Pensum - for samvittighetens skyld?

Jeg er nå på mitt fjerde studieår på master i lærerutdanning. Som student har jeg undret meg over en rekke "etablerte normer" i det norske utdanningssystemet (på alle nivå). En av dem gjelder vårt forhold til bøker. Som student gjelder det pensumbøker, som lærer eller elev i grunnskolen vil det gjelde lærebøker.

Har du noen gang kjent på dårlig samvittighet knyttet til at du ikke har fått lest alle sidene i pensumboka? Eller fordi du som lærer ikke kom deg gjennom de siste kapitlene i samfunnsfagboka? Eller den grufulle følelsen når du som pliktoppfyllende elev ikke hadde rukket å lese hele fortellingen du hadde i lekse (selv om du egentlig hadde hørt den før).

Kjenn på den følelsen. Tenk etter på hva det var som gav deg en slik reaksjon. Reflekter deretter over følgende spørsmål: Var det virkelig en god grunn for at du fikk dårlig samvittighet av å ikke komme gjennom de siste sidene av den boka?

De som kjenner meg vet at jeg elsker bøker. Fra jeg lærte å lese har jeg "pløyd gjennom" utallige romaner og tekster av mange slag. Å bli en god leser er en svært viktig ferdighet å ha med seg. Å lese mye vil også gjøre deg til en bedre skriver. Som framtidig norsklærer brenner jeg for å gi elever økt leseglede. Når jeg "blir stor" ønsker jeg å ha mitt eget bibliotek. Altså: Jeg er på ingen måte motstander av bøker.

Egentlig handler ikke dette om bøker i seg selv, men om hva vi verdsetter som effektivt og nyttig arbeid som gir godt læringsutbytte og aktuell kompetanse.

Du kan lese gjennom hvert eneste ord i en bok, men ikke sitte igjen med mer enn det du allerede visste fra før. Kanskje sitter du på praktisk erfaring som gjør at du egentlig hadde kontroll på temaet i utgangspunktet, kanskje var det bare en liten del av boka som egentlig var relevant for dine kompetansemål. Likevel; samvittigheten blir bedre når du kan krysse av enda en bok på lista.

Mitt inntrykk er at man som elev og student sendes "miksede signaler" om hva som er god læring. På den ene siden snakkes det til stadighet om å "komme gjennom boka", eller å "få lest pensum". På den andre siden forventes det på eksamen og etter endt utdanning at du skal ha kompetanse, kreativitet og refleksjon som går langt utover det å kunne gjengi innholdet i bøkene. Å få en A krever "det lille ekstra", som du ikke kan lese deg fram til.

En nyere undersøkelse viser at lærerstudenter er blant dem som bruker minst tid på studiene. Aftenposten konkluderte i den forbindelse med at "lærerstudenter legger ned minst innsats", og at dette måtte være et dårlig tegn på kvaliteten til utdanningen. Bedre kvalitetssikring av lærere er helt klart et stort behov, men det blir en annen diskusjon. Her er tidsbruken satt som kvalitetsmåler. Men hva definerer man egentlig som god bruk av tid? Er det antall timer du bruker på å lese pensum, skrive oppgaver og ha kollokvie på skolen? For en arkitekt- eller medisinstudent vil det nok være ytterst nødvendig å bruke mye tid på skolen. Noe kunnskap må rett og slett pugges for at det skal feste seg. Men skal disse studiene sette standarden for hva som defineres som god læring? Blir du nødvendigvis en god lærer av å lese hele pensum?

Jeg treffer mine medstudenter daglig på fritiden. Det er svært sjelden vi ikke har en faglig samtale over kaffekoppen eller fredagstacoen. Alle mennesker har et forhold til skolen, - derfor diskuterer jeg ofte yrket mitt med ikke- lærere. Jevnlig vikarjobbing på en skole har gitt meg mange erfaringer og samtaler. På internett kryr det av høyaktuelle artikler og videoer. Å være med i frivillig barne- og ungdomsarbeid på fritiden har krevd ferdigheter innenfor både formidling, ledelse og relasjonsbygging.

Alt det nevnte ovenfor har, i kombinasjon med undervisning og aktuell teori, gitt meg både engasjement og kompetanse for yrket mitt. Likevel ville det ikke gått under definisjonen "tid på studiet". Mange ville fått dårlig samvittighet hvis de la bort pensumboka til fordel for en av disse aktivitetene.

Teoretisk kunnskap er viktig; som redskap for å forstå den praktiske virkeligheten på en ny måte, for å se nåtiden i et historisk perspektiv og for å ta del i andres erfaringer. Det er klart at formell opplæring trenger å bli satt i system, og man må kunne stille konkrete krav til hvilken kompetanse man skal gå ut med. Men hvis vi begrenser læring og utvikling til å handle om pensumbøker, formidler vi ikke da et urealistisk bilde av hvordan verden fungerer? Vi risikerer å undergrave verdien av alternativ litteratur, aktuelle filmer, reelle erfaringer og ekte relasjoner.

Både grunnskolen og videregående opplæring bygger på kompetansemål fra Kunnskapsløftet (LK06). Det er ikke noen formelle krav til at elevene skal lese spesifikt pensum, så lenge de oppnår den aktuelle kompetansen. Som lærere er det LK06 vi skal bruke som rettesnor for undervisningen, lærebøkene skal bare være et verktøy for å nå kompetansemålene. Er det ikke da litt ironisk at vi på lærerutdanningen blir møtt med lange lister med krav til hvilke bøker vi må lese?

Målet med enhver utdanning er å gi elever/studenter nødvendig og aktuell kompetanse for framtidig yrkes- og samfunnsliv. Din samvittighet skal være knyttet til om du kommer til å bli en kompetent arbeidstaker og kollega, ikke til hvorvidt du får kommet deg gjennom pensum.

Dette innlegget har jeg skrevet helt frivillig. Det vil ikke karakteriseres som "tid på studiet". Men jeg tror likevel ikke det var helt bortkastet... :)