Til minne om bestemor

Når jeg tenker på bestemor, tenker jeg på det å bli møtt av en god klem. Lukta av dove- kremen som hun alltid brukte. Et lurt smil. Smaken av sitronkake, tørre vafler, mørlefse og sirupsnipper. Lyden av strikkepinner som jobber. Historier som fortelles. Sanger som synges, gjerne med andrestemme.

En annen ting som kjennetegnet bestemor, var humoren hennes. Det sies at en god latter forlenger livet, og  bestemor har virkelig hatt mang en god latter! Så ble hun også nesten 100 år... :)

Bestemor var over 70 år da hun fikk tittelen bestemor. Likevel fikk vi fire barnebarna ha henne, som en sentral del av livene våre, hele oppveksten. Det var aldri noen tvil om at hun var glad i rollen som bestemor og at hun var stolt av oss. Vi var alltid sikker på at hun kom til å bli veldig glad for et besøk av oss, og vi fikk aldri reise derfra uten at magen var full av god mat.

Bestemor hadde alltid strikketøyet i hendene, og vi manglet aldri "læsta" om vinteren. Jeg tenker på henne hver gang jeg bruker bunaden min, som hun broderte som 85- åring. Jeg tenker også ofte på henne når jeg gjør husarbeid. Bestemor var stolt husmor, og var opptatt av at barnebarna skulle lære å ta vare på heimen. Baking av kakemenner før jul var en årelang tradisjon, og hun tok oss med på flere bakeprosjekter. Jeg husker koselige stunder over oppvasken, der hun vasket og jeg tørket. Da brukte hun alltid å si at «når tvende venner kun enes rett, gjør fire hender det tunge lett». <3

Det er vanskelig å oppsummere alle minnene vi har i lag. Og jeg kjenner jeg er veldig takknemlig for at vi fikk ha bestemor hos oss i så mange år. Selv  trodde hun aldri at hun skulle bli så gammel. Hun følte seg vel gammel allerede mens vi var små, selv om hun egentlig holdt seg usedvanlig godt. Hvis vi skulle snakke om noe som lå litt fram i tid, innledet hun alltid med: «hvis jeg lever når…». «Hvis jeg lever når dere kommer hjem fra ferie», eller «Hvis jeg lever når du blir konfirmert».  Men årene gikk, og hun forlot oss ikke :)

Bestemor tvilte på om hun kom til å overleve konfirmasjonen til sine egne barn. Det viste seg at hun skulle overleve konfirmasjonene til alle sine barnebarn, få to svigerbarnebarn og til og med bli oldemor til to. Alt dette opplevde hun etter fylte 70 år. Den betydningen hun har hatt i våre liv siden det, viser at man fortsatt kan utgjøre en stor forskjell for andre etter man er blitt pensjonist!

Jeg tenker på bestemor når jeg underviser om 2. verdenskrig på ungdomsskolen. Jeg håper jeg klarer å formidle kunnskapen videre til neste generasjon, for jeg vet at det var noe som var veldig viktig for henne. Hun fortalte oss mange historier fra krigen, og hun var opptatt av at vi ikke måtte ta det som en selvfølge at vi bodde i et fritt land. 

Bestemor var en dyktig formidler. Med stor innlevelse (og mye latter) fortalte hun historier fra "gamledager", folkeeventyr og bibelfortellinger. Hun tok seg alltid god tid til oss og hadde alltid et ledig fang.

Gjennom sitt (nesten) 100 år gamle liv hadde bestemor med seg troen på Jesus. Troen stod fast i medgang og motgang, og hun var ikke redd for å dele den med andre.Bibelvers og salmevers lå henne sterkt på minnet helt til det siste. I forbindelse med begravelsen var det fint å høre hvordan bestemor delte troen åpent og ærlig, samtidig som hun respekterte andres ståsted. Mange ulike mennesker har følt seg velkommen og sett i hennes nærvær. Jeg håper jeg kan ta med meg noe av den arven videre <3

Jeg ønsker å dele en sang som får meg til å tenke på bestemor: "Ei kvinnehand" av Maria Solheim. Bestemors hender har jobbet hardt og vist mye omsorg. Nå har de fått hvile. <3

Kjære erfarne og framtidige småbarnsforeldre

Jeg har nå vært mamma i litt over et halvt år. Det å få barn oppleves som å komme til "den andre siden"; en helt ny verden av kjærlighet, erfaringer, kaos og prioriteringer. Med mitt drøye halvår i denne nye verdenen er jeg fortsatt ganske grønn, men noe har jeg lært.

Dette er uten tvil det mest personlige innlegget jeg har skrevet på denne bloggen, derfor oppleves terskelen større for å dele det. Målet med teksten er ikke å klage, men heller å snakke ærlig om hvordan småbarnslivet kan oppleves. Jeg er veldig takknemlig for de som var ærlige med meg, så kanskje kan andre også finne mening i dette, enten du er forelder nå, eller skal bli det en gang.

Jeg vil gjerne starte med å si unnskyld til alle dere som kom til "den andre siden" før meg.

Unnskyld for at jeg innerst inne trodde jeg skulle takle denne jobben minst like godt som dere. Ikke det at jeg trodde jeg skulle bli "årets mor", med brettekanter, tøybleier, hjemmelaget babymat og verv i mammapolitiet. Likevel hadde jeg en slags illusjon om at jeg skulle takle alt så bra. Jeg skulle bevare roen, ta det meste med et smil og nyte tiden.

For det er jo det alle sier, ikke sant? "Du må nyte tiden, for plutselig er barna voksne". Nybakte foreldre legger ut statuser på Facebook der de uttrykker at de storkoser seg sammen som en liten familie. Fredfulle babyer pryder instagram. Vel. Mitt møte med mammalivet var til tider veldig vanskelig å nyte.

På forhånd hadde jeg (teoretiker og lesehest som jeg er) lest meg litt opp på emnet. Boka Mamma for første gang gav meg en fin innføring i det som kunne vente meg. Spesielt husker jeg beskrivelsen av hvordan førstegangsfødende gruer seg til fødselen, uten å klare å se de utfordringene som ligger på "den andre siden" når det nye livet har startet. Jeg prøvde å ta dette til meg, men teori er som alltid langt unna praksis. Det er nok umulig å forberede seg fullt ut på noe som er så totalt nytt og annerledes.


 For å være ærlig: Jeg gruet meg mest til fødselen, men den skulle vise seg å være langt mindre slitsom enn barseltiden. For all del, fødselen krevde sin kvinne, men den varte tross alt "bare" i halvannet døgn. Deretter er det ingen rehabilitering. Nei, du lappes sammen og får deg en dusj, og så må du være klar til å ta fatt på den virkelige jobben, nemlig morsrollen.

Som nybakt mor har du gjennomgått en av de største fysiske og mentale påkjenninger i livet, og etterpå får du ikke engang en hel natts søvn til å hvile deg ut på. Tvert imot, du vet ikke når du skal få en natt med sammenhengende søvn igjen.

Den første tiden som mor ble veldig kontrastfylt: Å få barn er det største jeg har opplevd i livet. Jeg var uendelig takknemlig for den lille skatten vi hadde fått. Kjærligheten var overveldende. Samtidig var det slitsomt. VELDIG slitsomt.

Jeg visste jo fra før at småbarnstiden kom til å bli krevende, men jeg kunne ikke forberede meg på hvordan det skulle oppleves å miste kontrollen over egen tid. Å ikke lenger vite når jeg skulle få sove, når jeg kunne spise eller i det hele tatt få en pause.

Bare det med søvn: Jeg er heldigvis en person som ikke må ha 8 timer for å fungere, og har vel likt å tenke på meg selv som litt robust i så måte. Men da det ikke lenger var jeg selv som styrte egne sovevaner, ble det noe helt annet (Det å gang på gang bli vekket i innsovingsfasen er rett og slett tortur!).

Barnegråt har aldri vært noen fryd for øret, men jeg har tålt det ganske greit. Det ble noe helt annet da det var min egen baby som gråt og mitt ansvar å finne ut hva som var galt. Jeg hadde aldri trodd det kunne være så energitappende.

Mange får en mye tøffere start enn det jeg fikk (selv om jeg der og da følte at alle andre hadde det mye enklere enn meg). Det var mange fantastiske øyeblikk, og jeg visste at ting ville bli bedre etterhvert. Men generelt sett nøt jeg ikke dagene. Jeg måtte bare komme meg gjennom dem, i vissheten om at det var verdt det.

Ok. Nå ble dette kanskje litt klagete likevel. Uansett.

Jeg er veldig takknemlig for at jeg hadde venninner som i forkant var ærlige med meg om hvordan babytiden kunne være, uten å rosemale det. Ellers hadde jeg nok fort fått dårlig samvittighet og følt meg som en dårlig mor som ikke koste meg mer i de lykkelige omstendighetene jeg var i. Istedet kunne jeg akseptere situasjonen slik den var, komme meg  gjennom de dårlige dagene og sette pris på de gode øyeblikkene. Tross alt veier sistnevnte opp for alt det andre! :) Det er disse øyeblikkene man får lyst til å dele med familie og venner.

Jeg har nok selv gitt inntrykk av å ha en rosenrød småbarnstilværelse på sosiale medier (Som for eksempel på bildet fra snapchat over). Slike bilder/statuser lyver ikke. For øyeblikkene kan virkelig være både rosa og glitrende (riktignok ikke helt som en dag på spa). Men bak disse ligger det sannsynligvis mye hardt arbeid, tårer og poser under øynene.

Det er vel ikke særlig instagramvennlig å legge ut video av en hylende baby (kanskje ikke helt greit for babyens privatliv heller) eller en tårevåt selfie. Det er heller ikke bra hvis man bruker sosiale media som en klagemur eller bare fokuserer på det negative. Men kanskje kan vi øve oss på å dele mer ærlig fra livene våre i hverdagen.

Til slutt vil jeg bare si:

Kjære erfarne småbarnsforeldre: Unnskyld for at jeg ikke fullt ut har anerkjent den jobben dere gjør, enten det er med ett eller flere barn. Mange av dere klarer til og med å få gjort andre ting på toppen av alt. Dere er mine helter!

Kjære mamma: Nå når jeg er mamma selv har jeg fått enda større respekt for deg. Tenk at du fikk fire (!) barn og i tillegg var mamma på fulltid i ni år. TAKK for den fantastiske oppveksten du har gitt meg, uten at jeg som barn la merke til at det kostet deg noe <3 (Blogginnlegg dedikert til mamma finner du her)

Kjære vordende eller framtidige foreldre: Nyt friheten mens dere kan! (Neida. Joda). Tiden "på den andre siden" blir nok ikke bare rosenrød. Om du ikke alltid klarer å kose deg med tilværelsen er du ikke alene. Hold ut, la oppvasken stå, slapp av når du kan, ta imot den hjelpen du får og nyt de gode øyeblikkene, - for de kommer, og de gjør alt verdt det! <3

Tenåring

Våkner. Klump i magen.
Glad ingen ser.

Går på badet. Møter speilet.
Vil ikke se.

Ute på gata. Blikket i bakken.
Føler alle ser.

På skolen. Øynene i ryggen.
Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut? Hvordan ser jeg ut?

Lunsjpause. Alene ved bordet.
Ingen ser.

Skulker timen. Muntlig framlegg.
Vil ikke at alle skal se.

Kommer hjem. Pappas øyne på skjermen.
Se meg! Se meg! Se meg!

Jeg er egentlig imot abort, men...

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom man bare er femten år og uegnet til å få barn"

"Jeg er egentlig imot abort, men jeg skjønner at man velger det dersom barnet har downs syndrom eller en annen funksjonshemming"

"Jeg er for selvbestemt abort, men jeg synes det er helt galt å fjerne en av to tvillinger i mors liv, - Da går det for langt!"

Jeg har hørt og lest mange lignende argumenter opp gjennom årene. Mange er enig i at abort i seg selv er galt, men de argumenterer med at situasjonen rundt graviditeten kan rettferdiggjøre det. Andre er generelt for selvbestemt abort, men mot fosterreduksjon (å fjerne et eller flere foster når man er gravid med tvillinger eller flerlinger).

Argumentene kan høres fornuftige ut. Mange av de situasjonene som beskrives er vanskelige, og man kan lett forstå at det å få barn vil bli en stor belastning. Men er det situasjonen som avgjør om abort er rett eller galt?

Hvorfor er abort i så fall "vanligvis galt"? Jeg tror de fleste tenker på livet som er unnfanget i magen. Det lille hjertet som har begynt å slå. Babyen som vokser og utvikler seg for hver dag som går. Kun tid som skiller den fra å være et fullvoksent menneske. Å ta abort vil være å ta dette livet. Å ta liv kalles å drepe.

Å kalle abort for drap er ikke "politisk korrekt" i dag. For man må jo tenke på alle de vanskelige  situasjonene kvinnene befinner seg i. Disse situasjonene må virkelig tas på alvor, men det blir likevel en annen sak. Enten er abort å ta liv, og da er det galt uansett situasjon, eller så må man vel mene at et foster ikke har noen verdi? (I forrige blogginnlegg skrev jeg mer om nettopp dette: Når får livet verdi?)

Hva hvis fosteret har downs syndrom? Hvilket liv hadde det barnet fått uansett?

Hvem er vi til å avgjøre hva som er et verdifullt og verdig liv? Er personer med funksjonshemminger dømt til et liv som ulykkelige?

Jeg har fått æren av å kjenne to flotte menn med downs syndrom. Jeg  tror jeg kan si de er blant de lykkeligste menneskene jeg har møtt. Den ene bor i egen leilighet, har en jobb han elsker, spiller i band og trener. Han strør rundt seg med komplimenter og gode ord til alle han møter. En livsnyter som sprer glede.

 Den andre ble bare 21 år gammel. Han var høyt elsket av både familie, venner og lokalsamfunn. Han kjempet mot kreften til det siste. Fordi han elsket livet, og han ønsket å leve det videre. Alle var takknemlige for å ha kjent ham den tiden han levde, og han var takknemlig for hver dag han fikk. Hvem er vi til å avgjøre at slike flotte mennesker ikke engang skal fødes til verden?

Hvordan kan man være generelt for abort, men mot fosterreduksjon?

Mange har reagert sterkt på debatten om fosterreduksjon. Tanken på at man skal velge bort et av to barn, er for mange svært problematisk. Hvem skal man velge? Og når skal man fortelle den resterende tvillingen at han/hun egentlig hadde en bror eller søster? Skal foreldrenes kapasitet, ønsker eller sosiale status være grunn nok for å fjerne et av barna?

Hva er egentlig forskjellen på å fjerne en av to, to av tre, eller en av en? Er et tvillingfoster mer verdt enn andre foster?

Jeg tror debatten om fosterreduksjon kan være med på å sette abortsaken i et klarere lys. Ved at ett barn får leve opp, mens det andre fjernes, blir det så tydelig hva abort egentlig er: du fjerner et liv som var ment for å vokse opp. Det blir en tom plass i søskenflokken, i familien, i samfunnet. Et liv, med alle forutsetninger for å bli et unikt menneske som deg og meg, blir fratatt muligheten til å fødes til verden.

Når får livet verdi?

Det er et spørsmål som har svirret mye i hodet mitt de siste par årene. Jeg har visst at jeg en gang kom til å blogge om det, men jeg har vegret meg litt for å ta det opp. Spørsmålet vil nok få mange ulike svar dersom du spør folk på gata. Diskusjonen rundt dette spørsmålet er blant de aller mest betente og sårbare. Når får livet verdi? Hva er det som gjør at et menneskeliv er verdt å redde?

Jeg kan også rette spørsmålet mot meg selv: Hva er det som gir meg verdi? Er det antall personer som er glad i meg? Eller at foreldrene mine ønsket meg? Ofte er det relasjonene i livet som er med på å gi oss et godt selvbilde, en bekreftelse på at vi er verdifulle. Men hva hvis situasjonen var motsatt? Hvis jeg ikke var elsket eller ønsket av et eneste menneske, ville jeg likevel hatt en verdi?

Akkurat nå bærer jeg på et lite barn i magen. Vår første datter. Den jenta er allerede høyt elsket av foreldrene sine. Og skulle det vise seg at ultralyden tok feil, at "hun" er en "han", så vil barnet være akkurat like verdifullt for oss. Hun er ønsket og velkommen, og det var hun allerede før jeg så den positive graviditetstesten. En verdifull skatt helt fra unnfangelsen. Vi kjenner på lykken over å skulle bli foreldrene hennes og samtidig en lammende frykt med tanken på å miste henne.

                                      (Vårt første bilde av henne. Ikke akkurat 3D)

 Men hva om det var motsatt? Hva om det å bli gravid var det verste som kunne skjedd meg på dette tidspunktet i livet? Hva om barnefaren var en drittsekk, hva om jeg ikke følte meg klar for å bli mor? Ville verdien til barnet vårt vært mindre?

Jeg er nå i uke 23 av graviditeten min. Langt forbi uke 12, som er den norske "grensen" for selvbestemt abort (men du kan fortsatt søke om abort senere i graviditeten). Når startet babyen min å bli verdifullt som menneske? I følge norsk lov kan det se ut til at starten på menneskets verdi går rundt uke 12 av svangerskapet. Før denne grensen er det etisk korrekt å ta livet av babyen, etterpå blir det mer problematisk (men fortsatt ikke umulig. Så da går vel den reelle grensen litt lengre).

En mor som ønsker sitt barn vil bli knust over å miste det, enten det skjer før eller etter uke 12. En mor som ikke ønsker barnet sitt kan selv velge å ta livet av det før "grensen" er nådd. Vil det si at barnet som er ønsket er mer verdifullt enn det som ikke er ønsket? Eller har ingen av dem en reell verdi før svangerskapet har passert et visst antall uker?

For noen år siden spurte jeg en 9.klasse spørsmålet "når starter et menneskeliv?". Svarene var mange: "Når man blir født... Eller, nei, kanskje før det...". "Når hjertet begynner å slå". "Når man kan se at det er et menneske". Det var tydelig at de aldri hadde fått dette spørsmålet før. Det var også tydelig at de ikke visste når et fosters hjerte begynner å slå (uke 5), eller når man kan se at det er noe annet enn en "celleklump"(i uke 9-10 er det hvert fall ingen tvil).

Jeg vil påstå at samtlige av mine lesere er enige om at det er svært galt å ta livet av en nyfødt baby. Hva er det som mangler for at et friskt befruktet egg skal bli til en nyfødt baby, et barn og etterhvert en voksen? De fleste kjenner til hvordan dette foregår. Det eneste som mangler er tid. Informasjonen er allerede på plass, til og med hvilket kjønn det skal bli.

Norsk lov sier sitt. Men når mener du livet får verdi? Hvis du ikke har et svar, bør du heller ikke ta stilling til abortloven.

(Jeg har enda mer på hjertet når det gjelder dette temaet, både om fosterreduksjon, abort av fostre med downs syndrom m.m.. Dette innlegget ble mer enn langt nok, så det kan hende jeg skriver ned flere tanker etter hvert).

En ny start uten fortid

Et helt nytt år ligger rett rundt hjørnet. Vi feirer det gjerne med god mat og raketter, mens vi minnes det som har vært og drømmer om det som ligger foran. Mange oppsummerer 2016 i julekort eller status på facebook. Kontrastene blir ekstra tydelige: Noen kan glede seg over bryllup, familieforøkelse eller eksotiske reiser. Andre kan fortelle om store bragder innen idrett eller arbeidsliv. Det er likevel ikke alle som kan se tilbake på 2016 med glede. Drømmer har blitt knust, personer har gått bort, nederlagene har vært mange.

Nyttårsaften har noe magisk ved seg. Et nytt år gir håp om en ny start. For noen kan det å «starte på nytt» handle om å forbedre seg. Nyttårsforsettene er gjerne store og idealistiske. 2017 er året der alt skal bli bedre. Du skal endelig kvitte deg med de ekstra kiloene, få bedre karakterer eller bli flinkere til å lese i Bibelen. Denne dagen bærer med seg en ekstra motivasjon, og den kan sikkert brukes til mye positivt. Jeg elsker nye begynnelser, men ikke på grunn av forbedringspotensialet som ligger der. Jeg elsker når personer får sjansen til å starte på nytt. Når en tenåring endelig kan legge tiden med mobbing bak seg og finner seg til rette i et nytt miljø. Eller når en person opplever velsignelser etter en tid med mye lidelse. Jeg har noen personer jeg spesielt ønsker et godt nytt år med en ny start. Du kjenner sikkert flere du også.

Man kan skrive mange flotte ord på terskelen til et nytt år. Likevel vet ingen av oss hva som kommer. Ingen har noen garanti for at det nye året skal bli bedre enn det forrige. En viss innsats kan vi legge i vår egen lykke, men mye av det som rammer oss i livet er helt utenfor vår kontroll. Det er ikke alltid vår egen innsats lykkes heller. Mange nyttårsforsett brytes i løpet av januar.

Mitt forhold til Gud handler i svært stor grad om det å få en ny start. Jeg må ha nye begynnelser i kristenlivet hele tiden. Kanskje 2017 skal være året der jeg virkelig får orden på daglig bønn og bibellesning. Kanskje jeg kan bli mer frimodig når jeg snakker med mennesker om Jesus. Kanskje kan jeg klare å slutte med baksnakking. Det kan være flott med slike nyttårsforsett. Gode vaner må ofte etableres gjennom disiplin, enten det gjelder trening eller bønn. Likevel er det ikke dette jeg forbinder med det å starte på nytt med Gud.

Den nye starten med Gud handler ikke om min egen forbedring. Den nye starten kommer fra Jesus, - han som er grunnen til at vi feirer jul. Jesus ble ikke født i en krybbe i Betlehem for å bli en klok mann som sa mye fint. Hensikten hans var mye større: Han kom for å gi oss mennesker en ny begynnelse og et nytt liv. Da Jesus døde på korset døde han for alt det gale du har gjort, for alle dine nederlag. Du skal få legge hele din fortid på ham: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes.1,18).

Vi har alle ulike erfaringer fra 2016, på godt og vondt. Felles for oss alle er behovet for tilgivelse. Vi trenger tilgivelse fra mennesker vi har såret. Og først og fremst trenger vi tilgivelse fra Den Hellige Gud, han som ikke tåler synd. Når jeg kommer til Jesus med mitt liv blir alle mine synder slettet ut. Som en forkynner en gang sa det: «Jeg har ingen fortid!». Med Jesus får jeg en ny start som oppfyller alle mine behov. Mitt forbedringspotensiale er oppfylt hos ham. Denne gaven tilbys deg også, helt gratis.

Jeg vet ikke hvordan ditt år har vært, og jeg kan heller ikke garantere at det kommende året blir bedre. Men med Jesus kan du få en ny begynnelse, - en begynnelse uten fortid, men med en evig framtid sammen med ham.

«Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus» (Fil. 3, 13b-14).

(Først publisert i avisen Dagen, 31.12.16)

Godt nyttår!

Min kristne oppvekst

I det siste har media fokusert mye på barns oppvekst i lukkede trossamfunn. Flere personer har stått fram og fortalt om sin vanskelige barndom, preget av tvang, frykt og mishandling. Dette er selvfølgelig helt forferdelig, og jeg synes det er på sin plass at det blir tatt tak i slike situasjoner. Likevel er det ikke bare slike situasjoner som bringes fram i debatten. Det er ikke til å unngå at religiøs oppdragelse generelt blir et tema. Bør foreldre få lov til å oppdra barna sine i sin religion? Har barna godt av å delta i menighetsliv og trosutøvelse før de er 18? Denne uka er det kanskje spesielt den kristne oppdragelsen som har vært i fokus.

Det jeg ønsker med dette innlegget er rett og slett å fortelle min historie. Den er kanskje ikke like dramatisk og spennende som dem vi har fått høre i media i det siste, men nettopp derfor tror jeg den er viktig å fortelle. Vi kan ikke la skrekkeksemplene definere hva som er en kristen oppvekst. Definisjonen "kristen oppvekst" er i seg selv en veldig vid definisjon. Jeg ønsker å utvide innholdet i den definisjonen litt.

Jeg har lenge tenkt på om jeg skulle skrive om min oppveskt i et kristent miljø. Det er nemlig noe som fort blir et tema når jeg møter nye mennesker. Mange viser en positiv nysgjerrighet, men det kommer også kritiske spørsmål: "Var det mye du ikke fikk lov til når du var liten?" "Måtte du gå i kirka hver søndag?" "Må du bryte kontakten med familien hvis du velger å ikke tro?"

Så, hva er godt med å vokse opp i en kristen familie og et kristent miljø? Kristne vil argumentere med at oppdragelsen er preget av den eneste sannheten. Ikke- kristne vil argumentere mot, ved å si at oppdragelsen er preget av løgn. Jeg vil prøve å argumentere utenfor sannhets- perspektivet, fordi mitt mål (i denne omgang) ikke er å omvende deg, men å vise at det kan være godt å vokse opp i et kristent miljø.

 

Jeg har vokst opp med en storfamilie som er uavhengig av biologiske bånd. Det kristne fellesskapet jeg er en del av består av alle generasjoner. Da jeg var barn, og etterhvert ungdom, hadde jeg flere voksenpersoner i livet mitt som så meg og brydde seg om meg. Jeg kunne komme på møte og bli møtt av voksne som tok meg i handa, så meg i øynene og hilste på meg på voksent vis. Fordi jeg betydde noe. Fordi barna var viktigst.

Som tenåring opplevde jeg at eldre ungdommer tok seg tid til å snakke med meg om hvordan jeg hadde det. Vi diskuterte ikke bare troen vår, men også skole, fritidsaktiviteter, relasjoner, alkohol, kjærlighet, ekteskap og sex. Og jeg fikk lov til å dele mine tanker for et lyttende øre, selv om vi ikke alltid var enige.

I det kristne miljøet fikk jeg lov til å utvikle meg innenfor sang, musikk, tale og ledelse. Jeg fikk være med som leder på leir, der jeg fikk vise omsorg for yngre barn, lede samlinger og planlegge aktiviteter. I dag er jeg overbevist om at alle disse årene med erfaring har gjort meg til en bedre lærer.

Jeg har tidligere skrevet (her) om hvordan det bibelske samlivssynet kan være aktuelt også i dag. De kristne verdiene har lært meg å sette ekteskap og familie høyt. Gjennom leirer og samlinger har jeg vært på utallige seminarer med fokus på trofast kjærlighet. Som jeg også har skrevet om tidligere, har flere av mine ikke- kristne venner uttrykt en lengsel etter et forhold bygd på kristne verdier, fordi de ser at det er godt.

 

Så, ble jeg tvunget til å gå i kirka? Nei. Jeg ønsket som oftest å gå på møter, fordi jeg trivdes der og det var noe vi som familie gjorde sammen. Det hendte jeg nektet å være med. Da fikk jeg bli hjemme. Det var heller ikke slik at vi bare tilbrakte tid med andre kristne. Jeg vokste opp i en vanlig nordnorsk bygd, der de fleste hadde et annet livssyn enn min familie. De fleste av vennene mine i bygda var ikke kristne.

Jeg har deltatt i mange samtale- og bibelgrupper opp igjennom årene. Dette er grupper som fungerer som et supplement til møtene (- der du sitter og hører på andre som taler). I bibelgruppene leser man Bibelen sammen og diskuterer betydningen av det man har lest. Da er det lov å være uenig og det er lov å tvile. Flere ganger har det også vært ikke- kristne personer med i gruppene, og de har deltatt ut fra sitt ståsted. Vi diskuterer forresten ikke bare Bibelen, men deler også fra livet og snakker om hvordan vi egentlig har det. Mange av mine ikke- kristne venner misunner meg muligheten til å ha et slikt fellesskap. Å reflektere, argumentere og se sammenhenger er også ferdigheter som kommer godt med i studie-, arbeids- og samfunnsliv.

Samtalene i det kristne fellesskapet har også lært meg å tenke gjennom det jeg tror på og det jeg står for. Det kristne fellesskapet har ikke fungert som noen hjernevask (jada, jeg vet du sikkert tviler på akkurat det). Jeg går stadig flere runder med meg selv når det gjelder tvil og tro. Min kristne oppvekst har lært meg å tenke gjennom mine valg og hva jeg står for.

Fortsatt består min nærmeste vennekrets av en ca 50/50 fordeling av kristne og ikke- kristne personer. Om jeg skulle valgt bort min kristne tro, vet jeg at jeg alltid er velkommen hjem, både til familien og blant mine kristne venner. Man kan tross alt ikke tvinge noen til å tro.