Det er rart hvordan tankene mine kan begynne å vandre under en flyreise. Denne gangen handlet de om et vanskelig tema som jeg egentlig vet minimalt om, nemlig lidelse. Jeg skrev tankene ned, egentlig bare for å sortere dem for min egen del. Tenkte jeg ikke skulle publisere dem, siden jeg ikke har erfart det emnet jeg skriver om. Samtidig kan det være flere som meg, flere uerfarne som kan trenge den påminnelsen jeg selv fikk på flyet til Stavanger forrige uke. Det at man ikke har erfart noe, vil ikke dermed si at man ikke skal forholde seg til det.
Mye av utgangspunktet for mine tanker ligger i at jeg nettopp har lest Jostein Sandsmarks bok "Pass på liten og på stor", som han skrev til sin 13 år gamle datter Sara etter hennes død i januar i år. Kjenner meg igjen i den type lykke man bare kan finne i en familie som elsker hverandre. Samtidig stiller jeg meg - fullstendig uerfaren, skrekkslagen og naiv - utenfor vinduene inn til smerten det er å miste en datter og en lillesøster. Jostein Sandsmark klarer det kunststykket det er å skape slike vinduer mens han skriver.
Jeg leser, selv om det gjør vondt, om andre menneskers lidelse. Hvorfor? Kanskje for å forstå litt mer av det uforståelige. Kanskje for å forberede meg selv.
- For jeg er egentlig ikke berettiget til å snakke om lidelse, jeg som aldri virkelig har kjent den. Lidelsen er en nyhetssending. En facebookstatus. En venns tårer. Minner fra en mormor. Bilder av en bestefar. Små arr i hjertet etter sårede følelser. Boka jeg leser. Livene til mennesker jeg er glad i.
Lidelsen er febrilske tanker om hvordan man kan lindre og trøste. Samtidig som man lurer på hvordan man selv kan slippe unna. Hvordan man kan unngå det uungåelige.
Lidelsen er som en kjendis. Jeg vet hvem han er, hva han heter og hvordan han ser ut. Jeg vet hvilket språk han snakker og kan ane hvilken virkning han kan ha på folk. Men jeg har aldri møtt ham. Jeg kjenner ham ikke.
Men en eller annen gang vil han finne meg. Jeg slipper ikke unna. Med mindre det er jeg som skal forlate denne verden før mine nærmeste. Kanskje vil flyet der jeg nå sitter (seterad 13) mens jeg skriver, styrte på vei til Stavanger. Så vil jeg raskt, og kanskje uten smerte, klare å lure meg unna den uforutsigbare (og samtidig alt for forutsigbare) ingrediensen i livet: å lide.
I en eller annen form. Til en eller annen tid. Lidelsen kommer.
Jeg kan få tvangstanker som befaler meg til å ikke snakke om mitt velsignede liv, spart for den verste smerten. Tankene sier at lidelsen vil høre meg snakke, at han vil tro jeg savner hans nærvær. Men jeg ønsker å skrive om den likevel. Fordi jeg vet det ikke er noe jeg kan si for å stoppe livets gang.
- Ikke det at jeg er fryktløs. Nei, jeg kan mange ganger kjenne på angst over å ikke vite. Jeg vet ikke hva neste øyeblikk bringer med seg av ulykke eller velsignelse.
Så hvordan kan jeg forholde meg til denne brutale tilstedeværelsen i livet? En skygge av noe som følger etter meg, uten at jeg vet hvor lenge det er til den tar meg igjen.
Angst for det som kan ramme meg. Kanskje er angsten for det som kan ramme mine nærmeste enda større. Selv om jeg vet at det som rammer meg likevel vil ramme dem også.
Jeg kan psyke meg ned. Slutte å glede meg over alt og alle jeg elsker i livet mitt. Slutte å drømme om en fremtid som kanskje aldri kommer. Jeg kan bli en kvinne som ikke setter pris på livet, av frykt for å miste det. En kvinne som nekter å leve lykkelig alle sine dager, i tilfelle "alle" ikke blir så mange som hun håper.
Jeg snakket med en venninne som kjenner lidelsen bedre enn de fleste. Lidelsen kom på besøk helt uventet, uten så mye som å ringe på først. Brått. Brutalt. Livsforandrende. Venninnen min sa noe jeg alltid vil huske: hun er glad for at hun levde i takknemlighet og glede over livet og sine nærmeste før lidelsen kom. Å bekymre seg ville ikke utsatt det uungåelige og forferdelige. Det ville heller bare fått henne til å angre på at hun ikke satte pris på det lykkelige livet før det ble totalt forandret.
Jeg vet ikke hvordan det er å gå gjennom ild og vann og likevel stå oppreist etterpå. Jeg vet ikke hvordan det er å møte den svarteste lidelsen og likevel klare å leve videre. Men jeg vet hva jeg kan gjøre for menneskene rundt meg i dag.
Ekteparet Sandsmark har startet en folkeaksjon som heter "Skynd deg å elske!" (Bli medlem av gruppa med samme navn på facebook). Den handler om at vi må forte oss å vise kjærlighet og omsorg mot hverandre før det er for sent. Jostein Sandsmark siterer Saras tante i begravelsen: "Man kan aldri elske noen for høyt!". Si "jeg er glad i deg", heller en gang for mye enn en gang for lite. Si det med ord, med en klem, med et lyttende øre eller en hjelpende hånd.
Hvis noe skal skje meg uten at jeg får tatt farvel med mine nærmeste, vil jeg de skal vite at jeg har gledet meg over livet. I mine 24 år tror jeg helt sikkert at jeg har opplevd mer kjærlighet, glede og godhet enn mange på denne jorda får gjennom et langt liv. Jeg vil fortsette å glede meg over hver dag, hver minste lille gave Gud gir meg, hver eneste verdifulle person han sender meg. Jeg vil gi og motta kjærlighet mens jeg kan, - og kanskje kan jeg, på tross av min åpenlyse manglende erfaring, klare å bruke mitt overskudd til å lindre andres lidelse. - Mens jeg håper og tror at noen vil være der for meg når det en gang blir min tur.
Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! (Rom.12,15)
Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal.6,2)
Elsk hverandre inderlig av hjertet! (1.Pet. 1,22b)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar