Hun visste at det var galt. Mannen var gift, og tilhørte noen andre. Likevel var han den første på lenge som hadde vist henne slik ømhet og omtanke. Han sa at hun var vakker. Strøk henne over håret, og lovte at de en gang skulle være sammen for alltid. Hun fikk penger til å kjøpe seg fine klær. Klær hun ellers bare kunne drømme om. Klær han krevde at hun skulle bruke når de møttes.
Han hadde makten. Ikke bare i kraft av sin posisjon i byen, men også fordi han var mann.
Og fordi han var den eneste som så henne...
Tiden gikk. Han hadde enda ikke holdt det han lovte. De møttes fortsatt bare noen netter i uka. Dagene var lange og ensomme. Hun levde for de små stundene de fikk sammen. Turte ikke å kreve mer, av frykt for at han skulle forlate henne.
Så en dag skjedde det uunngåelige. Noen hadde observert ham mens han forlot huset hennes tidlig om morgenen. Dommen var klar, ekteskapsbrudd skulle straffes med døden. Heldigvis var han en mann av både ord og penger. Vitnene bestakk han til å tie. Kvinnen hadde han ikke noen forpliktelse til. Egentlig var han vel begynt å gå lei...
Hun så ikke mer til ham på flere dager. Angsten kom snikende: Hadde noe skjedd med ham? Var hun ikke god nok lenger? Hadde han funnet noen andre? Tanken på å skulle bli alene tilbake var både skremmende og skambelagt. Uten ham var hun ingen. Bare en fattig kvinne som hadde vært utro med en gift mann...
Det banket hardt på døren hennes. Før hun rakk å reagere, kom fire menn inn i rommet. Hun så på klærne deres at de var religiøse ledere. Jødiske skriftlærde og fariseere. Sånne som fulgte loven til punkt og prikke, og forventet at andre skulle gjøre det samme. De ofret vanligvis ikke et blikk på slike som henne. Men i dag kom de rett inn i huset. Uten et ord grep den ene mannen hardt rundt armen hennes og drog henne med seg ut på gaten. En faretruende erkjennelse sank ned i henne, idet hun skjønte hva de skulle. Den jødiske tradisjonen viste ingen nåde for en kvinne som hadde begått ekteskapsbrudd. Dette måtte være de siste minuttene av hennes unge liv.
De nærmet seg tempelplassen. Hun kunne se en stor folkemengde der framme. De hadde sikkert steinene klare. Han var selvfølgelig ikke der. Blant de sinte ansiktene kunne hun se flere av vennene hans. Den sviende følelsen av å ha blitt forlatt var sterkere enn redselen for å dø. Hun hadde uansett ikke noe som var verdt å leve for lenger.
Hun visste hva de tenkte. Blikkene deres var fylt med forakt. En ung gutt spyttet henne i ansiktet idet hun gikk forbi. Hore! Enten sa han det høyt, eller så tenkte hun det bare inni seg. Like sant var det uansett.
De slepte henne med seg gjennom folkemengden, helt fram til en mann, som tydeligvis hadde alles oppmerksomhet. Hvis han var en religiøs leder, så han i hvert fall ikke slik ut. Han var ung, ikke så mye mer en tredve. Klærne hans var enkle, og han satt lett henslengt på det ene trappetrinnet. Det var ikke slik hun trodde hennes dommer skulle være.
De stilte henne opp fram for ham. Han som fortsatt holdt henne hardt fast sa: "Mester, denne kvinnen kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?" Hun stusset over at han i det hele tatt tok seg bryet med å spørre. Det var opplagt at jødene ville følge loven. Men det virket ikke som denne fremmede mannen hørte etter engang. Han bare bøyde seg ned og skrev noe i sanden på bakken. Folk så forvirret på hverandre. Mumlet utålmodig.
En av de andre skriftlærde kremtet irritert. "Jesus, du påstår å være utsendt fra Gud. Gud tåler ikke synd. Vi vil at du skal gi henne en rettferdig straff!"
Utsendt fra Gud? Som om ikke steining var ille nok. Hun hadde hørt nok om Israels Gud til å skjønne at han ikke var noe for henne. Han var tross alt den største dommeren av dem alle. Nå skulle hun stå ansikt til ansikt med hans utsending.
Mannen, som tydeligvis het Jesus, rettet seg litt opp. Hun fikk et glimt av et overraskende rolig og vennlig ansikt. Men øynene hans glimtet av en strenghet som fikk henne til å skjelve. Så sa han rolig: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!" Han bøyde seg ned og fortsatte å skrive.
Det blir helt stille. Hun lukker øynene og stålsetter seg for slaget som skal komme. Ingenting skjer. Hun ser opp igjen. To av de eldste mennene slipper steinene sine og går. En av de andre sukker dypt, kaster et blikk mot henne, og snur seg han også. Til slutt er alle borte. Hun er alene igjen med Jesus og en haug med steiner. Det er bare han som skal utøve straffen. På en måte er det enda mer skremmende.
Jesus ser opp. "Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?" Hun nøler med å svare. Gjør han narr av henne? Men han ser oppriktig ut. "Ingen, herre!", svarer hun forsiktig. Jesus ser henne inn i øynene. Aldri har noen mann sett på henne med en slik omsorg før. "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Hun klarer ikke å tro det hun hører. Istedet for dom og dødsstraff fikk hun vennlighet og en ny start. Det var for godt til å være sant! Denne Jesus, som var utsendt fra Gud, viste henne en nåde som hun så alt for godt visste at hun ikke fortjente.
Etter denne dagen søkte hun ikke lenger sin verdi i oppmerksomhet fra menn. Hun hadde møtt en som elsket henne, selv om han kjente hennes svakheter bedre enn noen. En som kalte henne vakker, og som virkelig mente det, fordi han hadde skapt henne. En som aldri sviktet eller forandret seg, men som var ved hennes side gjennom alt hun møtte i livet. En som elsket henne så høyt at han ofret livet sitt for at hun skulle få leve.
Les historien om denne kvinnens møte med Jesus, slik den står skrevet i Johannes evangelium, kapittel 8, fra vers 1.
Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
(Rom.8,1)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar