutselig er småbarnsperioden over og ungene er flyttet ut. Man må være tilstede i den situasjonen man er i, og se gledene i den. - Og ikke minst; å kunne se humoren i det som kanskje er litt stusslig der og da. Jeg tror det er godt for et barn å vokse opp i et hjem med mye latter. Og jeg har heldigvis hørt min mor le ofte!

Jeg lurer på hva mamma skal finne på til høsten når alle ungene er ute av redet. Plutselig får hun tid å gjøre det hun vil. Selv sier hun at hun sikkert må begynne å kjøre rundt på naboungene når hun ikke kan være sjåfør for oss lenger. Men jeg synes hun også kan unne seg selv litt av det hun har satt på vent for vår skyld i alle disse årene.

Mamma har vært mor med glede. Jeg håper hun kan fortsette å glede seg over de kommende periodene i livet. Det er vel fortjent! Happy morsdag! <3

Må en kristen person få seg en kristen kjæreste?

Mange lurer på om det er nødvendig for kristne at kjæresten deler deres tro. Det finnes mange ulike meninger om dette, også innenfor kristne miljøer. Jeg opplever også at folk ikke har tatt stilling til dette spørsmålet. Blir man forelska, så blir man forelska. Da har vel ikke religion noe å si?

Jeg skriver fra en kristens synsvinkel, men det vil som sagt ikke si at alle kristne tenker likt om dette spørsmålet. Jeg har diskutert emnet med kristne som har vært helt uenige med meg, og jeg har møtt mange ikke- kristne som derimot tenker det er en selvfølge at jeg skal velge en mann med samme tro som meg.

I en episode fra programmet "På tro og Are" (NRK1) møter vi et ektepar med ulikt livssyn. Mannen er muslim og kona er kristen (I følge Islam har muslimske menn lov til å ha kristne koner, men muslimske kvinner må ha muslimske menn). Barna deres ble oppdratt til muslimer, og alle i familien bortsett fra moren gikk jevnlig i moskeen. I programmet virket det som om dette fungerte nokså greit. Da vi så denne videoen i studiesammenheng, kommenterte min medstudent at han ikke trodde den dama kunne være en overbevist kristen når hun godtok et muslimsk familieliv. Forskjellene mellom kultur, tradisjoner og religiøs overbevisning virket rett og slett for store. Hva da hvis den ene parten er en overbevist kristen, mens den andre ikke har noen spesifikk tro i det hele tatt?

"Tro er jo bare en liten del av livet"

Et godt poeng. Hvis du mener at din tro bare er en liten del av ditt liv, så kan nok et forhold med en ikke-troende/annerledestroende fungere godt. Da blir det litt som en hobby du har. Og det er selvfølgelig helt i orden at et par kan ha hver sine interesser! Men; da vil du nok heller ikke betegne deg selv som en overbevist kristen. Kanskje har du heller ikke forstått at det for mange er nettopp troen som legger grunnlaget for alle deler av livet.

Hva med deg som sier at troen på Jesus er det viktigste i livet ditt? Ønsker du å velge en bedre halvdel som ikke bryr seg om hva Jesus sier? En som ikke har behov for å be eller lese i Bibelen, som ikke ønsker å gå i noen menighet, og som ikke ønsker å dele et evangelium han/hun ikke har del i selv.

 Prioriteringene blir kanskje ekstra tydelig når barna kommer. Skal de få en kristen oppdragelse? Eller skal de velge helt selv? Kommer de til å joine pappa eller mammas "side" når det kommer til de store spørsmål i livet?

Alle barn skal fritt få velge hva de står for. Likevel vil de fleste foreldre ønske å formidle sine verdier videre til sine barn, fordi de vil gi dem best mulig grunnlag for det voksne livet. Uenighet om hva som er barnas beste, kan nok fort bli en stor kilde til konflikt.

Konfliktene vil komme, og begge vil kanskje stå hardt på sitt. Likevel er ingen av oss upåvirkelig for andre mennesker. Du vil etter hvert, til en viss grad, endre deg i takt med din partner. Jeg vil påstå at den personen du er sammen med/gift med er den personen med størst påvirkningskraft i ditt liv, også når det kommer til livssyn.

"Livssyn har ingenting med et kjærlighetsforhold å gjøre"

I Norge har vi lov til å være sammen med hvem vi vil, uavhengig av familie, kultur og religion. Vi har lov, men vil det si at disse aspektene ved livet ikke har noe å si for forholdet? Fortsatt skal jeg holde meg til synsvinkelen til en personlig kristen; Du kan oppleve at den aktuelle personen uttrykker dyp respekt for dine meninger og for din tro. Respekt er en avgjørende holdning i en hver menneskelig relasjon. Men er respekten nok til å kunne dele hele livet med en som har et helt annet livssyn enn deg?

Respekt kan i beste fall føre til at din partner ikke protesterer når du drar på gudstjeneste eller møter i menigheten din. Kanskje vil vedkommende til og med oppmuntre deg til kristne aktiviteter, fordi det tydelig er viktig for deg. Men vedkommende vil aldri være en del av dette, egentlig aldri forstå det fullt ut. Respekt kan være at dere unngår å diskutere eksistensielle spørsmål rundt middagsbordet av frykt for å såre den andres følelser. Samtidig vil begge ha et ønske om å kunne dele sin overbevisning med den andre.

Fortrolighet og åpenhet er viktig i et forhold. Man ønsker å dele sine gode og dårlige opplevelser, og å snakke om det man brenner for. Selv om man kan være forskjellige, vil man dra lasset i samme retning gjennom livet. Det aller beste i mitt forhold til kjæresten min er at vi kan dele troen vår med hverandre, snakke om Jesus og trosspørsmål, lese i Bibelen, be sammen og gå i kristne fellesskap sammen. Er dette viktige verdier for deg? Et slikt forhold krever en kristen partner, uten tvil.

Mine venner har dyp respekt for mitt kristne samlivssyn, mange av dem viser også beundring for mange av de bibelske verdiene. Likevel ser de ikke på dette som noen absolutt sannhet, og vil derfor ikke leve etter disse verdiene. Derfor er det heller ikke aktuelt for dem å få seg en kristen kjæreste. Jeg tror det er ganske åpenbart at det blir store utfordringer for et par der den ene er overbevist om å vente med sex og samboerskap før ekteskapet, mens den andre ikke skjønner vitsen med det. Hvis begge er overbevist om det første, er det faktisk et vanskelig, men overkommelig mål! :)

"Det kan hende han blir kristen etter hvert"

Ja, det kan hende. Det finnes flere eksempler på ikke- kristne som har blitt omvendt gjennom sine kristne kjærester. Sjansen er der. Paulus åpner også opp for dette, ved å si at en gift person som blir kristen ikke skal skille seg fra sin vantro ektefelle: "For hva vet du hustru, om du kan frelse din mann? Eller hva vet du mann, om du kan frelse din hustru?" (1.Kor.7,16) "...også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt" (1.Pet. 3, 1-2)

Men igjen kommer respekten inn i bildet. Du må kunne respektere din ikke- kristne partner nok til å ikke presse han/hun til omvendelse. Du må være bevisst på sjansen du tar ved å risikere at du lever resten av ditt liv med en mann/kone som benekter sannheten i det som betyr mest for deg. Å bli sammen med noen med mål om å forandre dem har vel aldri vært noen hit?

Jeg ønsker, som Paulus, ikke å oppfordre de som er gift med en ikke- kristen til å skille seg. At kristne skal gifte seg med kristne er heller ikke noe (direkte) påbud fra Bibelen. Men jeg tror du må ta et valg om hvilken holdning du skal ha, før du forelsker deg.

Ja, det gjelder forresten også deg som ikke er kristen. Har du bestemt deg for hvilke verdier du ønsker å bygge et framtidig forhold på? Som jeg har nevnt i et tidligere blogginnlegg (her), tror jeg det er viktig for alle at man på forhånd har tenkt gjennom verdiene sine før følelsene tar overhånd. For personer som ikke har et spesifikt livssyn, knyttet til f.eks. Bibelen, vil det kanskje være en ekstra komplisert prosess å definere hva man ønsker å legge som verdigrunnlag i et framtidig familieliv. Å finne ut hvilke verdier den andre egentlig står for, er kanskje enda vanskeligere uten et definert utgangspunkt.

Målet mitt er som sagt ikke å stille noe krav. Men kanskje har du fått noe nytt å tenke på? Del gjerne innspill og spørsmål! Det er også lov å ønske nye emner jeg skal ta opp.