Alle vet at avholdsfolk er en minoritet i Norge. De fleste av mine lesere er fullt klar over mitt konservative kristne ståsted, og vil anta at mine holdninger om alkohol stammer fra Bibelen. Der tar de feil. Selv om jeg mener den kristne etikken gir meg ekstra motivasjon for mine valg, vil jeg si de fleste argumentene er allmenne og uavhengig av religiøse standpunkter.
Folk spør meg om jeg har opplevd mye drikkepress. Heldigvis kan jeg svare nei. Jeg har vært velsignet med venner som har respektert mine standpunkt og aldri følt meg presset på noen måte av mine nærmeste. Jeg er ikke redd for å være i selskap av personer som drikker alkohol, og jeg er selvfølgelig bevisst på min rolle som verdi- minoritet. De fleste er uenige med meg, og det må jeg respektere. Dette er ikke ment å være en pekefinger, heller et tankekors.
Saken er at jeg har observert litt av drikkekulturen i Norge på avstand. Jeg kan ikke sies å være noen ekspert, og som alle kulturer har den sine nyanser. Men det jeg har sett og hørt får meg til å undres...
"Hvorfor drikker du ikke?" er et spørsmål de fleste avholdsfolk må forholde seg til jevnlig gjennom hele livet. Jeg hørte om en mann som til slutt ble så lei av å måtte forsvare sitt standpunkt, at han begynte å forklare det med "traumatiske opplevelser fra barndommen". Det var tydeligvis det eneste holdbare argumentet for å være upåvirket av alkohol i festlig lag.
Hvorfor skal man være nødt til å forsvare valget om å ikke la seg påvirke av alkohol? Selvfølgelig handler det om at man avviker fra "normalen", og selvfølgelig er det interessant å høre begrunnelsen for hvorfor mennesker velger å gå mot strømmen. Men burde ikke jeg ha rett til å spørre tilbake; "Hvorfor drikker du?" Nei. Da er jeg for direkte og dømmende.
Det kunne vært interessant å høre svaret ditt. Jeg vil tippe det ville inneholdt noe sånt som at "det er mitt valg", "det smaker godt", eller "et glass vin må jo være lov". Klart det er lov, men hvorfor virker det ofte sosialt ulovlig å la være?
Slik jeg forstår det finnes det tre definerte grupper av mennesker i Norge, når det gjelder forholdet til alkohol; man er enten avholds, måteholden eller alkoholiker. Hvordan definerer vi vanligvis disse gruppene? Er man avholds nyter man ikke alkohol i det hele tatt, er man måteholden kan man ta seg et par øl i ny og ne, og er man alkoholiker har man et alvorlig avhengighetsforhold til alkohol.
Jeg har møtt mange som er svært kritisk innstilt til definisjonen "avholdsmenneske", kanskje fordi de har negative assosiasjoner til personer med dette standpunktet; personer som tar avstand og ser ned på dem som drikker. Det finnes nok mye kritikkverdig innenfor avholdsbevegelsen opp gjennom årene, men denne gangen vil jeg rette kritikken mot måteholdsbegrepet.
De aller fleste i Norge vil definere seg som måteholdne når det kommer til alkohol. Slik jeg tolker begrepet i seg selv, ville jeg tro det betydde at man inntok alkohol i ny og ne, uten å bli nevneverdig beruset. I praksis betyr det derimot veldig ofte noe annet.
En måteholden person er ikke avhengig av alkohol hver dag, og kan derfor ikke sies å være alkoholiker. Samtidig kan du fint smykke deg med tittelen "måteholden", samtidig som du "unner" deg en real tur på fylla annenhver helg. Det er heller ikke ulovlig å være stupfull i Norge, men ingen kan vel påstå det da er snakk om et måteholdent inntak av alkohol?
Definisjonen "alkoholiker" er uten tvil et negativt ladet begrep, fordi man vet det er en lidelse som kan ødelegge både personen som lider av det, men også menneskene rundt vedkommende. Men er det først som definert alkoholiker at du kan skade deg selv og andre med ditt inntak av alkohol?
Kan du stå inne for at ditt eget drikkemønster er godt for deg og dine nærmeste?
Hvis du velger å drikke i kveld, vil du klare å stoppe før du blir beruset? Og hvis du blir beruset, vil det øke risikoen for at du sier/gjør noe som kan såre deg selv eller andre? Hvis svarene dine er henholdsvis "nei" og "ja"; hvorfor velger du da å ta denne risikoen på nytt og på nytt?
Hvis alle mennesker holdt seg unna alkohol ville vi blitt spart for mye lidelse. Ødelagt oppvekst, vold, skilsmisse, utroskap, voldtekt. "Alt dette ville fortsatt ha forekommet i verden uten alkohol", sier du. Det tror jeg også. Men hvis du mener alkoholen ikke har ført til flere slike hendelser, så har du heller ingen rett til å si ordene "fylla har skylda" igjen.
Noen konsekvenser synes heller ikke så godt. De er ikke nødvendigvis like iøyenfallende og tragiske som de jeg nevner ovenfor, men kan likevel føre mye vondt med seg. En far som må drikke hver gang familien skal kose seg. En mor som aldri er tilgjengelig for å hente sine tenåringsbarn i helgene, fordi hun har drukket vin. Høylytte krangler i påvirket tilstand. Vonde ord. Folk som sier og gjør ting du aldri ville tolerert i edru tilstand. Jomfrudommen som mistes for tidlig. Kvelder som ender i tårer. Kjæresten som plutselig danser litt for tett med en annen. Ektemannen som ender opp på strippeklubb, Angeren dagen derpå. Tanken om å aldri drikke igjen. Neste helg er den tanken borte.
Disse eksemplene er ikke gjetninger eller overdrivelser fra min side. Situasjonene er så absolutt reelle, hentet direkte ut fra virkelige liv, og ikke minst gjentakende.
Det hele koker ned til spørsmålet Hvorfor drikker du?
Selv blir jeg stadig utfordret på mitt avholdsstandpunkt. Nå vil jeg utfordre deg som sier du er "måteholden" med alkohol; Er det virkelig verdt risikoen og konsekvensene det kan medføre? Er alkoholholdig drikke så godt at det ikke kan erstattes? Og er det virkelig så gøy å være beruset når alt kommer til alt?
Når man skiller seg ut som holdningsbærer, må man automatisk tenke gjennom og forsvare sitt ståsted. Man trenger derimot sjelden å forsvare hvorfor man følger strømmen. Tar du utfordringen?
Hilsen fra en avholdskvinne
Hvorfor skal man være nødt til å forsvare valget om å ikke la seg påvirke av alkohol? Selvfølgelig handler det om at man avviker fra "normalen", og selvfølgelig er det interessant å høre begrunnelsen for hvorfor mennesker velger å gå mot strømmen. Men burde ikke jeg ha rett til å spørre tilbake; "Hvorfor drikker du?" Nei. Da er jeg for direkte og dømmende.
Det kunne vært interessant å høre svaret ditt. Jeg vil tippe det ville inneholdt noe sånt som at "det er mitt valg", "det smaker godt", eller "et glass vin må jo være lov". Klart det er lov, men hvorfor virker det ofte sosialt ulovlig å la være?
Slik jeg forstår det finnes det tre definerte grupper av mennesker i Norge, når det gjelder forholdet til alkohol; man er enten avholds, måteholden eller alkoholiker. Hvordan definerer vi vanligvis disse gruppene? Er man avholds nyter man ikke alkohol i det hele tatt, er man måteholden kan man ta seg et par øl i ny og ne, og er man alkoholiker har man et alvorlig avhengighetsforhold til alkohol.
Jeg har møtt mange som er svært kritisk innstilt til definisjonen "avholdsmenneske", kanskje fordi de har negative assosiasjoner til personer med dette standpunktet; personer som tar avstand og ser ned på dem som drikker. Det finnes nok mye kritikkverdig innenfor avholdsbevegelsen opp gjennom årene, men denne gangen vil jeg rette kritikken mot måteholdsbegrepet.
De aller fleste i Norge vil definere seg som måteholdne når det kommer til alkohol. Slik jeg tolker begrepet i seg selv, ville jeg tro det betydde at man inntok alkohol i ny og ne, uten å bli nevneverdig beruset. I praksis betyr det derimot veldig ofte noe annet.
En måteholden person er ikke avhengig av alkohol hver dag, og kan derfor ikke sies å være alkoholiker. Samtidig kan du fint smykke deg med tittelen "måteholden", samtidig som du "unner" deg en real tur på fylla annenhver helg. Det er heller ikke ulovlig å være stupfull i Norge, men ingen kan vel påstå det da er snakk om et måteholdent inntak av alkohol?
Definisjonen "alkoholiker" er uten tvil et negativt ladet begrep, fordi man vet det er en lidelse som kan ødelegge både personen som lider av det, men også menneskene rundt vedkommende. Men er det først som definert alkoholiker at du kan skade deg selv og andre med ditt inntak av alkohol?
Kan du stå inne for at ditt eget drikkemønster er godt for deg og dine nærmeste?
Hvis du velger å drikke i kveld, vil du klare å stoppe før du blir beruset? Og hvis du blir beruset, vil det øke risikoen for at du sier/gjør noe som kan såre deg selv eller andre? Hvis svarene dine er henholdsvis "nei" og "ja"; hvorfor velger du da å ta denne risikoen på nytt og på nytt?
Hvis alle mennesker holdt seg unna alkohol ville vi blitt spart for mye lidelse. Ødelagt oppvekst, vold, skilsmisse, utroskap, voldtekt. "Alt dette ville fortsatt ha forekommet i verden uten alkohol", sier du. Det tror jeg også. Men hvis du mener alkoholen ikke har ført til flere slike hendelser, så har du heller ingen rett til å si ordene "fylla har skylda" igjen.
Noen konsekvenser synes heller ikke så godt. De er ikke nødvendigvis like iøyenfallende og tragiske som de jeg nevner ovenfor, men kan likevel føre mye vondt med seg. En far som må drikke hver gang familien skal kose seg. En mor som aldri er tilgjengelig for å hente sine tenåringsbarn i helgene, fordi hun har drukket vin. Høylytte krangler i påvirket tilstand. Vonde ord. Folk som sier og gjør ting du aldri ville tolerert i edru tilstand. Jomfrudommen som mistes for tidlig. Kvelder som ender i tårer. Kjæresten som plutselig danser litt for tett med en annen. Ektemannen som ender opp på strippeklubb, Angeren dagen derpå. Tanken om å aldri drikke igjen. Neste helg er den tanken borte.
Disse eksemplene er ikke gjetninger eller overdrivelser fra min side. Situasjonene er så absolutt reelle, hentet direkte ut fra virkelige liv, og ikke minst gjentakende.
Det hele koker ned til spørsmålet Hvorfor drikker du?
Selv blir jeg stadig utfordret på mitt avholdsstandpunkt. Nå vil jeg utfordre deg som sier du er "måteholden" med alkohol; Er det virkelig verdt risikoen og konsekvensene det kan medføre? Er alkoholholdig drikke så godt at det ikke kan erstattes? Og er det virkelig så gøy å være beruset når alt kommer til alt?
Når man skiller seg ut som holdningsbærer, må man automatisk tenke gjennom og forsvare sitt ståsted. Man trenger derimot sjelden å forsvare hvorfor man følger strømmen. Tar du utfordringen?
Hilsen fra en avholdskvinne
