Kan det bibelske samlivssynet være aktuelt i vårt moderne samfunn?

TV Norge har nylig hatt premiere på sin nye realityserie, "Gift ved første blikk". Programmet går ut på at single menn og kvinner lar fagpersoner finne deres "match", for deretter å gifte seg uten å ha møtt vedkommende før bryllupet. Konseptet har raskt blitt en "snakkis" i min vennekrets. Mange spørsmål dukker opp, med tanke på kjærlighet, samliv og ekteskap. Er egentlig arrangerte ekteskap så ille, i forhold til den nedslående statistikken for det moderne samlivet i dag?

Jeg tror ikke "gift ved første blikk" kommer til å bli den nye måten å finne seg en livspartner på. Men det er interessant når en realityserie kan få folk til å se på samfunnsforholdene med nye øyne. Ingen av dem jeg har pratet med (inkludert meg selv) ønsker seg et arrangert ekteskap. Samtidig har flere uttrykt fortvilelse over en "bruk og kast"- kultur, der de ikke kan føle seg sikker på at deres forhold vil vare livet ut.

Det bibelske samlivssynet sjokkerer mange. At noen fortsatt kan leve etter flere tusen år gamle lover, kan virke både trangsynt og lite frigjort. Mange av mine venner har undret seg over hvor tidlig kristne mennesker gifter seg, til og med uten å ha sex eller bo sammen først, - "at dokker tørr!" er en vanlig reaksjon.

Jeg forstår reaksjonene godt. De kristne verdiene er så fjernt fra den "normale standarden" for det norske samlivet i dag. Argumentene mot dette synet er ikke vanskelige å finne i media; ungdommer må få utforske sin egen seksualitet fritt, man må prøve hvordan det er å bo sammen før man forplikter seg livet ut, man har gjerne et prinsipp om å "prøve bilen før man kjøper den" osv.

Det er forståelig at mennesker som ikke tror på Gud heller ikke vil bry seg om hva han sier. Derfor må jeg si til deg som ikke er kristen: Dette er ikke et forsøk på å prakke på deg noe du ikke tror på. Jeg mener ikke vi skal innføre det 6.bud i norsk lov, med påfølgende straffeordninger. Dette er heller ikke et innlegg som er ment som en fordømmelse over hvordan du lever. Jeg skjønner at jeg tilhører en minoritet her til lands, derfor skjønner jeg også svært godt at du ikke har de samme verdiene som meg. Kanskje kjenner du deg heller ikke igjen i situasjonene jeg beskriver. Det kan hende du er lykkelig som samboer, eller det kan hende du og partneren din har tatt et bevisst  valg om forpliktelse uten å gifte dere først.

Likevel har du kanskje sett eller erfart at det ikke er alt med det "moderne samlivssynet" som fungerer. Eller kanskje du bare er nysgjerrig på hvilke argumenter som finnes for det bibelske synet.

Å skrive om et tema som dette krever en viss generalisering. Realiteten er som alltid mer kompleks, men jeg blir nødt til å generalisere for å få fram enkelte poeng. Jeg håper heller ikke jeg provoserer (alt for mye) med å sette beskrivelsene litt på spissen. For å være helt ærlig, har jeg ikke særlig dårlig samvittighet for akkurat det, tatt i betraktning den måten kristne og andre verdi- minoriteter karikeres i media ellers.

Frihet er et begrep som ofte er populært å dra fram, kanskje spesielt når det er snakk om sex og samliv. Det er ingen som setter betingelser for dine valg, verken Gud, foreldrene dine eller en mulig partner. Alt skal være opp til deg. Å kunne gifte seg av kjærlighet må være en av de fineste fordelene med å bo i et fritt land som Norge. Men utviklingen har tatt oss noen steg videre: Du kan ha sex med hvem du vil (så lenge den andre er villig), med eller uten forpliktelser eller følelser av noe slag. Du kan flytte inn med kjæresten din, og hvis det ikke funker har du muligheten til å flytte ut. Til og med hvis du gifter deg er det ikke gitt at forholdet skal vare livet ut (noe jeg antar vil vise seg i TV- programmet nevnt innledningsvis). "Friheten" til å gå er alltid der.

Forpliktelser kan virke skremmende, nesten som en tvangstrøye. Å ta et endelig valg som får følger for resten av ditt liv er kanskje helt uaktuelt for deg. "Det er viktig å ha alle muligheter åpne til en hver tid. Å ta ting som de kommer." Denne holdningen virker kanskje tryggere. Der og da. Men hvilke konsekvenser kan det få dersom samlivet ikke har noen etiske rammer, ingen bestemmelser, løfter eller forpliktelser?

(Advarsel: Her settes scenariet på spissen)

Du er ute på byen og treffer en kjekk gutt (eller jente). Med litt ekstra innabords skal det ikke mye dansing til før du tar vedkommende med deg hjem. Dere starter bekjentskapet på det mest intime planet, uten at det er noe unormalt i det. Du liker ham, og har ingenting imot at dere treffes jevnlig på denne måten. Etter en periode med usikkerhet ("Ligger han med andre enn meg? Hva er han egentlig ute etter?") finner dere det naturlig å bli kjærester. Å bo litt her og der blir fort slitsomt, så dere flytter like godt sammen. Etter en stund blir du gravid. Kanskje planlagt, kanskje ikke, men nå er dere en familie. Noen år senere frir han. Det er en selvfølge at du skal si ja, - et ekteskap vil uansett ikke endre det livet dere allerede har i praksis.

 Noen forskere har valgt å kalle denne moderne samlivsformen for "sliding, not deciding". Den ene fasen glir over i den andre, uten at det ligger et bevisst valg bak dem. Etter hver av disse overgangene kan det hende at du plutselig "våkner opp" og lurer på hvordan livet har blitt slik. Kanskje ser du plutselig at dere egentlig ikke passer sammen, eller du innser at du egentlig ikke har valg livet ditt; "det har bare blitt slik". "Oppvåkningen" kan komme før dere blir kjærester, etter dere har fått barn, eller når dere er gift

Kritikken mot det bibelske samlivssynet er bl.a. at man gifter seg for fort, før man kjenner hverandre fullt ut og før man har funnet ut om man passer sammen. Man kan f.eks. måle forholdets "garanti" ut fra hvor mange år man har bodd sammen. Det ironiske er at det ikke er noen garanti for å bli tryggere jo lenger forholdet har vart. Jeg snakket med en ung kvinne som fortalte at hun ikke turte å kjøpe hus med samboeren sin, selv om de hadde vært sammen i 6 år. Risikoen ved å bli i et uforpliktende forhold i lang tid, virket altså mindre skremmende enn å forplikte seg ved å ha felles huslån. Tanken på ekteskap var selvfølgelig enda mer fjern. Man kan spørre seg om huskjøpet ville virke like skremmende dersom forholdet var bygd på et bevisst valg om forpliktelse?

Jeg har også hørt voksne mennesker si at de valgte å gifte seg etter at de etablerte seg og fikk barn, fordi de så på ekteskapet som en "alvorlig forpliktelse" de måtte vente med. Forpliktelsen med å få barn sammen blir altså sett på som mindre alvorlig enn å gifte seg. Det faktum at mange barn i Norge lider under foreldrenes samlivsbrudd (eller dårlige samliv), er kanskje ikke skremmende nok?

Spørsmålet blir: Kan det bibelske samlivssynet være aktuelt i vårt moderne samfunn?

Igjen: Jeg er klar over at dette scenariet muligens virker fjernt fra din virkelighet, men kanskje kan du likevel se noen aspekter som er verdt å tenke over:

Hva hvis du som singel reflekterer over hvilke verdier du leter etter i en framtidig partner. Du bruker tid på å bli kjent med den aktuelle personen på andre plan enn det fysiske, slik at du ikke lar det seksuelle skygge for det du egentlig ser etter. Målet med et kjæresteforhold er at det skal føre til ekteskap, derfor ser du på en aktuell kjæreste som en aktuell ektefelle. Når dere blir sammen har dere allerede en felles plattform å stå på, og tiden som kjærester skal brukes til å bygge en grunnmur for ekteskapet. Dere bor ikke sammen. Derfor er det heller ikke boforhold eller vaner som holder dere fra å gjøre det slutt. Hvis dere finner ut at dere ikke har en framtid sammen ligger muligheten for avslutning der,- på en ukomplisert måte, praktisk sett.

Når dere finner ut at dere passer sammen og ønsker å dele livet sammen, tar dere valget om å gifte dere. Dere inngår en livslang forpliktelse om å elske hverandre og bli trofast hos hverandre i gode og onde dager. Tunge dager kommer. Det kommer dager da du ikke er like forelsket som før. Men dere holder sammen i pakt med løftene dere har gitt. Innenfor disse rammene stifter dere familie.

Flere av mine ikke- kristne venner har uttrykt lengsel etter et parforhold som i større grad er bygd på kristne verdier. De ønsker seg forpliktelse og bevisste valg framfor flyktige relasjoner og usikkerhet.Likevel kan de ikke føle seg sikker på at dette ønsket blir oppfylt, fordi de ser hvordan den norske kulturen dyrker øyeblikkets lykke framfor livslange forhold. Hvordan kan du vite at partneren vil bli hos deg, dersom dere ikke har noen felles verdier å stå sammen om?

Mange har sterke meninger om dette emnet. Noen blir kanskje provosert over det jeg skriver. Men jeg tror mange vil være enige i at vi trenger å bli mer bevisst på de valgene vi tar i livet, - og tørre å stå for dem!