Facebook på godt og vondt

Over 3 millioner nordmenn har facebook. Mange bruker nettsamfunnet aktivt flere ganger om dagen. Noen sier til og med at de får abstinenser dersom de ikke har muligheten til å logge seg på. Det er ikke så rart at nettopp facebook er et populært tema i debatter for tiden, enten det er i diskusjoner mellom bekjente, på skolen eller i media. Jeg har også snakket med mange om dette fenomenet, som har vokst seg stort etter det kom til Norge i 2006. Selv fikk jeg min egen profil året etter, som 17- åring. Nå er mange ungdommer «innenfor» allerede før de har fylt 13. Kontaktflaten deres er betydelig større enn den var for meg for ca. 10 år siden. Samtidig er det ikke bare de yngre som får seg facebook. Selv har jeg familiemedlemmer der inne fra både en og to generasjoner over meg.

Det er vanskelig å si hvilke langsiktige konsekvenser facebook’s utbredelse vil få for oss. Det er heller ikke lett å måle den virkningen nettsamfunnet har på hver enkelt av oss i dag. Men jeg synes det er interessant å leke med noen tanker rundt dette:

For det første vil jeg anta at de aller fleste som leser bloggen min går veien via facebook. Det vil si at du som leser dette antageligvis har din egen profil der. Innledningsvis vil jeg at du skal tenke over følgende spørsmål: Hvordan påvirker din facebook-aktivitet livet ditt? Og hvordan påvirker den folk rundt deg?

Det er ganske forskjellig hvor selektiv man er når det gjelder facebookvenner. Noen ønsker at profilen deres skal være forbeholdt venner og familie. Andre kan synes det er spennende å få kontakt med folk de ikke har møtt «utenfor skjermen». Selv nærmer jeg meg 900 «venner» nå. Det sier seg selv at det ikke er utelukkende min nærmeste krets det er snakk om. Likevel er samtlige av dem folk jeg har møtt i ulike sammenhenger. Folk jeg kan hilse på hvis jeg møter dem på gata (dvs: hvis jeg kjenner dem igjen, hvis de kjenner meg igjen og hvis jeg føler det passer seg). Mine nærmeste venner og familie har jeg kontakt med uansett. Facebook er et sted der jeg kan nå mennesker fra alle mulige faser i livet mitt. Samtidig kan det være lett å glemme hvor «offentlig» det egentlig er å legge ut bilder og oppdateringer fra min hverdag. Jeg kan møte bekjente jeg ikke har sett på lenge, som likevel vet hvilken film jeg så forrige uke. Det er ikke nødvendigvis veldig truende for mitt privatliv, men det kan gjøre noe med det sosiale. Derfor prøver å utelate enkelte hendelser i livet mitt fra facebook, slik at jeg har noe å snakke om når jeg treffer folk "live".

Faren min skaffet seg facebook i fjor sommer. Han hadde tidligere ikke følt et sterkt behov for det, før han fikk besøk av en kompis sørfra. Kompisen kommenterte at det kanskje var på tide vi rydda på vaskerommet. Pappa kunne ikke forstå hvor han fikk denne informasjonen fra (selv om den stemte godt!), siden han nettopp var kommet inn døra hos oss. Det viste seg at lillesøstera mi hadde publisert et bilde av vaskerommet på facebook- veggen til mora mi, med teksten; «Mamma, kom heim!». Det ble dråpen for pappa. Han så seg nødt til å ta tilbake kontrollen over sin egen familie. Skittentøyet vårt skulle ikke luftes offentlig uten hans samtykke!

Tidligere kunne det virke som nettopp «skittentøy- lufting» var det facebook ble brukt til. Det ble en trend å poste oppdateringer av hvor sliten, syk eller lei seg man var. Noen kalte det en «klagemur» for folk som ville ha sympati. Nå er situasjonen litt annerledes. Fortsatt er det personer som er ærlige (?) om livets mørke sider, men disse blir etter hvert i mindretall. De fleste oppdateringene jeg får i newsfeeden min, er en lovprisning av det gode liv: smilende ansikter, deilige kropper, delikat mat, romantiske kjærester eller imponerende prestasjoner av mange slag. For et par år siden ville statusen vært; «Sukk. Enda en nattevakt. SÅ trøtt og sliten! Vet ikke om jeg klarer morgendagen», mens nå er den heller «Tilbake fra nattevakt! :) Godt med ekstra penger :D Gleder meg til fridag i morgen med kjæresten <3». Selv får jeg kommentarer på at jeg gir inntrykk av å være en "glad- kristen" på facebook. Statusene med kristent innhold er gjerne preget av takknemlighet og glede i troen. Jeg skriver lite om de gangene jeg sliter med tvil eller føler meg borte fra Gud... Du har sikkert egne eksempler på hvordan du sorterer hva du vil publisere.

Jeg har hørt flere som problematiserer at folk framstiller livene sine perfekte. Har alle mine facebookvenner et godt liv? Statistisk sett er svaret nei. Svaret vil være nei for oss alle sammen, hvis man spør på rett (eller feil) tidspunkt. Vil det da si at facebookvennene mine (inkludert meg selv) lyver? Ikke nødvendigvis. Jeg tror du vil være enig med meg i at livet alltid er preget av både mørke og lyse sider. Facebook gir deg valget om hvilke sider du vil offentliggjøre. Personlig synes jeg det er lettere å vise mine 900 venner en god opplevelse jeg har hatt, enn å dele det som er tungt i hverdagen. Dessuten blir jeg glad av å lese folk sine positive oppdateringer, enten det gjelder takknemligheten over en kopp kaffe, Guds nåde eller gode venner. Kanskje facebook lærer oss å sette ekstra pris på de hverdagslige tingene? Jeg kan også se en antydning til at folk tar seg selv mindre høytidelig. Det er populært med selvironiske statuser. Det er lov å le litt av seg selv (og andre).

Jeg kunne ha ramset opp mange flere positive sider med facebook; jeg holder kontakt med folk jeg ellers ikke ville hatt kontakt med, jeg får mulighet til å dele mine meninger og min tro med flere, det er lettere å planlegge arrangementer sammen med andre, og så er det rett og slett underholdende! Men hvis jeg skulle nevne den største faren med dette nettsamfunnet, ville det vært sammenligningen som automatisk kommer. Vi mennesker har lett for å sammenligne oss med hverandre. På facebook blir det enda lettere. Det kan gjelde utseende, antall venner, eller antall «like’s» på oppdateringer og bilder. Eller det kan være at den nevnte «perfekte fasaden» vi lager oss kan virke nedbrytende for folk som har et langt fra perfekt liv. Sammenligner jeg mitt eget reelle liv med de andres «fasadeliv» på facebook, ville jeg også fått inntrykk av at jeg er både kjedelig, lite produktiv og ensom.

 "Liker"- knappen gjør det lett å bli gradert etter hvor morsom, pen eller populær man er. Selvfølgelig blir jeg glad når noen liker eller kommenterer det jeg legger ut. Det er en slags bekreftelse i det. En god følelse. Samtidig er det alltid noen som får mer oppmerksomhet. Vi blir aldri fornøyd, verken på facebook eller i den "virkelige" verden. Men er denne graderingen egentlig reell? Svaret er helt klart NEI. For det første fordi alle mennesker har en verdi som ligger utenfor både facebook og andre menneskers meninger. Ingen skal graderes, verken på nett eller andre steder. For det andre er det ikke sikkert at en person som får masse oppmerksomhet på facebook har gode relasjoner borte fra skjermen.

I tillegg er bruken av facebook  langt mer kompleks enn det man kan telle i antall likes. Oppmerksomheten du får kommer an på antall venner på facebook, hvor aktive dine nærmeste venner er på nett, hvilket tidspunkt du legger ut innlegget og hvor ofte du oppdaterer. Videre har facebook, som alle andre typer samfunn, en del sosiale normer. Feedbacken du får handler like mye om spilleregler som om popularitet. For eksempel bør ikke bildene du legger ut være for selv- promoterende, men heller ikke av dårlig kvalitet. Statusene bør være til allmenn forståelse, og helst politisk korrekte. Det fins en rekke andre slike skjulte spilleregler som en erfaren facebook- bruker etter hvert kan lære seg. Du kan gå inn for å følge disse normene til punkt og prikke. Men da kan du risikere å miste din egen karakter på veien. Er det ikke bedre å si det du står for, selv om du risikerer å få lite likes? Dessuten: Blir du for "politisk korrekt", er det ikke sikkert folk gidder å lese det du skriver.

Ikke alle har facebook. Noen klarer å leve et meningsfullt liv uten (det er i hvert fall det jeg har fått inntrykk av). Grunnene til at man holder seg unna kan være at man ikke vil følge strømmen, at man vil verne om sitt privatliv (faren min derimot fikk erfare at han ikke slapp unna…), eller at man er redd for den negative innvirkningen facebook unektelig kan ha på folk. Det er helt klart at man selv skal få velge om man vil delta i dette komplekse systemet av informasjon, oppdateringer, fasader og graderinger. Likevel vil jeg nesten (jeg sier «nesten» fordi jeg synes det er litt skummelt å være før bastant her) si at du går glipp av mye hvis du velger å avstå helt fra facebook. Ytringsfriheten har aldri vært så mye brukt som nå. Din stemme kan bety en forskjell her inne. Om man skal være stemmeberettiget i en alder av 13 år, er en annen diskusjon. Tidsbruken er også en utfordring. Uansett: Kanskje kan vi få et større fokus på hvordan vi kan være med å bekrefte hverandre her inne, enn absolutt å skulle få bekreftelser selv. Det kan heller ikke skade å gi et mer realistisk bilde av hvordan livet er, uten å nødvendigvis bruke facebook som klagemur.

Jeg er glad i facebook. Men som det meste annet ligger ansvaret for utviklingen på oss som brukere. Det ligger mange muligheter her inne til å påvirke andre menneskers liv. På både godt og vondt.

Reisen mot frihet

Han hadde levd et beskyttet liv. Omgitt av omsorg, økonomisk trygghet og en sikker framtid. Det var han absolutt takknemlig for. Derfor var det ikke uten grunn at han kunne kjenne et stikk av dårlig samvittighet for det han nå skulle gjøre. Som om noen gav han en siste sjanse til å ombestemme seg. Men det nyttet ikke. Tiden var kommet for å bryte opp fra det overbeskyttede livet han hadde levd i snart nitten år. Faren hans var snill, men han blandet seg inn i for mye av hans privatliv.

Han trekker pusten før han banker på døra til farens kontor. Faren lyser opp ved synet av ham. "Christer, kom inn og sett deg! Det er lenge siden vi har pratet sammen nå."

Det var sant. I løpet av det siste året hadde samtalene med faren blitt stadig sjeldnere. De nye vennene hans fra videregående tok opp mye tid. De lærte ham nye ting. Han oppdaget at det fantes en verden utenfor farens hus. En verden av spenning og nye opplevelser. De tøyde grensene.  Alkoholen fløt alltid fritt hver gang vennegjengen var samla. Det var jenter også. Han husket ikke navnet på alle, men det betydde ikke så mye. Spenningen lå i alt som var uprøvd. Det var flere måneder siden han prøvde hasj for første gang. Han hadde prøvd sterkere saker også. Etter hvert ble det dyrt å leve.

Faren visste hva han drev med. Han var tross alt ikke dum. Flere ganger hadde han prøvd å snakke med ham. Påstod at han ikke ville dømme, bare vite hvordan det gikk med sønnen. Sikkert et tappert forsøk for å lure ham tilbake til sin kontroll.

Han kjenner sinnet blusse opp idet han tenker på farens manglende respekt for hans selvstendighet. Hvordan han hevder å ville "beskytte" ham for denne nye verdenen han har oppdaget. Kanskje blir han overbeskyttet fordi han er den yngste sønnen. Eller kanskje er det fordi han ikke lever opp til den samme standarden som storebroren.  De hadde hatt flere diskusjoner om de nye vennene hans også. Det endte stort sett med at Christer forlot rommet i sinne. Nå er har han fått nok. Han må komme seg bort herfra. Kompisene vil flytte til København. De kan ta seg litt fri og leve livet, før de etter hvert begynner å jobbe. Problemet er bare at de trenger en startkapital. Noe å leve på til de får en inntekt. Helst litt ekstra også. Det er bare faren til Christer som er rik nok til å kunne gi dem det.

Han vet at faren ikke vil være spesielt villig til å støtte en slik type tur. Å kreve en sum av den størrelsen vil antagelig skade forholdet deres for alltid. Akkurat nå bryr han seg ikke. Han vil bare bort fra dette fengselet som faren har skapt rundt ham. Han vil være fri.

Faren tar fram en stol til ham. "Hvordan har du det i dag, sønn?"
Christer setter seg. "Bra."
Han trekker pusten. Det er like godt å bare hoppe i det. "Pappa, jeg klarer ikke mer. Jeg må flytte herfra."
Faren ser ikke overrasket ut. Han bare sukker, tar av seg brillene og gnir seg i panna. Christer stålsetter seg for reaksjonen han vet vil komme. Men den kommer ikke. Stillheten blir ubehagelig. Stemmen hans er ustødig når han fortsetter; "Jeg vil flytte til København med Peter og Johnny. Vi trenger å se verden, og å få nye opplevelser."
Blikket til Faren er alvorlig. "Nye opplevelser er godt for deg, Christer. Men ikke den typen  opplevelser dere planlegger å få. De vennene dine er ikke til å stole på."
Det var dråpen. Han var lut lei av at faren kritiserte vennene hans på den måten.
"Jeg har bestemt meg. Det er ikke vits i å prøve å overtale meg til noe annet. Jeg kommer aldri til å flytte hjem igjen! Grunnen til at jeg ville snakke med deg er fordi jeg vil ha forskuddet mitt på arven før jeg drar."
Shit. Det var ikke meningen det skulle komme ut på den måten. Han skulle smiske til seg pengene, ikke oppføre seg som en trassig fireåring! Nå kom han aldri til å se snurten av arven sin.

Den følgende stillheten er tyngre enn den forrige. Omsider nikker faren forsiktig. "Hvis det er dette du ønsker. La meg ordne noen papirer, så skal du få den delen som tilhører deg." Han reiser seg og rekker hånda ut mot Christer. Christer snur seg bort fra ham og går.

*

Han våkner med en pulserende dunking i hodet. Munnen kjennes tørr og klebrig. Forsiktig åpner han øynene og ser seg rundt. Rommet han befinner seg i er rotete. Det ligger tomflasker strødd utover gulvet. Haugen av oppvask tar opp det meste av plassen på kjøkkenbenken i hjørnet. Han kjenner ikke igjen kvinnen som ligger ved siden av ham i senga. På nattbordet er det en stabel med ubetalte regninger, samt restene av et hvitt pulver han kjenner så alt for godt. Kanskje det var det som gjorde at han drømte om faren igjen. Dette var fjerde natta på rad at han så for seg farens utstrakte hånd og fortvilte ansikt, idet han ble forlatt av sin yngste sønn. Det har bare gått et knapt år siden han flyttet til København som en rik mann. I begynnelsen ringte faren hver dag. Sikkert for å si at han angret på at han hadde gitt bort arven. Christer tok aldri telefonen. Til slutt hadde det blitt stille. Kontakten var fullstendig brutt.

Han setter seg opp i senga. Bevegelsen gjør at kvinnen våkner og krever sin betaling.  Han finner fram de siste sedlene fra nattbordskuffa. Hun tar pengene og forlater ham uten et ord. Den eneste personen som har besøkt ham på to uker. Det er flere måneder siden Peter og Johnny stakk. Han var ikke lenger like interessant for dem når pengene tok slutt. En god jobb kunne han bare glemme. Enhver som kastet et blikk på ham kunne se hvilket liv han levde. I begynnelsen hadde han hatt mange venner. Han spanderte runder i baren, lånte bort penger til dem som trengte det og kjøpte gullsmykker til alle kjærestene sine. Nå når han var  i knipe var det ingen som gav ham noe. En hel dag på gata kunne gi ham nok penger i koppen til et måltid. Av og til ble han nødt til å stjele. Det skjedde egentlig ganske ofte. Noen ganger åt han tilogmed det han fant av rester i søppelcontainerne.

Drømmen om faren har etterlatt seg en stikkende smerte i brystet hans. Han vet hva den kommer av: Anger. Skam. Selvforakt. Hvordan kunne han være så hard mot sin egen far? Nå har han tilogmed sløst bort hele arven sin. Selv om han ikke har noen annen løsning, er det likevel umulig for ham å reise hjem. Han har ingenting å komme hjem med, annet enn sitt eget mislykkede liv.

En tanke slår ned i ham: Det er høst. Faren har alltid klaget over at han har for lite arbeidere til å sanke inn kornet på åkrene. Selv om han ikke kan håpe på å redde forholdet dem imellom, kan det likevel være mulig å få en jobb der. Tanken på å møte faren igjen er så skremmende at han skjelver. Men han har rett og slett ingen annet mulighet hvis han skal overleve neste måned.

*

Bussen stopper som vanlig en kilometer fra huset deres. For et år siden ville han bedt faren om å hente ham med bilen. Nå tør han ikke å be om mer enn det som er helt nødvendig: En jobb. Han gjentar den planlagte replikken inni seg: "Pappa, jeg har syndet så dypt mot deg at jeg vet det aldri kan tilgis. Jeg forventer ikke å bli behandlet som din sønn lenger. Men hvis du kan gi meg en jobb på åkeren din, lover jeg å gjøre det som kreves av  meg."

Etter at han har gått en stund får han øye på en mann lengre framme på veien. Mannen kommer gående mot ham. Nei, han går ikke, han løper. Farten er så stor at Christer snart kan se skikkelsen tydelig. Hjertet synker ned til tærne hans idet han kjenner ham igjen: Det er faren hans. Han vurderer å snu og løpe bort fra ham, men han vet han ikke har en sjanse. Han slipper bagen ned på bakken og gjør seg klar til oppgjøret. Farens ansikt blir tydelig idet han nærmer seg. Uttrykket i ansiktet er ikke som forventa. Han smiler!

"Christer! Du er hjemme!" Faren sakker av farten og går de siste stegene bort til sønnen sin. Christer vegrer seg mot et forventet slag. Det kommer aldri. Istedet slår faren armene rundt ham i en fast klem. Han kysser Christer på begge kinn, mens øynene hans er våte av tårer. Christer er så forvirret at han begynner å mumle fram setninga som han har øvd på. Men faren hysjer på ham. "Ikke si et ord mer. Nå skal vi ordne istand en stor fest, for å feire at du endelig er kommet hjem. Dette har jeg ventet og håpet på siden den dagen du dro." Så legger han armen rundt sønnen sin og fører han tilbake til barndomshjemmet.

Idet Christer trør over dørstokken til sitt gamle rom, slår en erkjennelse ned i ham: Den friheten som han ønsket lå ikke i verden der ute. Friheten ligger nettopp der han blir elsket uten å prestere noe som helst. Der han blir elsket, selv om han har ødelagt alt han har fått her i livet. Der han blir elsket av den han har sviktet mest av alt. Friheten ligger i Farens hus.

THE END

Denne historien er sterkt inspirert av en lignelse som Jesus fortalte. Den kan du lese i Luk. 15,11- 32. Lignelsen viser hvordan Gud tar imot mennesker som har levd et liv borte fra ham; som en god Far tar imot en bortkommen sønn.

Hvor befinner Gud seg fra din synsvinkel?

Alle har vi hvert vårt forhold til Gud. Noen vil helst ikke ha noe med ham å gjøre i det hele tatt. Andre har kjent ham hele livet. For noen kan dårlige erfaringer ha gjort forholdet til Gud anstrengt. Kanskje er ditt forhold til Gud litt som forholdet til kjendiser; du har hørt om ham, du vet at han eksisterer, men du har aldri møtt ham personlig.

Jeg har vært en kristen hele mitt liv. Foreldrene mine lærte meg tidlig at Gud elsker alle mennesker. Det står i bibelen, så det er sant. Likevel syntes jeg det var vanskelig å forholde seg til Gud personlig. For hvis han var så opptatt med å bry seg om alle i hele verden, hvordan kunne han da være spesielt glad i meg? Jeg husker at jeg spurte faren min akkurat dette spørsmålet når jeg var omtrent 8-9 år gammel. Det var nok ikke så lett for han heller å skulle forklare dette store spørsmålet for ei lita jente. Men jeg husker godt at han svarte at han trodde Gud kunne være ekstra glad i meg, selv om han elsket alle like mye. En fin tanke, men ganske paradoksalt…

Fremdeles kan min synsvinkel på Gud variere. Noen ganger føler jeg at han er tilstede, men ofte kan det virke som om han bare befinner seg langt der oppe i himmelen. Jeg har et bilde i hodet av Gud som holder hele verden i handa si. Egentlig er det et ganske fint bilde av hvor mektig Gud er, men det kan også forsterke følelsen av hvor liten og ubetydelig jeg blir til sammenligning. Når han står og holder jordkloden i handa som en ball, burde det ikke bety så veldig mye hva det ene mennesket blant milliardene der nede finner på.

Det er flere historier i bibelen som avkrefter denne oppfatningen. Spesielt en av dem betyr mye for meg. Jeg må lese den om og om igjen, for å bli mint på hvor Gud egentlig befinner seg i forhold til meg. Det er en lignelse som Jesus fortalte om en sau som gikk seg bort fra gjeteren sin:

Dersom en av dere eier hundre sauer og mister én av dem, lar han ikke da de nittini være igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine.

Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort.’

Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over én synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.

(Luk.15, 4- 7)

Her sammenligner Jesus seg med en gjeter, og oss mennesker som sauer. Det kan kanskje virke rart at gjeteren lagde seg så mye bry med èn enkelt sau, spesielt når han hadde nittini andre å ta seg av. Men på denne tiden var hver enkelt sau av stor verdi for eieren. Derfor trengte de en gjeter som var tilstede og passet på den.

Hvor befinner Gud seg, ifølge din synsvinkel? Er han høyt der oppe og holder jorda i sin hånd, eller er han her på jorda nå og går ved siden av deg? 

I denne fortellinga viser Jesus hvordan han er spesielt glad i hver enkelt av oss. Skulle du komme bort fra ham, vil han ikke nøle med å finne deg! Uansett hvor langt unna du har vært, eller hva du har gjort. Jesus fortalte denne historien til noen mennesker som kritiserte ham for å henge med feil folk. Folk som hadde tatt feil valg i livet og var utstøtt av resten av samfunnet. Han viser at han elsker alle mennesker ubetinget. Han sier seg ikke fornøyd med den flokken av "sauer" som han allerede har hos seg, så lenge du mangler. Og når han har funnet deg, legger han deg på skuldrene sine og bærer deg helt hjem. 

Uansett hvem du er, hva du har gjort, hvordan du har det i dag, eller hvordan du ser på deg selv: Gud er tilstede i livet ditt. Han bryr seg om akkurat deg, akkurat nå. Og han vil bære deg hele veien hjem til himmelen. 

En overraskende dom

Hun visste at det var galt. Mannen var gift, og tilhørte noen andre. Likevel var han den første på lenge som hadde vist henne slik ømhet og omtanke. Han sa at hun var vakker. Strøk henne over håret, og lovte at de en gang skulle være sammen for alltid. Hun fikk penger til å kjøpe seg fine klær. Klær hun ellers bare kunne drømme om. Klær han krevde at hun skulle bruke når de møttes.

De møttes forresten bare i smug. Om natten, når ingen kunne oppdage dem. Han dekket seg til, slik at ingen skulle lure på hvorfor en av byens fremste menn vandret i dette fattige strøket på nattestid.

Han hadde makten. Ikke bare i kraft av sin posisjon i byen, men også fordi han var mann.
Og fordi han var den eneste som så henne...

Tiden gikk. Han hadde enda ikke holdt det han lovte. De møttes fortsatt bare noen netter i uka. Dagene var lange og ensomme. Hun levde for de små stundene de fikk sammen. Turte ikke å kreve mer, av frykt for at han skulle forlate henne.

Så en dag skjedde det uunngåelige. Noen hadde observert ham mens han forlot huset hennes tidlig om morgenen. Dommen var klar, ekteskapsbrudd skulle straffes med døden. Heldigvis var han en mann av både ord og penger. Vitnene bestakk han til å tie. Kvinnen hadde han ikke noen forpliktelse til. Egentlig var han vel begynt å gå lei...

Hun så ikke mer til ham på flere dager. Angsten kom snikende: Hadde noe skjedd med ham? Var hun ikke god nok lenger? Hadde han funnet noen andre? Tanken på å skulle bli alene tilbake var både skremmende og skambelagt. Uten ham var hun ingen. Bare en fattig kvinne som hadde vært utro med en gift mann...

Det banket hardt på døren hennes. Før hun rakk å reagere, kom fire menn inn i rommet. Hun så på klærne deres at de var religiøse ledere. Jødiske skriftlærde og fariseere. Sånne som fulgte loven til punkt og prikke, og forventet at andre skulle gjøre det samme. De ofret vanligvis ikke et blikk på slike som henne. Men i dag kom de rett inn i huset. Uten et ord grep den ene mannen hardt rundt armen hennes og drog henne med seg ut på gaten. En faretruende erkjennelse sank ned i henne, idet hun skjønte hva de skulle. Den jødiske tradisjonen viste ingen nåde for en kvinne som hadde begått ekteskapsbrudd. Dette måtte være de siste minuttene av hennes unge liv.

De nærmet seg tempelplassen. Hun kunne se en stor folkemengde der framme. De hadde sikkert steinene klare. Han var selvfølgelig ikke der. Blant de sinte ansiktene kunne hun se flere av vennene hans. Den sviende følelsen av å ha blitt forlatt var sterkere enn redselen for å dø. Hun hadde uansett ikke noe som var verdt å leve for lenger.

Hun visste hva de tenkte. Blikkene deres var fylt med forakt. En ung gutt spyttet henne i ansiktet idet hun gikk forbi. Hore! Enten sa han det høyt, eller så tenkte hun det bare inni seg. Like sant var det uansett.

De slepte henne med seg gjennom folkemengden, helt fram til en mann, som tydeligvis hadde alles oppmerksomhet. Hvis han var en religiøs leder, så han i hvert fall ikke slik ut. Han var ung, ikke så mye mer en tredve. Klærne hans var enkle, og han satt lett henslengt på det ene trappetrinnet. Det var ikke slik hun trodde hennes dommer skulle være.

De stilte henne opp fram for ham. Han som fortsatt holdt henne hardt fast sa: "Mester, denne kvinnen kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?" Hun stusset over at han i det hele tatt tok seg bryet med å spørre. Det var opplagt at jødene ville følge loven. Men det virket ikke som denne fremmede mannen hørte etter engang. Han bare bøyde seg ned og skrev noe i sanden på bakken. Folk så forvirret på hverandre. Mumlet utålmodig.

En av de andre skriftlærde kremtet irritert. "Jesus, du påstår å være utsendt fra Gud. Gud tåler ikke synd. Vi vil at du skal gi henne en rettferdig straff!"

Utsendt fra Gud? Som om ikke steining var ille nok. Hun hadde hørt nok om Israels Gud til å skjønne at han ikke var noe for henne. Han var tross alt den største dommeren av dem alle. Nå skulle hun stå ansikt til ansikt med hans utsending.

Mannen, som tydeligvis het Jesus, rettet seg litt opp. Hun fikk et glimt av et overraskende rolig og vennlig ansikt. Men øynene hans glimtet av en strenghet som fikk henne til å skjelve. Så sa han rolig: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!" Han bøyde seg ned og fortsatte å skrive.

Det blir helt stille. Hun lukker øynene og stålsetter seg for slaget som skal komme. Ingenting skjer. Hun ser opp igjen. To av de eldste mennene slipper steinene sine og går. En av de andre sukker dypt, kaster et blikk mot henne, og snur seg han også. Til slutt er alle borte. Hun er alene igjen med Jesus og en haug med steiner. Det er bare han som skal utøve straffen. På en måte er det enda mer skremmende.

Jesus ser opp. "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" Hun nøler med å svare. Gjør han narr av henne? Men han ser oppriktig ut. "Ingen, herre!", svarer hun forsiktig. Jesus ser henne inn i øynene. Aldri har noen mann sett på henne med en slik omsorg før. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Hun klarer ikke å tro det hun hører. Istedet for dom og dødsstraff fikk hun vennlighet og en ny start. Det var for godt til å være sant! Denne Jesus, som var utsendt fra Gud, viste henne en nåde som hun så alt for godt visste at hun ikke fortjente.

Etter denne dagen søkte hun ikke lenger sin verdi i oppmerksomhet fra menn. Hun hadde møtt en som elsket henne, selv om han kjente hennes svakheter bedre enn noen. En som kalte henne vakker, og som virkelig mente det, fordi han hadde skapt henne. En som aldri sviktet eller forandret seg, men som var ved hennes side gjennom alt hun møtte i livet. En som elsket henne så høyt at han ofret livet sitt for at hun skulle få leve.

Les historien om denne kvinnens møte med Jesus, slik den står skrevet i Johannes evangelium, kapittel 8, fra vers 1.

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
(Rom.8,1)

Påsken: Grunnen til at jeg er kristen

Det er påske. En høytid som faktisk har gitt meg skrivekløen tilbake. Etter en litt for lang pause fra bloggingen, ble jeg mint om en historie som jeg må dele. Historien om røveren på korset. En av mine favoritthistorier fra bibelen. Egentlig kan jeg si det er historien om meg selv, om hvorfor jeg kan kalle meg en kristen. Hele forskjellen på kristne og andre mennesker fortelles nettopp her. Det kan hende den overrasker deg.

Handlingen finner sted på Golgata. Jesus, Guds Sønn, har fått datidens strengeste straff; korsfestelse. På hver sin side av ham henger to lovbrytere. To kriminelle, som har gjort noe så alvorlig at de blir straffet med døden. Vi kan lese hvordan samtalen mellom disse foregikk i Lukas' evangelium 23, 39- 43:

"En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!
Men den andre tok til orde og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke en gang for Gud, du som er under den samme dom? Og vi med rette, for vi får det vi fortjener etter våre gjerninger. Men han har ikke gjort noe galt. Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.
Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!"

I påsken minnes vi en av tidenes mest omdiskuterte personer. Jesus fra Nasaret, som påstod å være Guds Sønn. Nettopp derfor ble han dømt for blasfemi. Akkurat som i dag, var det stor uenighet om hvem man trodde Jesus egentlig var. Vi ser at disse to røverne også uttrykker ulike syn på mannen som henger mellom dem. Den ene gjør narr av ham, poengterer det opplagte: Hvis Jesus virkelig var Guds Sønn, kunne han jo reddet seg ut av denne situasjonen. At Guds Sønn skulle ende sin tid på jorden på et kors, virket totalt ulogisk på en mann som hadde sett nok av livets tøffere sider. Hvis Gud finnes vil han i hvert fall ikke ha noe med Ham å gjøre.

Den andre røveren viser en helt annen holdning til Jesus. Han har på en eller annen måte fått en forståelse av  hvem denne mannen egentlig er. I sitt forsvar av Jesus lager han en parallell mellom respekten for Han og respekten for Gud (v.40). Han forstår at Jesus er mer enn et vanlig menneske, til og med det eneste mennesket som ikke har gjort noe galt (v.41). Når vi møter Jesus, møter vi Gud selv.

Men hva kan en dødsdømt forbryter gjøre i møte med Guds Sønn? Et liv i kriminalitet går mot slutten. Håpet om forbedring og en ny start har forlengst ebbet ut. Det eneste han har å se fram til er døden. Han vet hvor han har fortjent å havne etter det. Likevel drister han seg til å be Jesus om en siste tjeneste: At Han kan huske på ham når Han kommer til sitt rike.

Jesus kunne ha svart på mange ulike måter. Han kunne nektet å ofre denne simple forbryteren en tanke. Han kunne sagt: "Tja... Hadde du enda hatt noen år igjen på jorda, slik at du kunne gjort nytte for deg... Men nå er det for sent." Eller Han kunne rett og slett latt være å svare i det hele tatt. Hans gjerning på jorda var snart over, straffen for menneskehetens skyld var snart sonet. Hvorfor bry seg med henvendelser fra forbrytere?

Svaret fra Jesus overgår alle forhåpninger: "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!" (v.43). På slutten av et hardt og lovløst liv fikk altså denne røveren inngang til Guds himmel.

Vår menneskelige logikk stopper nettopp her. Forestillingen om en himmel for de gode og et helvete for de onde, blir ødelagt. Hvor ble det da av den rettferdige Gud?

Vi må tilbake til selve grunnen til at Jesus hang på korset: "For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt." (Matt. 18, 11). Hvis himmelen var for mennesker som klarte å leve et godt liv, ville ikke Jesu død gitt noen som helst mening. Dessuten ville det blitt en tom himmel... Bibelen sier klart og tydelig at ingen av oss klarer å leve et liv som er godt nok for Gud (Rom.3,23). Ingen av oss fortjener en plass i himmelen, der alt bare skal være godt.

På den måten er vi alle som dødsdømte forbrytere. Forskjellen på kristne og andre mennesker ligger altså ikke i hvordan vi mestrer livene våre. Forskjellen er representert i de to røverne som hang på hver sin side av Jesus. Den ene avskriver Jesus og nekter å ha noe med Ham å gjøre. Den andre kommer til Jesus som en synder som ser sitt eneste håp.

Historien om røveren på korset minner meg på hvorfor jeg er kristen. Som menneske er det naturlig for meg å tenke at jeg skal gjøre meg fortjent til det gode jeg får. Jesus har gitt meg alt, så det minste jeg kan gjøre er å prøve å betale Ham tilbake. Gang på gang blir jeg skuffet over mine feil, og min egen utilstrekkelighet i møte med livets utfordringer. Da er det fantastisk å lese denne historien på nytt. Røveren på korset hadde på ingen måte fortjent sin plass i himmelen. Han hadde heller ingen mulighet til å rette opp sine feiltrinn, eller gjøre noe til gjengjeld for Jesus. Nåden kommer helt ubetinget, som en gave.

"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." (Ef. 2, 8).

En gave kan man velge om man vil ta imot eller avslå. Hvem av disse to røverne velger du å være?

"Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom mange tollere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler.
Da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter deres mester sammen med syndere og tollere?
Men da Jesus hørte det, sa han: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt.
Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer!
Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere." (Matt.9, 10- 13)

 

Gjesteinnlegg

Hei, alle Gunnlaugs'fans!

Jeg har altså Gunnlaug si lillesøster, som var så heldig å kunne få blogge et innlegg her!

Gunnlaug er en super søster, ingen tvil om det! Og når noen sier vi ligner, tar jeg det alltid som et kompliment.
Hun startet å blogge med inspirasjon fra meg faktisk, noe som jeg synes er fint å tenke på.
Jeg skrev en perriode på bloggen min om vitnesbyrd og sånt, og det tror jeg ga Gunnlaug noen ideer.
Gunnlaug har mange flotte egenskaper! Hun er veldig flink til å skrive historier og sette seg inn i hvordan andre har det, hvis du går i det forrige innlegget skrev hun et fantastisk innlegg som ga oss tanker om slike ting. Hun er alltid her for meg og hun lar meg klemme henne så masse jeg vil. Hun er rett og slett herlig! Hun har nådegaver som å tale eller forkynne, når hun taler gjør hun det så bra: at det stikker helt inn i hjerterota. Fantastisk. Det gjør meg stolt av å være søsteren hennes. I tillegg ble hun valgt inn i "Barn og ungdomsrådet" på GF, noe som jeg tror vil passe utrolig bra!

Det er sju år mellom oss, og vår oppvekst har nok vært litt forskjellig. Hun er den eldste og jeg er den yngste. På lørdagene var det store å få godteri i en kopp, litt annerledes med meg nå. Men som oftest blir den eldste opptratt trengest.

Litt fakta om Gunnlaug:

  1. Hun vant idol på skolen i 8.klasse, der hun sang "beautiful" av Christina Aguilera.
  2. Hun har god smak på filmer.
  3. Hun er flink å bake eplekake, bare å stille seg i kø.
  4. Hun gikk på piano i en del år, men spiller såvidt piano nå.
  5. Stilen hennes har forandret seg sykt siden hun gikk på ungdomsskolen!
 

Det var mitt gjesteinnlegg!
-Gjerne besøk www.sanjk.blogg.no eller www.rarerosiner.blogg.no!


Dette er Gunnlaug og meg! Bildet fra i sommer!

- Johanna -snart 15 år.

Den virkelige Askeladden

Vi hadde nylig en oppgave på skolen som gikk ut på å skrive en skjønnlitterær tekst, med eventyrtrekk. Dette resulterte i en novelle, som jeg fikk lyst til å dele her med dere. Det er en historie som er verdt å fortelle!

Den virkelige Askeladden

Han holder rundt pappkoppen. Den er varm mot de kalde, ru fingrene hans. Snuser inn lukten av kaffe. Ser seg rundt. Byen begynner å våkne til liv. Foreldre med små barn på vei til barnehage eller skole. Travle studenter med sekken over skulderen. Menn i dress på vei til sine viktige jobber. Mange av dem har en pappkopp i handa, slik som han. Direkte fra narvesen, med hvitt lokk. Alle har tydelig et mål for dagen. En plan. De vet hva de gjør med livet sitt. Noen ser trøtte ut, kanskje til og med misfornøyde og motvillige. Likefult har de noe meningsfullt de skal fylle dagen sin med, det er han sikker på. Alle har blikket sitt rettet mot noe langt der framme. De ser hverken til høyre eller til venstre. Minst av alt ser de på han. Men hvorfor skulle de det? Hvis de hadde kastet et blikk mot hjørnet av kjøpesenteret der han stod, ville de fått øye på en mann i midten av førtiårene.  Dongeribuksene er hele og rene, selv om de tydelig er godt brukt. Innsunkne kinn og en lutet kroppsholdning vitner om et hardt liv. Ingen ville la blikket dvele ved han nevneverdig lenge. I hvert fall ikke hvis han stilte spørsmålet.  Jobben hans gikk for det meste ut på å stille ètt spørsmål. Så enkelt. Likevel fikk disse ordene folk til å flakke med blikket, gå fortere, bli forlegen eller på grensa til medlidende.

Han blir stående litt lenger og nipper til den rykende varme kaffen. Den sterke smaken kiler i ganen. Han kjenner seg litt oppkvikket. Studerer folkene som stresser av gåre mot livets mening. Tenker på sitt eget liv, sin egen mening med tilværelsen. Vet han bør være takknemlig for jobben sin. Mange av vennene hans har det mye verre enn ham. Flere av dem lever ikke lenger.

Noen minutter senere stiller han seg opp på sin faste plass nede ved kaia, utenfor kjøpesenteret nerstranda. Klokka er bare åtte. De har ikke engang åpnet. Men han vet at folk går forbi her når de skal rekke båten eller handle på spar. Kanskje har de litt tid til overs på busstoppen. Da kan han driste seg til å stille spørsmålet. Han ser en ung dame komme gående, med raske, bestemte skritt. Bestemmer seg for å prøve. Tar et steg fram og spør: «Hei. Har du lyst til å kjøpe siste nummer av Virkelig?» Skrittene blir raskere, mer bestemt. Blikket ser rett fram, streifer ham ikke engang. På et øyeblikk har hun gått forbi. Han blir ikke såret. Dette er han vant til. «Okei, ha en fin dag da!» Roper han muntert etter henne. Slik kunne dagen blitt en helt vanlig dag. Blikk som stirret rett fram, bestemte skritt som gikk forbi. Så ser han en kvinne med en barnevogn som er på tur av bussen. Hun strever med å få løftet vogna forsiktig ut gjennom døra. Ingen ser ut til å ville hjelpe. Han løper bort og tar i med henne. Barnet ser opp på han. Hun har lyse krøller som rammer inn et rundt, lite ansikt. Det blå blikket ser rett på ham. Smilehull. Tillit til en fremmed.

«Pjuh.. Tusen takk ska du ha! Æ va så redd for at æ sku møste taket. Skjønne mæ ikkje på folk! Såg ikkje engang bussjåføren at æ trængte hjælp? Folk e så sjølopptatt…» Det unge ansiktet lyser av frustrasjon. Så kaster hun et blikk på bunken med blad han holder i handa. Et glimt av skyldfølelse. «Eehm… Æ hadde jo tenkt å kjøpe et sånt blad i dag, men æ har ikkje kontanta på mæ.» Blikket begynner å flakke. Så tar hun fram en avis fra kurven på vogna.

«Kan du ikkje ta imot dagens nordlys som takk for hjælpa? Så love æ å kjøpe bladet hos dæ næste gang æ har kontanta!» Han vet ikke hva han skal si, men tar i mot. Den unge kvinnen begynner å trille vogna i retning spar. «Nok en gang, tusen takk for at du såg mæ!» Så har hun forsvunnet inn for å handle mat til familien sin.

 Han bretter opp avisa. Det er lenge siden han har kjøpt en til seg selv. På forsida ser han en kjent kvinne med lyst hår og designerklær. Alle vet hvem hun er. Overskriften lyder Kronprinsessen kommer til Tromsø, ønsker lokal kjentmann til følge!  Han blar om til side 4. Kronprinsessens ankomst er allerede neste uke. Han tenker tilbake på hennes første tid som offentlig person. Hvordan hennes fortid ble brakt fram i lyset. Kritiske røster mot å la en som henne komme inn i kongefamilien. Men hun motbeviste så til de grader. Han smiler når han tenker på hvor folkekjær hun er blitt. Det gir han en god følelse. Kanskje er det håp? Leser videre:

Kronprinsessen har uttrykt at hun ikke ønsker følge av den sosiale overklassen når hun torsdag besøker Tromsø. Hun inviterer lokale, vanlige innbyggere fra byen til å delta i en konkurranse, der vinneren blir hennes guide for denne dagen, og kan selv bestemme hva han eller hun vil vise fram. Oppgaven er som følger: Lag en kort tekst der du beskriver byen Tromsø slik som du opplever den. Vis at akkurat du kjenner byen godt nok til å vise prinsessen rundt. Teksten leveres til Tromsø kulturhus innen mandag. En komité vil så avgjøre hvem som blir den heldige vinneren!

Det kommer nok til å være mange som vil prøve å overbevise komiteen om at de kjenner Tromsø godt nok. Likevel tviler han på at noen andre kan komme med samme kompetanse som han selv. Plassen han vokste opp. Kiosken der han hang med venner i tenårene. Smuget der han sov i sin periode som rusmisbruker. Alle menneskene han har blitt kjent med. Mennesker som blir oversett. De usynlige. Han kjenner byens mange sider. Den kalde egoismen og uvitenheten på den ene siden. Et imøtekommende og selvironisk folkeslag på den andre. For det er flere sider, han er klar over det. Tromsø skiller seg ikke ut i sin ignoranse. Kanskje vil statistikken likevel være på deres side, tross alt.  Faktisk er det folk her som ser. Han har møtt dem. Personer som tør å møte blikket hans og som holder det fast. Den eldre mannen som en dag drog han opp fra gata og inviterte han med på middag. De ulike personene som brukte av sin fritid for å støtte ham i avrusningen. Kollegaer i redaksjonen som står på for det de brenner for. Jenta som smilte til ham når hun kjøpte Virkelig i går. Det er ikke bare svart. Ikke alle er selvvalgte blinde.

Han legger fra seg avisa. Tenker på kronprinsessen. En vakker, klok og dyktig representant for det norske folk. Hun har sett mer av det virkelige liv enn de fleste kongelige. Tenker litt videre. Vurderer for og imot. Så legger han bunken sin med Virkelig ned i sekken. Når var sist han hadde en fridag?

Mannen i skranken på kulturhuset måler han med et vennlig blikk. Er det for vennlig? Mer medlidende kanskje? Han legger konvolutten på disken. Utenpå har han skrevet med sin litt skjelvende handskrift: Til kronprinsessen. Fra din kjentmann i Tromsø. Mannen tar imot konvolutten med et smil, takker og ber han komme tilbake på mandag. Da skal de plukke ut tre finalister som skal holde et foredrag for komiteen. Han kjenner hjertet synke. Foredrag? Han har ikke engang fullført videregående. Hva vet vel han om å holde et foredrag?

Helga blir lang. Han drømmer om sin dag med prinsessen. Hvordan han får gå rundt med henne alene, uten presse eller sikkerhetsvakter rundt dem. At han forteller sin historie. Ikke bare sin, også historien til mange andre av de usynlige. Prinsessen gråter. Ler. Lytter. Og så forteller hun sin egen historie. Slik den aldri er blitt fortalt til media før. Etter denne dagen blir alt annerledes. Historien hans blir hørt. Folk begynner å se.

Mandagen kommer med tunge regnskyer. Vinden rusker i det gule og oransje løvet på trærne, så de faller ned ved føttene hans. Han har ikke sovet denne natten. Morgenen ble brukt til noen siste forberedelser. Nå er finskjorta strøket, håret kjemmet nøye på plass. Han har øvd gjennom foredraget flere ganger enn han kan huske. Likevel blir klumpen i magen større etter hvert som han nærmer seg kulturhuset.

En stor folkemengde har samlet seg i møtelokalet. Han ser folk i alle aldre. Folk med en mening i livet. Blikk som ser framover. Han blir usikker. Hva er det han tenker på? Prøve å vinne prinsessen og halve byen? Noen av de nærmeste snur seg. Ser på han. Vender blikket framover igjen.

 Lederen for komiteen er en kvinne i trettiårene. Hun tripper mot mikrofonen på høye hæler, mens det korte brune håret danser rundt ansiktet hennes. Kvinnen ser oppspilt ut. Hun ser ut over forsamlingen, før hun deler kunngjøringen: «De tre finalistene komiteen har plukket ut er: Sigbjørn Hansen…» Glade utrop høres lenger fram i salen. Han strekker seg på tå for å se hva som skjer. En ung mann spretter opp på scenen og omfavner kvinnen i ‘en eneste bevegelse. Folk klapper. Han kjenner klumpen i magen bli som bly. Kvinnen rensker halsen. «Den neste heldige som får muligheten til å vise kronprinsessen rundt er… Frida Johansen!» Mer applaus. Flere utrop. Enda en klem. Snart er klumpen for tung til å bære. Han må konsentrere seg for å lytte til kunngjøringen i stedet for å besvime.

Lederen for komiteen fortsetter: «Den tredje og siste finalisten vår i dag er… Tom Nordgård!» Det blir stille. Folk ser seg rundt. Begynner å mumle. Hvem er Tom Nordgård? Han blir stående på samme sted, helt fortumlet. Hørte han riktig? Kvinnen gjentar: «Tom Nordgård er du til stede?»  Han går framover mot scenen. Etter hvert som han nærmer seg begynner folk å klappe forsiktig. Kvinnen smiler hjertelig mot ham og rekker fram handa. Han tar den. Huden hennes er myk mot de ru fingrene hans. Duften av søt parfyme. Han er fortsatt fortumlet, men klarer å si takk. Fortvilet prøver han å gå gjennom foredraget sitt i hodet. Tromsø. Oppveksten. Menneskene. De gale valgene. Ignoransen. Hjelpen. Virkelig.  

«Vent!» Et rop fra salen. En mann kommer løpende opp på scenen. Gir en lapp til kvinnen. Hun leser den. De pent formede øyenbrynene rynker seg i frustrasjon.  Hun snur seg mot de tre finalistene. Ser rett på ham, med grønne, triste øyne.  «Jeg beklager virkelig, Tom! Det har skjedd en alvorlig feil! Komiteen hadde avgjort en annen finalist til finalen, så jeg har rett og slett fått feil navn på lista mi». Hun fortsetter å unnskylde seg, men han har allerede koblet henne ut. Sannheten treffer som et knivstikk. Han er tilbake til realiteten. Prinsessen og halve byen? Hvem trodde han at han var? Askeladden? Livet er ikke noe eventyr. Før kvinnen har fått snakket ferdig er han på tur ned fra scenen. Mer mumling. Flere flakkende blikk. Medlidenhet. Han hater medlidenhet.

Mens han er på vei ut døra, kaster kvinnen fra seg lappen i søpla.  På den står det følgende: Kontrabeskjed fra øverste hold: Tom Nordgård kan ikke komme til finalen. Vi kan ikke la en tidligere rusmisbruker representere Tromsø i møte med kronprinsessen! Han kjenner byen bedre enn det som godt er…

Denne lappen fikk Tom aldri lese. Han fikk heller aldri møte prinsessen. Historien hans er enda ikke blitt hørt. Men han står fortsatt på hjørnet av nerstranda og stiller det vanskelige spørsmålet: «Vil du kjøpe siste utgave av Virkelig?» Han selger Virkelig, samtidig som han bærer med seg en virkelighet de fleste av oss ikke kjenner til… Møter du blikket hans?

The end

"Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot èn av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg." 
(Jesus)